Wenche Søby

illustrasjon: Øivind Hovland

Oppgaven beskrev hvordan jeg som saksbehandler i barnevernet så en gutt med mye aggresjon på en helt annen måte enn psykiateren hos BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Disse to ulike måtene å forstå guttens problem på førte til uenighet om hvordan man skulle behandle ham. I oppgaven forsøkte jeg å beskrive hvordan to ulike behandlingskulturer førte til helt ulike måter å møte problemet på. Der barnevernet forsto guttens atferd som et atferdsproblem, var psykiatrien i stor grad mer psykodynamisk orientert. Min veileder fant denne beskrivelsen interessant og foreslo at jeg tok kontakt med et fagblad for å publisere den som fagartikkel (Søby, 2002). Dette inspirerte meg til å skrive flere artikler og kronikker om sammenhenger jeg ser i arbeidet som sosionom. Jeg skrev om aggressive barn, om fosterhjem, om barnevernet på hjemmebesøk og sosionomer i psykiatrien. Disse kom på trykk i ulike medier som Stavanger aftenblad, Embla, Fontene, Aftenposten og Dagsavisen. Jeg ønsket å bringe videre det jeg så av mønster eller sammenhenger jeg syntes var viktige. I denne artikkelen ønsker jeg å motivere andre sosialarbeidere til å ta pennen fatt.

I denne artikkelen ønsker jeg å motivere flere av dere som nå leser Fontene, til å skrive om det dere ser i arbeidshverdagen. De sosialfaglige synspunktene er viktige, men lite synlige i dagens samfunnsdebatt. Kanskje ser du som sosialarbeider sammenhenger som andre ikke ser? Mener du at samfunnsutviklingen har en retning som går ut over spesielle svake grupper? Har du sett hvordan koronapandemien skaper ulikheter for psykisk utviklingshemmede? Ser du i din arbeidspraksis problematiske konsekvenser av Nav sine nye retningslinjer? Har du som miljøterapeut på en skole lagt merke til ulik praksis overfor elever? Er du sosionom i fengsel og mener noe om fangers samvær med barn? Skriv om det!

Still kritiske spørsmål

En kronikk av journalist Solveig G. Sandelson i Stavanger aftenblad kan stå som et strålende eksempel på analyse av en samfunnsutvikling det kan stilles spørsmål ved. I artikkelen «Jippiforskning, UIS?» (Stavanger aftenblad 20.06.2019) kritiserer hun et prosjekt i Stavangerskolen ledet av tre professorer. Fokuset her er hvordan elevene skal lære seg å «vera meir til stades her og nå, ved hjelp av pusteøvingar og visualiseringsteknikkar kunna handtera negative følelsar, læra at det er når vi strevar vi lærer noko nytt, så dei med meir mot kan ta fatt på krevjande oppgåver og få større tru på eigne ressursar. (…) Og dei skal få betre sosial og emosjonell kompetanse, så dei kan ta ansvar for korleis medelevane har det.»

Professorene skal lære 13-åringene stressmestring for å bli mer robuste i møte med en stadig mer kompleks skole og samfunn. Sandelson påpeker samfunnsmessige og familiære forhold som kan gjøre barn mer sårbare, som sosiale forskjeller. Hun viser til hvordan kunnskap om skolestress påvirker barn, og at utenforskap og ensomhet har dobla seg på få år. Videre spør Sandelson seg hvorfor forskerne selv ikke stiller kritiske spørsmål til sitt prosjekt. Og hun lurer på hvorfor forskerne ikke spør seg om hvorfor det er eleven som bør endres, og ikke systemet. Hun etterlyser systemkritikk fra forskerne. Da jeg leste artikkelen undret jeg meg over hvorfor ikke sosialarbeidere skriver kronikker som dette? Vi som har lært hvordan individet påvirkes av endrede samfunnsstrukturer, hvorfor er vi så tause?

