Monica Hilsen

Fagartikkel:

Barnevernet ruster seg mot ekstremisme

Radikalisering er en risikosone som barnevernet bør være opptatt av.
11.01.2017
14:12
23.01.2017 15:22

Samfunnet bruker store ressurser på å forhindre radikalisering og voldelig ekstremisme.

Jeg jobber i barnevernstjenesten i Sandnes, og har ansvar for fagområdet interkulturelt barnevern. Vi deltar i kommunens arbeid mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

I min masteroppgave i interkulturelt arbeid skrev jeg om norsk ungdom som slutter seg til terrorgruppen IS. I forbindelse med masteroppgaven snakket jeg med informanter i barnevernet og andre tjenester og studerte aktuell forskning og faglitteratur om norsk barnevern og radikalisering.

I norsk sammenheng har det etter alt å dømme ikke tidligere vært forsket på barnevernets møte med ekstremisme. Studien min viser at barnevernsfaglig kompetanse og tidlig intervensjon kan være avgjørende for å forebygge at ungdom går inn i voldelig ekstremistiske miljøer og eventuelt hjelpe dem ut av dette. Det er derfor viktig å vise hvordan barnevernet kan jobbe med ungdom som trekkes mot voldelig ekstremisme.

Hvem er radikalisert?

Norske myndigheter bruker begrepet «radikalisert» om mennesker som støtter eller sympatiserer med grupper eller ideologier som er villige til å bruke vold for å nå sine mål. Målene kan være definert som politiske, ideologiske eller religiøse. (Justis- og beredskapsdepartementets handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme 2014). Folk som ønsker å kjempe for IS eller på annet vis slutter seg til eller støtter gruppen, kan komme i kategorien «radikalisert».

Norsk lovverk og europeiske konvensjoner sier at oppfordring til terror, opplæring og rekruttering til dette formål er straffbart. Uansett hva som er begrunnelsen for å støtte IS, vil en slik støtte kunne defineres som voldelig ekstremisme.

Tenketanken Minotenk viser til ulike sårbarhetsfaktorer som sammen med sympatier for terrorideologi kan være faresignaler om at en person er i ferd med å bli radikalisert (Alzaghari og Reiss 2014). Individuelle forhold som identitetskrise, psykisk lidelse og søken etter spenning er eksempler på dette. Thomas Hegghammer synliggjør i sin forskning at en vanlig fellesnevner også er ønske om å hjelpe Syrias sunnimuslimer og sterk religiøs overbevisning (Hegghammer 2014).

I vårt samfunn er det et grunnleggende prinsipp at foreldrene har ansvar for å oppdra og sørge for sine barn. Hvis foreldrene svikter, har vi barnevernsloven som sikrer at barn og unge som utsettes for skadelige oppvekstsvilkår har rett til hjelp, til tross for at dette kan innskrenke foreldrenes ansvar.

Barnevernet har lang erfaring med sårbarhetsfaktorene for å bli fremmedkrigere og er kjent med forhold som kan føre til radikalisering. Når samfunnet har behov for å sette inn tiltak mot radikalisering og voldelig ekstremisme, vil det derfor være naturlig å støtte seg på kunnskap og erfaring som barnevernet og andre i hjelpeapparatet har med utsatt ungdom.

I min masterundersøkelse viser jeg hvordan barnevernet håndterer bekymring for foreldres omsorgsevne eller den unges atferd. Barnevernet kan med forankring i barnevernsloven vurdere hvordan en bekymring skal følges opp og om ungdommen får god nok omsorg. Dersom foreldre støtter sitt barn i en radikaliseringsprosess, kan det vurderes at barnet som følge av dette utsettes for omsorgssvikt. Foreldre som er bekymret for at barnet deres uttrykker støtte til IS og har en atferd preget av det, kan ha behov for hjelpetiltak som styrker dem overfor ungdommen.

Behov for mer kompetanse

I barnevernstjenesten der jeg arbeider, har vi i flere år arbeidet for å heve vår kompetanse om flerkulturelle familier. Vi har valgt å kalle dette interkulturelt barnevern, og vi har som mål å bli en bedre barnevernstjeneste for de av våre brukere som har tilknytning til andre land.

I Sandnes har vi tidlig intervensjon som hovedprinsipp i vårt faglige arbeid. Dette preger også den faglige tilnærmingen hos barnehager og helsestasjoner i kommunen. Målet er å oppdage barn i risiko for skjevutvikling tidlig fremfor å «vente» på at barnet gjennom atferd og fremtoning skal vise symptomer på vansker. Ut fra informasjon og observasjon kan barnevernet vurdere om barn er i risiko og iverksette tiltak før vanskene oppstår.

Barnevernstjenesten i Sandnes sitt fokus på området er i tråd med NOU nr. 5 (2012): «Bedre beskyttelse av barns utvikling». Her slås det fast at tidlig intervensjon er viktig og at «… det henger sammen med en stadig økende dokumentasjon av at tidlige mentale påkjenninger fører til både helseskader og reduserte utviklingspotensialer». I tillegg anser vi i Sandnes at tidlig intervensjon også er i tråd med barnevernslovens føringer om å anvende minste inngreps prinsipp ved at vi setter inn tiltak på lavest mulig nivå.

