Kari Anne Aaby, student i sosialt arbeid på VID vitenskapelige høgskole

Autorisasjon av sosionomer og barnevernspedagoger har blitt diskutert i sosialfaglige kretser siden 1948. Hva er det sosialarbeidere og andre berørte er opptatt av i 2022?

«Å jobbe med alvorlig syke gir oss mye makt, jeg møter klienter som forholder seg til meg både på bakgrunn av dom og tvangstiltak», sier en av dem jeg har intervjuet. Er det mulig å fremme egne rettigheter i en tjeneste dersom du er dømt eller tvunget til å forholde deg til den? Kan en familie klage på en barnevernspedagog som skal vurdere om du gir god omsorg på lik linje med somatiske pasientgrupper? Hvor belastende er det å stå fram med en historie, dersom grunnen til at du var i kontakt med tjenesten i utgangspunktet er skambelagt?

33 helseprofesjoner i Norge har autorisasjon, alle disse er regulert av helsepersonelloven. Sosionomer og barnevernspedagoger er ikke blant disse profesjonene, mens vernepleiere, som har helse- og sosialfaglig kompetanse, er en del av de autorisasjons-regulerte profesjonene. Men hva innebærer det å være regulert av autorisasjon? Store norske leksikon har definert autorisasjon innen helse slik: «Autorisasjon brukes særlig om tillatelse eller profesjonsgodkjenning som et forvaltningsorgan gir til å utøve bestemte yrker i helsevesenet. Dette innebærer at det er foretatt en forhåndskontroll av at vedkommende har de nødvendige faglige kunnskapene og ferdighetene og de personlige egenskapene som kreves for å være aktuelt helsepersonell. Først etter denne kontrollen, som primært er knyttet til utdanningen, gis det tillatelse til å arbeide i yrket (Gisle, 2022)».

Det finnes beskyttede titler og autorisasjonsordninger i profesjoner som ikke jobber innenfor helse- og sosialsektoren, de omtales ikke her. Helsetilsynet er det organet i Norge som innvilger og eventuelt fratar autorisasjon til utøvere i autorisasjonsregulerte helseyrker.

Med andre ord er det et offentlig organ, Helsetilsynet, som godkjenner alle som skal jobbe som for eksempel psykolog, sykepleier eller helsefagarbeider før de får lov til å utøve yrket selvstendig i praksis. Årsaken til at vi har en autorisasjon generelt, og hvorfor akkurat de 29 profesjonene spesielt, finnes i formålsparagrafen i Helsepersonelloven §1: «Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste». Er det da slik at de menneskene sosionomer og barnevernspedagoger møter på for eksempel Nav og i barnevernet ikke behøver denne sikkerheten, kvaliteten og tilliten en autorisasjonsordning skal sikre?

Metode og materiale

For å finne svaret på disse spørsmålene har jeg gjennomført 15 semistrukturerte kvalitative intervjuer med yrkesutøvere, ledere i forskjellige tjenester og interesseorganisasjoner for forskjellige pasient/bruker-grupper. Alle yrkesutøverne er medlemmer av FO og del av enten profesjonsrådet eller med i faggruppen for sin profesjon. Jeg har også sett nærmere på uttalelser og rapporter fra Helsetilsynet, Fellesorganisasjonen (FO), Helse- og Omsorgs departementet og Bente Ohnstad om temaet fra nyere tid. 

Funn fra intervjuer

«Jeg har jo hatt både gode og dårlige kollegier», sier en informant.

Informantene jobber både i første- og andrelinje, kommunalt og i spesialisthelsetjenesten samt i utdanningsinstitusjoner. Alle informantene er utdannet på minimum masternivå, mens tre har doktorgrader. Alle informantene som er yrkesutøvere trakk fram klientens sikkerhet med tanke på kompetanse, etisk yrkesutøvelse og tillit til både yrkesutøver spesielt og velferdsstaten generelt som den viktigste grunnen til å innføre en autorisasjonsordning for sosionomer og barnevernspedagoger. To informanter oppga anerkjennelse og renommé for profesjonene som en sekundær motivasjon. Samtlige er opptatt av at en autorisasjonsordning vil sikre at egnethets-perspektivet blir ivaretatt i en større grad etter uteksaminering fra utdanningsinstitusjonene.