Tema og språk

Finn budskapet ditt. Tenk etter hva du har å formidle som kan være interessant for andre. Hva ønsker du å formidle? Og til hvem? Har du et budskap som er spisset for sosialarbeidere og skrevet for Fontene kan du formulere deg annerledes enn om du vil skrive en kronikk i Dagbladet. Du kan forvente av dem som leser Fontene at de er kjent med faguttrykk du som sosialarbeider bruker. Før du sender inn en artikkel til et tidsskrift, bør du å finne tidsskriftets fokus og egenart. På hjemmesidene finner du veiledning om formkrav og referanser. Fagtidsskriftet Fontene har på sine nettsider veiledning og tips. De sier blant annet at man bør legge vekt på å ha et tilgjengelig språk uten for mange fremmedord, og unngå distanserende og abstrakte begreper som «implikasjoner» og «samhandling.»

For dem som får stipend fra FO til å skrive fagartikkel, arrangeres det skriveseminar over flere dager med undervisning og veiledning av en erfaren journalist. Det er en god mulighet for å komme i gang med skrivingen under kyndig hjelp. For dem som setter i gang alene, vil jeg komme med noen generelle råd:

Dette bør artikkelen inneholde

Overskrift: Finn en overskrift som fenger og som vekker interesse hos leseren. Det er viktig at overskriften er tydelig på hva teksten handler om. Forsøk å finne essensen i budskapet ditt. Da jeg skrev min første fagartikkel oppdaget jeg til min undring at redaksjonen hadde laget en helt ny overskrift. I stedet for overskriften jeg hadde skrevet, valgte de å kalle artikkelen «Sinte Sven sluttet å slå». Det må man jo kalle en fengende overskrift, og forhåpentligvis fristet det folk til å lese den.

Innledning: Lag en kort innledning som går rett på sak om temaet du vil skrive om. Det er her du forsøker å få leseren interessert i det du skriver om. Du kan gjerne komme med spørsmål som gjør leseren nysgjerrig på hva du vil formidle.

Hoveddel: Det er her du går i dybden på budskapet ditt. Her kan du forklare og argumentere om det du ønsker andre skal vite mer om. Pass på at det er sammenheng mellom overskriften og det du beskriver i hoveddelen. Prøv å ikke bruke for lange setninger. Du kan gjerne ha mellomtitler, som du ser her «Om å skrive». Kanskje vil du krydre teksten med sitater du synes beskriver problemstillingen din godt. Jeg vil sitere Jan Storø (2014), som sier «Man kan altså spørre seg: Hva er mitt tema, min substans? Og: Hvordan skal jeg kommunisere dette?» Han skriver at fokuset bør være rettet mot en substans som er betydningsfull for feltet.

Vær bevisst på bruk av kilder og henvisning til disse. I boka «Riktig kildebruk» (Erikson, 2010) presiseres det at alle kildene vi referer til i teksten vi skriver må gjengis i referanselisten. Erikson påpeker at referansene bør være mest mulig aktuelle for det vi skriver om, og at de i prinsippet ikke bør være mer enn fem år gamle. Han hevder at referanselisten sier noe om ambisjonsnivået. Hvor mange referanser som er med, og hvor avanserte referanser man har med, sier noe om det.

Avslutning: Her runder du av, gjerne med en konklusjon. Kom du med spørsmål i innledningen bør du ha noen forslag til svar her.

Referanselisten: Til slutt fører du opp en referanseliste. I tidsskriftet Fontene sine tips til artikkelskrivere sies det «Vær nøye med referansene, ellers blir du bedt om å gjøre dem på nytt. En fagartikkel krever at påstander belegges med fakta, data eller henvisning til andre kilder, og det er derfor svært viktig å ha nøyaktige referanser.» Erikson (2010) sier hensikten med referanselisten er at leseren skal kunne finne den referansen vi henviser til, for selv å lese boken/artikkelen hvis han/hun ønsker det. Referansen er til for leseren, sier han. «For leseren kan det også handle om at han eller hun ønsker å kontrollere noe som står i den aktuelle teksten. Har den som referer, faktisk oppfattet det refererte riktig? Det kan også være slik at leseren blir nysgjerrig og vil lære mer om det aktuelle emnet.»