Vi støtter oss på Øyvind Kvellos metodeutvikling for barnevernet (Kvello 2015). Kvello beskriver blant annet risiko- og beskyttelsesfaktorer. Målet er å kunne identifisere barn som står i fare for å utvikle psykiske eller sosiale vansker så tidlig som mulig. Videre ser vi om vi kan identifisere eller etablere beskyttelsesfaktorer som kan kompensere for og redusere risikoen hos barnet.

Gjennom mitt masterprosjekt er det blitt tydelig for meg at Kvellos risikofaktorer i stor grad sammenfaller med karakteristika ved unge som har sluttet seg til IS. Ettersom barnevernet har erfaring med å identifisere barn hvor disse risikofaktorene er til stede, bør vi etter min mening brukes mer i innsatsen mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Vår faglige tilnærming kan være nyttig for å identifisere og håndtere sårbarhetsfaktorer knyttet til radikalisering tidligst mulig i barns liv.

En av informantene i studien mente at barnevernet allerede kjenner de unge som har reist ut for å slutte seg til IS. «Vi vet allerede hvem de er,» sa han. Uttalelsen indikerer at sårbarhetsfaktorene som er identifisert hos flere unge norske fremmedkrigere, sammenfaller med risikofaktorer barnevernet kjenner.

I tillegg til at barnevernet kan vurdere risikofaktorer, har vi vår verktøykasse av tiltak som vi kan ta i bruk ved behov. Dette gir oss et godt utgangspunkt for å jobbe med radikalisering og voldelig ekstremisme.

Barnevernet har ansvar

Regjeringens handlingsplan framhever barnevernet som en mulig aktør dersom det er behov for å gjennomføre bekymringssamtaler med ungdom i faresonen. Men det er uklart hva mer som forventes av barnevernet på området.

Barnevernsloven gir imidlertid handlingsrom både til kommunalt barnevern, Bufetat og private tiltaksleverandører når det gjelder radikalisering og voldelig ekstremisme. Men selv om det finnes handlingsrom, er det ikke alltid slik at barnevernet har kompetanse på radikalisering. Det er heller ikke alltid slik at alle former for tiltak er tilgjengelige for den enkelte barnevernstjeneste. Et kjent problem for barnevernet er også ressursmangel. Satsning på tidlig intervensjon koster, både i form av kompetanseheving og økt saksmengde og tiltak inn mot de yngste barna. Det er derfor viktig å skaffe kompetanse samt disponere tiltak og ressurser til at barnevernet kan prioritere tidlig intervensjon og forebygge radikalisering.

Alle som jobber med ungdom bør ha høy bevissthet om å lage systemer for forebygging.

De som møter unge i deres hverdag, som for eksempel foreldre og skolen, er vesentlige for å gi barn og unge gode oppvekstvilkår.

Men barnevernet har et lovpålagt ansvar for å forebygge mangelfulle oppvekstvilkår, og politiet har ansvar for å forebygge kriminalitet. Det er svært viktig at kommunenes forebyggende aktører samhandler.

For å forebygge radikalisering bør politi, barnevern, skole, barnehage og andre som møter barn og unge samhandle slik at forebyggingsstrategiene kan samkjøres.

I Sandnes kommune samhandler de forebyggende aktørene tett både på gruppe- og individnivå. Kommunens koordinator av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT) og SLT-modellen står sentralt i innsatsen mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Foreløpig har barnevernet i Sandnes lite erfaring med radikalisering og ekstremisme blant ungdom. Men barnevernet bør være en sentral aktør i kommunens forebyggende arbeid.

Barnevernet treffer mange barn og unge hvor risikofaktorene allerede er til stede, og må dermed kunne identifisere de som er i en radikaliseringsprosess eller på annet vis er i faresonen. I tillegg til vår generelle kunnskap om risikofaktorer trenger vi ytterligere kunnskap om tegn på at noen er i en radikaliseringsprosess og om årsaker til radikalisering slik at vi kan identifisere eventuelle problemer og redusere bekymring.

Alle som arbeider med barn og unge, og særlig ansatte i barnevernet, bør få kompetansehevingstiltak knyttet til radikalisering og voldelig ekstremisme.

Ansatte i barnevernet må også ha kunnskap om minoritetsperspektiver og kultur.

Barnevernlovens § 2 -1 påpeker det kommunale barnevernets ansvar for at ansatte får nødvendig opplæring og holder sine kvalifikasjoner ved like. I tillegg til å rekruttere medarbeidere med profesjonsutdanning må barnevernstjenestene derfor iverksette de nødvendige og lovpålagte kompetansehevingstiltakene som trengs for at ansatte skal være i stand til å møte radikalisering og ekstremisme.

Dette bør etter min mening også gjelde ansatte i Bufetat og ved private tiltaksleverandører.

