Cecilie Angelskår, seniorrådgiver/psykolog, Spisskompetansemiljø Behandling for ungdom, Bufetat

Grethe Elin Larsen, seniorrådgiver/klinisk sosionom, Spisskompetansemiljø Behandling for ungdom, Bufetat

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Vi trenger en nasjonal modell for kvalitetssikring for å kunne yte likeverdig behandling til ungdommer med alvorlige atferdsvansker. Dette mangler i institusjonsbarnevernet i dag.

I den siste tiden har det vært et stort mediefokus på ungdom med alvorlige atferdsvansker, barnevernsinstitusjoner og brudd på bistandsplikten. En solid driftsmodell er avgjørende for å sikre bistandsplikten og for å lykkes med behandlingen. En slik modell må i tillegg til spesialisert opplæring, også ivareta kvalitetssikring. Mangler dette kan det skade ungdommene og forhindre at atferdsvanskene avtar. Det har ingen råd til. Vi undrer oss over at dette ikke gis nok oppmerksomhet i institusjonsbehandling av ungdom i dag.

For å kunne yte god behandling til ungdom med atferdsvansker og ivareta bistandsplikten som Bufetat har, er det en rekke faktorer som må være ivaretatt. Riktig rekruttering, grundig opplæring og en felles forståelse for målgruppen, er selve bærebjelken i god institusjonsbehandling. Dette står seg imidlertid ikke alene. Det er liten sannsynlighet for at behandlingen resulterer i reduserte atferdsvansker dersom det ikke sikres at praksis utføres i samsvar med opplæringen som er gitt. Behandlingen må gjennomføres med høy grad av nærhet til det kunnskapsgrunnlaget som foreligger, for å sikre gode og varige behandlingsresultater. En god kvalitetssikring av behandlingen er dermed grunnleggende og avgjørende for å nå målet om likeverdig og best mulig behandling. En manglende kvalitetssikring kan resultere i sprikende forståelse og uenigheter blant personalet, og kan skade behandlingen av ungdommen og bidra til å opprettholde atferdsvanskene. Evidensbaserte behandlingsmetoder som er implementert i det statlige barnevern, har en slik kvalitetssikring i dag, men i skrivende stund foreligger det ikke en nasjonal modell som sikrer at dette ivaretas i alle statlige barnevernsinstitusjoner.

Institusjonsbehandling av ungdom med alvorlige atferdsvansker er komplekst og en av de mest krevende behandlingsformene som gis, og ikke minst ofte det siste tiltaket som benyttes. I institusjon er det mange ansatte i turnus, behandlingen som gis foregår 24/7, og personalet har som oppgave å opptre som et terapeutisk omsorgsmiljø. I tillegg skal behandlingen rette seg mot andre systemer som skole, hjem, venner og fritid som sentrale arenaer for å motvirke at atferdsvanskene opprettholdes. Dette utgjør en mye mer kompleks behandlingsramme enn ved hjemmebaserte tiltak. Vanskene til ungdommene er sammensatte, har ofte vart fra barnehagealder, og har høye kostnader for ungdommene selv, familien og samfunnet i sin helhet. Med dette som bakteppe er behovet for kvalitetssikring presserende.

Manglende fokus på kvalitetssikring i institusjonsbehandling kan ha flere forklaringer. Kostnader er én faktor. Manglende felles forståelse for hva kvalitetssikring er, samt hva som utgjør virksomme komponenter i behandling, er andre.

En samlet forskning fra de siste 40 år (Andreassen, 2014) peker på sentrale prinsipper som er avgjørende for vellykket institusjonsbehandling. Prinsippene har solid støtte i forskning både hver for seg og samlet. Prinsippene omfatter risikoprinsippet, behovsprinsippet og responsivitetsprinsippet.

Risikoprinsippet viser til at man skal tilby mest intensive tiltak og ressurser til ungdommer med mange risikofaktorer, fordi disse har de mest ressurskrevende og komplekse problemene. Behovsprinsippet viser til at behandlingen som gis må rettes mot de risikofaktorer som det er mulig å gjøre noe med og som har en direkte innvirkning på atferdsvanskene. Responsivitetsprinsippet beskriver hvilke metoder som synes å fungere best for ungdom med atferdsvansker som gruppe og hvilke individuelle særtrekk ved ungdommene vi må ta hensyn til.

Å rette behandlingen mot riktige risikofaktorer gjennom hele behandlingsforløpet og tilpasse behandlingen til responsivitetsfaktorer krever et systematisk, planlagt og målrettet arbeid. Dette er det kvalitetssikring har til hensikt å både sikre og støtte opp under. Det må ivaretas av eksterne kvalitetssikringssystemer.

Det er avgjørende at alle behandlingsinstitusjoner, uansett metode, kvalitetssikres på den behandlingen ungdommen får med utgangspunkt i hva vi vet virker. Det er først når dette er på plass at vi kan sikre likeverdig behandling med høy kvalitet til målgruppen. Vi ønsker oss en nasjonal modell for kvalitetssikring.

Vi er glade for ekstrabevilgninger i revidert nasjonalbudsjett, og vi håper på midler til et løft for å heve kvaliteten på dette feltet. På lang sikt er vi sikre på at kvalitet lønner seg!