Å tørre

Før veilederen min foreslo publisering, hadde jeg ikke tenkt på å kontakte en redaksjon. Men etter først å ha fått en artikkel på trykk, var det lettere neste gang. Når man sender inn en artikkel, kronikk eller andre skriftlige tekster må man være forberedt på å bli refusert. I redaksjonen er det erfarne folk som er gode på å analysere en tekst. Andre ganger vil redaksjonen mene det er nødvendig med endringer før de vil trykke den. Redaksjonen kan også endre overskriften din, og tilføre den bilder eller tegninger som illustrerer teksten. Jan Storø forsøker i likhet med meg å motivere sosialarbeidere til å skrive. I artikkelen «Fra oppgave til artikkel» (2014) sier han at man kan «ane en skattkiste av faglige tekster som ikke publiserer for et større publikum. Det er alle de studieoppgavene som havner i skrivebordsskuffen etter at sensor har sagt sitt.» Han ønsker å bidra til at de hentes fram fra skuffene, sier han. Han viser da til skriftlige arbeider sosialarbeidere har gjort, som masteroppgave, prosjektbeskrivelser, rapporter eller andre dokumenter. Han sier han ofte har hørt at folk ikke har tid til å skrive. Han spør seg likevel om det kanskje er et skinnargument for det egentlige argumentet; «At den uerfarne skriveren kvier seg for å gå i gang med noe man ikke er trygg på å mestre.»

Delta i samfunnsdebatten! Etter at jeg (stolt) fikk min første fagartikkel på trykk har jeg skrevet flere. Jeg har skrevet om det som engasjerer meg som sosialarbeider. Hvordan jeg gjennom arbeidet gjenkjenner strukturer og systemer som skaper eller opprettholder sosiale forskjeller. I den norske samfunnsdebatten etterlyser jeg nettopp sosialarbeiderens stemme. Når det fra Stortingets talerstol kommer kommentarer om «sosionomisering», er det noen av oss som tør å si ifra? Ser du noen sammenhenger som andre bør vite om? Har du kjennskap til sosiale problemer og deres årsaksforhold? Skriv det ned!

«Forskning viser …»

En hyppig benyttet teknikk i samfunnsdebatten er å peke på at «Forskning viser …» for å grunngi sitt syn. Forskningsresultater forveksles ofte med sannhet. I boka «Hvordan kan du vite om noe er sant?» (2012) beskriver Tor Grennes hvordan man kan se på styrker og svakheter ved forskning. Han påpeker at all forskning medfører usikkerhet, og han sier noe om hvordan usikkerheten kan reduseres. Dag O. Hessen påpeker i boka «Sannhet til salgs» (2018), at også dagens politikk har blitt «kunnskapsbasert» ved at politiske debattanter i økende grad viser til at «forskning viser» Han påpeker viktigheten av at forskning ikke bare brukes for å legitimere egne synspunkter. Han kaller det å plukke ut deler av forskningen som passer egne meninger med «cherrypicking av forskningsresultater.» Når man skal vise til forskning må man være genuint interessert i hva forskningen sier, og ikke bare plukke de forskningsresultater som passer best med egne synspunkt, sier han. Hessen sier også at en sunn skepsis til fremstilling av forskningsresultater er bra.

Skriv det du ser. Som sosialarbeidere er vi ofte flinke praktikere som hjelper klientene våre i deres liv. Vi bistår med tilrettelegging, søknader om bistand, eller vi guider dem på rett vei i det store byråkratiet de ofte går seg vill i. Vi kan se sammenhenger mellom sosiale problem og samfunnsstrukturer. Vi kan se hvordan en ny praksis i Nav går ut over enkelte svake grupper. Eller vi har kanskje kunnskap om hvordan boligmangelen i vår kommune rammer enkelte grupper. Har du tenkt over at andre kan ha nytte av de kunnskapene du har fått i ditt arbeid? At du kanskje ved å påpeke noen forskjeller eller muligheter kan bistå til å korrigere denne praksisen?