Min masteroppgave viser at barnevernet har lite erfaring med ungdom som radikaliseres eller knytter seg til voldelig ekstremisme, noe som gjør oss usikre. Kommunene har handlingsplaner for håndtering av problemstillingen eller bruker slike planer utarbeidet regionalt. Som en del av kommunen vil det være naturlig at barnevernet gjør seg kjent med og benytter handlingsplanene dersom de er bekymret for at ungdom er i en radikaliseringsprosess.

Må forebygge ved å inkludere

Det er viktig for oss i barnevernet å anerkjenne ungdommers frustrasjon. Videre vil det være viktig for samfunnets innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme å forhindre skapt utenforskap. Med dette menes det for eksempel situasjoner der minoriteter føler seg utestengt og innvandrere opplever å ikke få bli integrert på sine premisser.

Min masteroppgave viser at samfunnet noen ganger har problemer med å se hvor annerledes og avvikende en persons holdninger, meninger og uttrykk kan være før det bryter med norsk lov. Det kan være nyttig å reflektere over i hvor stor grad det er rom for å drømme om kalifatet og det å slutte seg til IS for å utføre jihad. Videre kan man spørre hvordan samfunnet kan forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme: lykkes vi best ved å ha nulltoleranse for slikt, eller vil det være mer hensiktsmessig å lage rom i samfunnsdebatten for slike holdninger, men være tydelig når grensene krysses lovmessig?

Det er viktig å ha forståelse for minoritetsungdoms behov for tilhørighet og kjenne deres motreaksjoner overfor majoritetssamfunnet.

Samtidig må vi tåle at noen har behov for å være annerledes og tillate dette ved å anerkjenne årsakene til at de velger utenforskap.

Men terroristen fra 22. juli 2011 valgte et utenforskap som viser at man likevel må ha fokus på skadelig utenforskap og årsakene til det.

Årsaker til å velge å stille seg utenfor kan være strukturelle forhold knyttet til oppvekstsituasjon, sosioøkonomiske forhold og mislykket integrering som bidrar til at folk føler seg utenfor.

Samfunnet og samfunnets institusjoner bør strekke seg for å inkludere alle best mulig og tillate at noen er annerledes. Men grensene for det akseptable må være tydelige.

I artikkelen «Bidrar vi til mer utenforskap?» stiller Ellen Heggli Snilsberg spørsmål ved om noen av politiets tilnærminger i møte med personer der det foreligger bekymring for radikalisering kan virke stigmatiserende og forsterke utenforskapet (Snilsberg 2016).

Barnevernet bør i sitt møte med ungdom i faresonen være bevisst på hvordan forebyggingsstrategier kan oppleves «mot sin hensikt» av den unge det gjelder og dermed forsterke deres frustrasjon og ønske om å radikaliseres.

Unge som er villige til å utføre terrorhandlinger utgjør en fare for seg selv og samfunnet, og barnevernet bør etter min mening bruke de nødvendige ressurser for å håndtere dette. Ideelt bør ressursene settes inn så tidlig som mulig i ungdommens radikaliseringsprosess for at ikke problemet skal bli større enn nødvendig. Barnevernet må derfor være villige til å sette inn ressurser på forebygging og tidlig intervensjon.

Barnevernet er en viktig samfunnsaktør i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme ut fra at de har ansvar for å forebygge og er i posisjon til å håndtere årsaker til både skapt, valgt og skadelig utenforskap.

Barnevernet må anerkjenne ansvaret sitt og handle ut fra det. Barnevernet kan dessuten lære bort sine strategier på tidlig intervensjon for å sette samfunnet best mulig i stand til å håndtere radikalisering og voldelig ekstremisme.

Forfatteren

privat

Marit Klemp Stephansen er sosionom med mastergrad i interkulturelt arbeid. Hun arbeider som fagkonsulent i interkulturelt barnevern og kompetanse ved barne- og familieenheten i Sandnes kommune.

Referanser

Alzaghari, Linda og Reiss, Ellen (2014). Radikalisering blant unge muslimer i Norge – en antologi. Oslo: Minotenk.

Hegghammer, Thomas (2014). «Norske fremmedkrigere i går og i dag.» Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, 30 (4), 277- 288.

Justis- og beredskapsdepartementet (2014). Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Tilgjengelig på www.regjeringen.no

Klemp Stephansen, Marit: «Vi vet allerede hvem de er» - en studie av barnevernets møte med radikalisering og voldelig ekstremisme. Masteroppgave ved VID vitenskapelige høyskole. Juni 2016.

Kvello, Øyvind (2015). Barn i risiko: skadelige omsorgssituasjoner. Oslo: Gyldendal Akademisk.

NOU nr. 5 (2012). Bedre beskyttelse av barns utvikling. Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Snilsberg, Ellen Heggli (2016). «Bidrar vi til mer utenforskap?» Fokus, fagblad for politiets kriminalitetsforebyggende forum, 2, 12 – 15.

11.01.2017
14:12
23.01.2017 15:22

Forfatteren

privat

Marit Klemp Stephansen er sosionom med mastergrad i interkulturelt arbeid. Hun arbeider som fagkonsulent i interkulturelt barnevern og kompetanse ved barne- og familieenheten i Sandnes kommune.