Av: Maria Stensvold Ånonsen og Aleksandra Sæheim

Illustrasjon: Colourbox

En sosialarbeider må ha «mot til å møte den eller de andre, og mot til å møte seg selv og sine reaksjoner» (Aakre, 2016). Hva innebærer så dette i de ulike hverdagene vi står i? Hva kan dette motet bestå av? I en til tider hektisk hverdag kan dette handle om mot til å ta den ekstra oppfølgingssamtalen når det er tidspress. Ikke minst handler det om mot til å starte på en vei uten å vite hvor den vil ende. Mot til å bry oss og stille spørsmål uten å sitte med løsninger. Mot til å åpne opp for den andres lidelsesfortelling selv når dette kan utløse sterke følelser og reaksjoner hos oss selv.

Hva vi som sosialarbeidere ser og fortolker, er ulikt. Hva er det for eksempel som gjør at et barn ikke blir med noen hjem fra skolen, eller alltid haster rett hjem? Isolasjon eller tilbaketrekning fra sosiale sammenhenger kan være en del av det som er krevende for de vi møter. Det kan handle om barn som ikke får lov til å delta i lek med jevnaldrende, eller som er så redde for hva som skjer når de ikke er hjemme, at de går rett hjem etter skolen for å se hvordan det går med foreldre eller småsøsken. Mot i møte med barn, unge, voksne eller eldre som erfarer vold og omsorgssvikt, handler om å våge å se. Det handler også om mot til å stille utfordrende, vanskelige og til tider svært direkte spørsmål. Som sosialarbeidere møter vi disse «barna» gjennom hele livsløpet. I arbeidet vårt på NAV, barnevernstjenesten, i institusjoner, organisasjoner og skoler. Hvordan kan vi så skape eller finne dette motet? Noen finner motet i eget livssyn eller verdisyn. For andre kan motet komme i form av innspill og støtte fra arbeidsplass, familie eller venner.

En viktig del av det å være sosialarbeider er å våge å stå i uvisshet. Vi kan ikke ha kontroll over hvilke historier den andre kommer med, og vi kan ikke ha kontroll på hva som skjer etter møtet. Det vi kan gjøre er å være best mulig rustet til å stå i denne uvissheten, og jobbe med å bli mer modige i møtet med den andre. «Utviklingen av personlig kompetanse tar utgangspunkt i spennet mellom den hver av oss er, og den vi har kimen i oss til å bli» (Skau, 2005, s. 145). Av denne grunn beveger vi oss i et uforutsigbart landskap hvor vi også trenger mot til å gjenkjenne og anerkjenne egen hjelpeløshet og frustrasjon.

Bevisstgjøringsarbeid

Forfatterne av denne artikkelen har møtt mange fagpersoner som etterspør mer kunnskap for å kunne avdekke og følge opp personer som er utsatt for vold i nære relasjoner. Det argumenteres da for at man ikke tør å gå inn i dette fordi man kan for lite om det. Det å få økt kunnskap er viktig, men også fagpersoner med høy fagkunnskap står i situasjoner der de ikke våger. Motet følger ikke automatisk med det at man får økt kunnskap. En annen måte å finne mot på kan være å jobbe med bevisstgjøring av egen personlig kompetanse. I yrkesetisk grunnlagsdokument står det at yrkesutøveren må «ha et bevisst forhold til egen væremåte, motiver og verdier, og hvordan disse påvirker dem man møter» (Fellesorganisasjonen, 2015). Dette trekker også Delås (2011) frem i sin artikkel, der hun viser til at bevisstgjøring av egne verdier og holdninger kan gi faglig trygghet. Videre vektlegger Delås (2011, s.82) at å jobbe med bevisstgjøring kan sette oss i stand til «å erkjenne egen væremåte i møte med andre», noe som kan gi personlig trygghet. Det å være modig, kan sees i sammenheng med nettopp det å være trygg. Bevisstgjøringsprosesser kan i så måte være et ledd i det å bli modigere.

Når vi snakker om det å ha mot til å se, mot til å spørre, mot til å lytte til andres smerte og lidelse, er det også viktig å ta inn over seg at det er lettere å være modig dersom vi ikke har urealistiske forventninger til hva vi skal oppnå i møte med den andre. Sosialarbeiderens behov for å bidra med endring, løsninger og tiltak, er nettopp akkurat det; sosialarbeiderens behov. Når vi aksepterer at den andre er aktør i sitt eget liv, og har tro på at den andre har ressurser og evner til å finne egne løsninger, inntar vi en posisjon der det muligens også er lettere å være modig. Det kan handle om å tenke at vårt bidrag inn i møtet er godt nok i kraft av å være et medmenneske som lytter, bryr seg og som ønsker å støtte den andre i det den står i.