I boka «Sosiologiske perspektiver» (2014) ser Repstad på hvordan ulike yrkesgrupper kan vurdere en klients tilstand helt forskjellig. Han beskriver hvordan en sosionom som kjenner pasientens hjemmesituasjon vil vurdere hjemsending av en pasient annerledes enn en kirurg som ser tilbake på en vellykket operasjon. Her er han ved noe av kjernen i mitt budskap i denne artikkelen. Som yrkesutøvere er vi påvirket av vår utdanning og vår hverdag med klientene. Jeg som sosionom ser kanskje en pasients utfordringer annerledes enn det en sykepleier gjør. Dag O. Hessen (2018) beskriver det å ha ulike blikk slik: «Alle bør være klar over at det samme terrenget kan avbildes på ulikt vis, avhengig av målestokk, vinkel, tema og grafikk. Det er likevel viktig å holde fast ved at det er det samme terrenget vi snakker om og forsøker å gjengi slik det virkelig er.»

Refleksjon

Hvis vi i en kronikk forsøker å årsaksforklare en hendelse ut ifra vår virkelighet som sosialarbeidere, bedriver vi tolkning av virkeligheten. I boka «Hvordan kan du vite om noe er sant?» beskriver Grennes hvor viktig det er for en som skal i gang med skriving å reflektere rundt det man vil skrive om. Han skriver «Refleksjon kan starte opp som en nøktern konstatering av fakta og som analyse. Poenget er imidlertid at tenkningen ikke stopper her, men fortsetter med iherdige hvorfor-spørsmål som sikter mot en mest mulig helhetlig forståelse og kritisk vurdering. Litt forenklet kan refleksjon defineres som «tolkning av tolkning.» (Grennes 2012, side 38)

Grennes gir råd til skriveprosessen for den som vil i gang med oppgaveskriving, og han veileder leseren til et kritisk blikk på forsk-ningen man ønsker å bruke.

Som sosialarbeidere kjenner vi godt til hvordan mennesker påvirkes av systemer. Vårt bilde av pasienten/klienten er kanskje annerledes enn det kirurgen har. For at det skal komme fram er det viktig at noen beskriver det. Et eksempel på dette er hvordan den strengere praktiseringen av AAP-ordningen fra Nav påvirker mange av våre brukere. Jeg som jobber i psykiatrien ser hvordan forholdet til Nav kan gjøre noen pasienten sykere. Dette beskrev jeg i fagartikkelen «Sosionomer er viktige i psykiatrien» (Søby, 2017)

Min sosiologiforeleser på sosionomstudiet nevnte engang hvordan statistikk kan brukes: Hun fortalte at det er statistisk bevist at der hvor det bor gamle damer er det færre mus og rotter. Forklaringen på dette mente hun, var en mellomliggende faktor som ikke var nevnt i statistikken; nemlig at gamle damer ofte har katter. Kan vi som sosialarbeidere vise til sammenhenger som ikke kommer fram i offentligheten? Som at det kan være sammenhenger mellom psykisk helse og fattigdom? At barn fra lavressursfamilier sliter mer på skolen? Eller at det foregår skjult diskriminering av flyktninger i spesielle områder av byen? Mitt ønske er at flere sosialarbeidere tar pennen fatt og deltar i samfunnsdebatten. Vi kan gi en viktig stemme til våre klienter der de ofte er usynlige i den offentlige debatten. Ved å beskrive ulike sider av virkeligheten kan vi være med på å nyansere det offentlige ordskiftet. Så min oppfordring vil være: Skriv det du ser, send det til publisering og bidra til nyansering av virkeligheten. Lykke til!