«Vi ansetter de profesjonene stillingen krever»

Informantene er arbeidsgivere i spesialisthelsetjenesten og i kommunalt barnevern. ingen av dem har profesjonsbakgrunn som sosionom eller barnevernspedagog. Gjennomgående svarer de at de ikke har reflektert rundt det faktum at sosionomer og barnevernspedagoger ikke er autorisert, men at det kan være utfordrende at de ikke er definert som helsepersonell. Alle understreket at brukernes klagetilgang under dagens praksis er god, og at pasientklager blir behandlet under samme retningslinjer uavhengig av om tjenesteyter er autorisert eller ikke. Samtlige undersøker autorisasjons-statusen (HPR- nummeret) til alle det er aktuelt å ansette som tilhører en autorisert profesjon. 

«Vi hører jo historier om misbruk av makt ganske ofte»

Det er ingen hemmelighet i brukerorganisasjonene at klienter opplever brudd på yrkesetisk profesjonsutøvelse relativt hyppig. Alle informantene som representerer brukerperspektivet vet om, eller har sel opplevd, at yrkesutøvere har blitt oppsagt etter brudd på de etiske retningsreglene. Flere har kommet i kontakt med de samme klientene senere, da i en annen rolle eller i en annen kommune.

Etikk og sikkerhet

I intervjurundene med informantene var det påfallende samstemthet i hvor fokuset for å innføre en autorisasjonsordning for barnevernspedagoger og sosionomer ligger, nemlig på klienter og brukeres sikkerhet. Uavhengig om informantene var tjenesteytere, arbeidsgivere eller representerte brukernes interesser er dette aspektet hovedmotivasjonen for å jobbe for eller gi støtte til å innføre en autorisasjonsordning. Jeg oppfatter at alle intervjuobjektene sitter med historier om sosialarbeidere som har, på en graverende måte, brutt etiske retningslinjer i sin yrkesutøvelse.

Et eksempel på en slik historie kommer fra en interesseorganisasjon. Informanten representerer en kvinne som har vært i behandling for rusavhengighet. Hun var på et behandlingssenter i Norge der en kvinnelig ansatt innledet et seksuelt forhold med henne i behandlingen. Da dette forholdet ble avdekket, ble det en sak hos arbeidsgiver, og den ansatte mistet jobben. Det grove bruddet på de yrkesetiske retningslinjene ble lagt til grunn for oppsigelsen. Da kvinnen var ferdig i behandling 13 måneder etter oppsigelsessaken, kom hun tilbake til sin hjemkommune. Der møtte hun den samme kvinnen i rollen som sin kommunale ruskonsulent.

Det kommer klart fram i intervjuene at dette ikke er en unik historie. Informantene har reflektert over spørsmålet om autorisasjon i varierende grad, men alle kunne dele personlige opplevelser der de opplevde problemstillingen «manglende autorisasjon» i sin arbeidshverdag. Det er viktig å påpeke at informantene understreket at disse opplevelsene var sjeldne, og at de aller fleste sosialarbeiderne de har jobbet med er kompetente og redelige i sin yrkesutøvelse. Det viser at vi snakker om en stor gruppe i det offentlige, med mange ansatte og berørte. I 2019 utgjorde uautorisert personell 22,5 prosent av årsverkene blant helse- og sosialt personell i Norge (Normann, 2022).

I Helsetilsynets uttalelse fra 2008 konkluderer de med at «Det er et tankekors at samfunnet ikke har etablert samme virkemidler overfor sosial- og barnevernsarbeidere som gjør overgrep (…) som vi har for 27 grupper av helsepersonell» (Helsetilsynet, 2008). De er tydelige på at det bør innføres regulering om krav til sosialt personell. I 2014 ble det bestemt at all behandling av klager rettet mot uautorisert personell skal avsluttes hos statsforvalter og ikke videresendes Helsetilsynet, da de ikke har tilgang på administrative reaksjonsmuligheter utover en advarsel for denne gruppen (Normann, 2022). Helsetilsynet uttrykker stor bekymring for det store antallet ansatte uten autorisasjon. Særlig da om saker, uansett alvorlighetsgrad, blir behandlet på samme måte hos alle landets statsforvaltere. De anbefaler at sosialarbeidere kommer under en autorisasjonsordning, men tar ikke stilling til om sosionomer og barnevernspedagoger bør reguleres av Helsepersonelloven eller alternativ lovgivning. Bufdir, som har ansvar for barnevernsfeltet, utga en utredning i 2019 der de også konkluderte med at autorisasjon er et viktig virkemiddel for å sikre god kvalitet i tjenesten. De ønsket å sette videre utredning på vent til master-kravet i barnevernet blir igangsatt, og har en annen inngangsvinkel enn en profesjons-autorisasjon (Bufdir, 2019).