Som leser av denne artikkelen er det stor sannsynlighet for at du husker møter der du ikke våget å se eller spørre. Disse historiene har vi alle med oss. Gjennom bevisstgjøringsarbeid kan en lære seg å tenke at man til enhver tid gjør det en har forutsetning for å gjøre. Med økt bevissthet har vi bedre grunnlag for å gå inn i de vanskelige samtalene. Hva blir så neste skritt når vi har våget å spørre og den andre kommer med sin lidelsesfortelling? Utover det å være mer modige i møte med mennesker, handler det også om å tåle det som kommer. Tåle både fortellingene vi hører og reaksjonene vi får på det vi hører. Hvordan kan vi som sosialarbeidere håndtere det som kommer av følelser og reaksjoner?

Å tåle den andre og oss selv

Som sosialarbeidere har vi et ansvar for å møte den andre der han eller hun er, og til å lytte etter hva den andre ønsker å fortelle oss. Vi har også et ansvar for å vite hvor vi selv er, slik at vi kan være fullt og helt tilstede for den andre. Bak honnørord som «å møte den andre» og «lytte» ligger et stykke arbeid som handler om å tåle de fortellingene og livene vi får innblikk i. Det handler også om å tåle de følelsene og reaksjonene som dukker opp i oss selv. Å tåle innebærer alltid at det er noe vi skal utholde, over kort eller lengre tid. Det engelske verbet «bear» oversettes med at det er noe vi skal holde ut, noe som skaper ubehag i oss. Noen fortellinger krever i større grad enn andre at vi oppøver tåleevnen vår.

Det finnes en rekke eksempler på situasjoner hvor vi opplever at våre faglige evner og også vår personlige kompetanse utfordres. I sin spalte «På skråss» fikk journalist og forfatter Simon Flem Devold mange brev fra voksne og barn som fortalte om vanskelige erfaringer hjemme. En voksen kvinne skrev følgende: «Det jeg er opptatt av er at barn kan ha det vondt i sine familier. Min mor var slem mot meg da jeg var barn. Foreldre kan være slemme med barna sine, bevisst eller ubevisst. De forstår som regel ikke selv hva de gjør. Egentlig er det det samme, for resultatet blir likt. Barna får det vondt nesten for alltid, hvis de ikke får litt kjærlighet ved siden av. Det fikk ikke jeg. Barn trenger kanaler for å uttrykke hvordan de har det» (Aftenposten, 2003). Simon Flem Devold fikk disse brevene fordi han over tid viste at han kunne tåle de fortellingene han fikk. Vi som sosialarbeidere er i en unik posisjon til å gi barn og voksne en mulighet til å dele sin historie. Det er et stort spenn i fortellingene vi møter. Det kan være en tøff fortelling om foreldre som slår eller misbruker barn, om voksne barn som truer eller presser sine eldre foreldre, eller fortellinger om ungdom og voksne som ikke vil leve lenger. En samtale med en eldre mann som er redd for sine egne barn fordi de stjeler penger fra ham og truer ham, kan vekke mange ulike reaksjoner hos oss. Noen kan oppleve maktesløshet, overveldelse, frustrasjon eller sinne, mens andre kan kjenne på et beskyttelsesbehov eller undring over disse relasjonene som følger og utfordrer oss hele livet. Dersom vi sitter overfor et menneske som forteller oss at han eller hun ikke orker livet lenger, hvordan reagerer vi da? Hvordan utfordrer det oss? Er dette et tema vi helst vil unngå, eller våger vi oss inn i det ukjente?

Fordi vi kommer i situasjoner hvor vi møter ulike lidelsesfortellinger, er det viktig å «tåle ubehaget ved å forholde seg til at virkeligheten er sammensatt og flertydig» (Røkenes og Hanssen, 2012, s.80). Så langt det er mulig, må det være et mål at vi som sosialarbeidere har refleksjonspartnere. I hverdagen kan dette handle om å be om et utenfrablikk på en situasjon, eller hjelp til å se på oss selv med et vennlig blikk når vi opplever mangel på mestring. I et arbeid som handler om møter med mennesker i sårbare livssituasjoner, oppstår det så mange komplekse og utfordrende situasjoner at det er uforsvarlig å tenke at dette kan håndteres alene over tid. Veiledning blir et viktig verktøy for å kunne tåle.

Samtaler som berører

Felles for krevende samtaler om vanskelige livserfaringer er at disse samtalene berører oss, og at vi som sosialarbeidere håndterer dem på mange ulike måter. Samtaletemaer som er krevende og ofte preget av tabu, kan utfordre vårt ønske om å finne løsninger. Samtalene kan også oppleves vanskelige dersom vi som sosialarbeidere kjenner oss igjen i eget liv gjennom det som blir fortalt. Å stå i en situasjon hvor vi opplever å være uten gode verktøy kan sette undringen vår i kollapsmodus og gjøre at vi i stedet forsøker å kontrollere, fikse, løse opp i eller skyve situasjonen unna. Konsekvensen av å ikke tåle er ikke kun at menneskene vi er i kontakt med ikke blir møtt av oss, men også at vi stagnerer i vår profesjonelle utvikling (Røkenes og Hanssen, 2012). Det å kunne kjenne på utfordrende følelser som skam, skyld og sinne er en del av det å jobbe med mennesker. Dersom vi er i kontakt med hva som skjer i oss, er det en hjelp til at menneskene vi møter også kan være i kontakt med sine egne følelser og opplevelser (Røkenes og Hanssen, 2012). Vi som sosialarbeidere lytter jo ikke bare med våre egne mestringserfaringer, men også ut fra vanskelige erfaringer med å ikke klare alt alene (Leenderts, 2014).

Hvordan vi møter den andre i slike situasjoner, altså hvordan vi handler, avhenger blant annet av at vi er bevisst på hva som gjør at vi opplever dette som krevende. For å reflektere over hvilke verdier og holdninger, følelser og erfaringer som påvirker oss, er det nødvendig å finne noen praktiske redskaper som kan være til hjelp. Hva gjør slike situasjoner med oss som sosialarbeidere, og hva har dette med å tåle usikkerhet og «berørthet» å gjøre?

«Berørthet»

«Berørthet» handler om å ha mot til å være til stede og empatisk i møtet med den andre (Aakre, 2016). Dette er ikke en ferdighet vi kan øve oss på gjennom å lese faglitteratur, men en ferdighet som må oppøves i møte med den andre. Vi må våge oss inn i de utfordrende møtene. Det er der vi lærer. Et annet ord for dette kan være «relasjonsmot». Det handler både om mot til å møte oss selv med egen bakgrunn og erfaringer, og den andre med hans eller hennes reaksjoner og erfaringer (Aakre, 2016). For å være til stede og bli berørt, trenger vi å vite forskjellen på hva som er vårt og hva som er den andres. Når vi sitter med ungdommen som ikke orker å leve lenger kan vår måte å være til stede på og vår «berørthet» «berike og trøste, men også vanskeliggjøre fagligheten og evnen til å være saklig» (Aakre, 2016, s.150). Det er flere relevante spørsmål å stille i en slik situasjon avhengig av vår egen bakgrunn: Hva gjør at vi kan bli overveldet i en samtale? I hvilken grad spiller våre egne livserfaringer inn? Klarer vi å være tilstede for ungdommen, eller er vi mest opptatt av vårt eget? I hvilken grad spiller erfaringer fra egen barndom inn?

Opplevelsen av å overveldes av et krevende tema utfordrer oss både fordi vi ikke alltid vet hva vi skal gjøre og fordi vi kan oppleve at det treffer noen erfaringer i oss som vi synes er vanskelige å bli minnet på. For det første handler det om å være seg selv, både som fagperson og fagperson. Det innebærer å bruke seg selv, herunder egne ressurser og livserfaringer (Røkenes og Hanssen, 2012). Derfor er det verdifullt å vite noe om våre egne blinde flekker, og ha et reflektert forhold til egen bakgrunn og følelsesreaksjoner. Det er også viktig å anerkjenne at den andre har sine erfaringer og rett til å være annerledes, samt rett til å eie sin historie. For det tredje handler denne typen kompetanse om å tåle situasjoner hvor vi ikke kan komme med løsninger, hvor vi ikke har oversikt og kontroll (Røkenes og Hanssen, 2012: 88). Å akseptere at den andre eier sitt eget liv, og at vi ikke sitter med løsningene kan også gjøre noe med vår egen lydhørhet for flere tema enn den åpenbare «bestillingen». Et spørsmål vi tror det er viktig å stille i møte med alle mennesker, er hva de opplever som viktig i livet sitt, hva som motiverer og driver dem? (Leenderts, 2014). Er det ikke nettopp når vi som sosialarbeidere slipper tanken om at vi har oversikt og kontroll, går inn i dialogen og møtet med et blikk på den andre som et medmenneske, at gode og uventede møter skjer?

Et alminnelig menneske

Ideelle fagfolk finnes ikke, men «et alminnelig menneske med feil og mangler er et godt grunnlag for å oppnå kontakt med andre mennesker»(Røkenes og Hanssen, 2012, s.94). Kanskje kan det være godt for de vi møter å se at også vi kan bli usikre og nølende? Vi håper at du som leser har blitt styrket til å være både fagperson og fagperson. At du ønsker å utvikle dine egne ferdigheter til å gå inn i krevende samtaler og situasjoner med den doble utfordringen: Å møte den andres lidelsesfortelling og samtidig forholde oss til hva det gjør med oss. Bevisstgjøringsarbeid gjennom systematisk veiledning er et viktig verktøy som kan styrke motet og tåleevnen vår. Som sosialarbeidere i en til tider tøff arbeidshverdag, må vi derfor støtte hverandre til å bli modigere, og vi må ikke minst støtte hverandre slik at vi kan tåle å ta imot fortellingene som kommer.