Mennesker eller saker?

I 2014 skrev Helse- og omsorgsdepartementet et svarbrev på FOs anmodning om å innføre en autorisasjonsordning. De konkludert med at en slik ordning ikke passer under helsepersonelloven og besluttet å frastå å sende forslaget på høring (Jansbu, 2014). Departementet har rett i at det har vært tradisjon for et skille i norsk lov; de som behandler pasienter reguleres av helsepersonelloven mens de som behandler saker reguleres av forvaltningsloven (Ohnstad, 2022). Jeg vil hardnakket påstå at det er svært vanskelig å finne en sosialarbeider i førstelinjen som hevder at klientene ikke er mennesker, men saker. Dessuten er det mange som i dag jobber administrativt som likevel er autorisert, sykepleiere og leger er ikke unntatt autorisasjonsordningen bare fordi de ikke jobber direkte med pasienter. De det gjelder er regulert av forvaltningsloven og har autorisasjonsordningen i tillegg.

Bente Ohnstad leverte en rapport 09.06.2022 der hun har utredet muligheten for å innføre en ordning under gjeldende lovverk. Hun konkluderer med at det er naturlig å føre en slik ordning inn under Helsepersonelloven da det er så mange overlappende situasjoner og hensyn i arbeidsoppgavene til helsepersonell og sosialarbeidere (Ohnstad, 2022). Hennes forslag til løsning er å utvide helsepersonelloven til lov om helse- og sosialfaglig personell, ved å tilføye et nytt andre ledd i §48 der personellgruppene er oppramset. Hun peker på at de fleste bestemmelser som for eksempel taushetsplikt eller plikt til å ivareta pårørende, uten tilpassing kan utvides til å gjelde sosialfaglig personell (Ohnstad, 2022).

Oppsummering

Som vist er det absolutt slik at de menneskene som er i kontakt med landets sosiale tjenester behøver den beskyttelsen en autorisasjonsordning gir. Jo mer jeg har undersøkt saken jo mer sjokkert blir jeg over at en tannlegepasient har en større grad av beskyttelse mot overgrep og maktmisbruk enn mennesker som tvinges til å være i kontakt med sosiale tjenester. Det er dette perspektivet sosialarbeidere er opptatt av i kampen om autorisasjon i 2022 også, trygge og faglig sterke utøvere som sikrer klientenes sikkerhet og autonomi i tjenestene. En sier: «Sosialt arbeid er et fag, og det krever kompetanse for å utføre det».

Det forundrer meg at det kan være så stor enighet og fokus på tvers av politikken, byråkratiet, fagorganisasjoner og brukerorganisasjoner om at det er viktig med en autorisasjonsordning for sosionomer og barnevernspedagoger, uten at det blir igangsatt i praksis. Hvorfor er det sånn? En velkjent hypotese er at brukergruppen som blir berørt ikke er ressurssterk nok til å fremme og sikre egne rettigheter. Uttalelser fra yrkesutøvere kan tyde på at det er systematisk forskjellsbehandling på alle nivåer for enkelte pasientgrupper. «Som sosionom i somatikken er det mye lettere å skaffe hjelp til en med kreft enn til en med rusavhengighet. Det er veldokumentert at pasientgruppens egne ressurser påvirker gruppens rettigheter i svært stor grad».

Beskyttelse mot maktmisbruk og overgrep i tjenester til folk i sårbare livssituasjoner bør ikke være en knapphet i et humanistisk og moderne samfunn.