Du skal ikke langt unna Norge før en ørefik ikke bare er akseptabelt, men ansees som nødvendig i oppdragelsesøyemed, skriver Nadja Ben-Shams, daglig leder i Memox Norge.

Du skal ikke langt unna Norge før en ørefik ikke bare er akseptabelt, men ansees som nødvendig i oppdragelsesøyemed, skriver Nadja Ben-Shams, daglig leder i Memox Norge.

Markus Spiske/Unsplash

Vi forstår kanskje ikke alle kulturelle koder, men vi må være åpne for at mange tenker annerledes rundt barneoppdragelse enn oss

Skal du jobbe med foreldre fra Pakistan, kan du ikke tenke at landets 200 millioner innbyggere har misforstått familieverdier og god barneoppdragelse mens vi i lille Norge vet bedre.
08.06.2020
13:39
08.06.2020 13:39

Nadja Ben-Shams, daglig leder Memox Norge

Etter elleve år i førstelinja i barnevernet, har jeg en enorm respekt for jobben barnevernsansatte gjør til daglig. Jeg har møtt mange ildsjeler som gjør en fantastisk jobb for barn og familier i utsatte livssituasjoner. Selv vil jeg påstå at det ikke er mangel på kompetanse i barnevernet, da det er skjer mye kursing, videreutdanning og utvikling av de ansatte. Men hva skjer når det barnevernet observerer ikke samsvarer med familiens egen oppfatning av sin livssituasjon?

Er vi ydmyke nok i Norge?

I Norge er vi kommet langt når det gjelder blant annet barns rettigheter, og kunnskap om barns utvikling, psykiske helse, tilknytning og konsekvenser av vold eller trussel om vold. Det er jeg så uendelig takknemlig for. Det er jo disse små som er fremtiden.

Når det er sagt, skal du ikke langt unna Norge før en ørefik ikke bare er akseptabelt, men ansees som nødvendig i oppdragelsesøyemed. Det er mange land som har et annerledes syn på barneoppdragelse enn Norge. Flere steder er det unaturlig at foreldre skal snakke med sine barn om alt eller sette ord på følelser. Barn er barn og foreldrene er de voksne som bestemmer. Det er altså ikke et like stort fokus på barns selvbestemmelsesrett overalt.

Nadja Ben-Shams, daglig leder i Memox Norge.

Nadja Ben-Shams, daglig leder i Memox Norge.

Privat

Er det kanskje slik at vi i Norge har et særegent syn på barneoppdragelse? Og i så fall, er vi ydmyke nok til å erkjenne dette?

Les mer: – Barnevernet kan ikke fjerne frykten aleine, alle velferdstjenester må bidra, sier forsker

Vil hindre at barnevernet involverer seg

I dag jobber jeg for et privat tiltak som heter Memox hvor vi arbeider med multietnisk familieveiledning. Vi er stadig i kontakt med foreldre som er bekymret for at barnevernstjenesten forventer at de skal glemme sin kultur, sine grunnleggende verdier og sin religion.

Rett før nyttår holdt en av våre konsulenter et informasjonsmøte i en av minoritetskirkene i Oslo. Etter møtet fikk han flere henvendelser fra desperate foreldre. De slet med barneoppdragelsen, og flere fortalte at de ikke visste hvordan de skulle sette grenser siden det ikke er lov å slå barn i Norge. Konsulenten forsøkte å gi informasjon om barnevernstjenesten, men responsen fra foreldrene var at de gjør alt i sin makt for å hindre at barnevernet involverer seg. «Alle vet hva som skjer når de kobler seg på», var responsen fra flere.

En annen mamma var dypt frustrert over at barnehagen hadde sendt bekymringsmelding til barnevernstjenesten. Bekymringen gikk på at barna manglet riktige klær. Dette skjønte ikke moren noe av, da hun hadde kledd barna oppi pent tøy med pene sko, sløyfe og gelé i håret. Hun forsto ikke at barnevernet skulle lære henne å være en bedre mor når de norske barna hadde sand og gjørme over hele seg.

Kultursensitive barnevernsansatte

Ofte kan vi lese om barnevernets manglende kultursensitivitet, men hva innebærer egentlig det begrepet? Hva mener mor egentlig når hun stirrer på meg og smiler mens hun iblant roper noe til barna, noe som for meg høres aggressivt ut? Hva med familien som bruker all sin energi på å dytte i meg søtsaker som drypper sukker sånn jeg at jeg ikke får fullført setningene mine? Hva vil de med det?

Er kultursensitivitet kunnskap om den kollektivistiske versus individualistiske oppdragelsesmetoden? Er det kunnskap om religion? Eller verdier, følelsesuttrykk og høflighetsgester. Og skal man kunne alt dette som en saksbehandler i barnevernet for at man skal kunne si at man er kultursensitiv nok?

Eller er det kanskje så enkelt som at omsorgssvikt er omsorgssvikt, uavhengig av språk og kultur?

Må utvide sin kompetanse

Leoul Mekonen, studieleder ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP), sier at barneoppdragelse er samfunns- og kulturbetinget. Barneoppdragelse blant nomader i ørkenen kan ikke likestilles med barneoppdragelsen i en storby. Å oppdra barn i en troende muslimsk familie gjøres ikke på samme måte som i en liberal kristen familie.

Det å påstå at alle mennesker er like og skal dermed behandles likt, er noe som virker politisk korrekt, men i praksis kan det bety det samme som å utøve makt over andre.

En barneoppdragelse preget av utviklingspsykologien, utviklet og spredt i de nordiske og europeiske samfunn og kulturer, er ikke vanlig andre steder i verden. Derfor kan det virke uforståelig at man skal bruke barnevernet for å bedømme hva som er god eller dårlig barneoppdragelse. Mekone mener barnevernet må utvide sin kompetanse innen kultursensitiv praksis. På den måten vil det bli en større forståelse mellom barnevernet og de brukerne med minoritetsbakgrunn.

Flere frykter hjelpeapparatet

Athar Ali, leder for Norsk Innvandrerforum og ledende klinisk sosionom hos BUP Grorud, råder barnevernsansatte til å legge mer vekt på kulturelle forskjeller og jobbe mer aktivt med relasjonsbygging. Ali opplever at mange minoritetsfamilier frykter hjelpeapparatet og da særlig barnevernet. Han mener derfor at det bør være mer informasjon om hjelpeapparatet, og det bør rettes mer oppmerksomhet mot forebyggende arbeid. Ofte trenger disse familiene at det jobbes parallelt med systemene rundt, slik at de kan oppleve mestring knyttet til språk, skole, jobb og livet generelt, opplyser Ali.

Han mener også at barnevernstjenesten må se mer på migrasjonsprosessen og ha den i bakhodet, da familien ofte kan ha blitt utsatt for traumer som påvirker foreldreskapet.

Egne erfaringer

En av veilederne i Memox, Irina Rossby, opplever at hun med bakgrunn fra Romania kan gå fram som et godt eksempel sammen med familier med samme bakgrunn. Hun gir foreldrene ofte de samme verktøyene som gis etnisk norske foreldre, men temaene henges på knagger som foreldrene kan gjenkjenne. «Når du vet hvor foreldrene kommer fra, hva de selv har erfart og hvorfor de gjør som de gjør, ser du ofte at det kommer fra kjærlighet og omsorg», sier hun.

Det at veilederen har egne erfaringer med å være en minoritet og det å skulle sjonglere mellom å skulle ivareta bakgrunnen sin og samtidig passe inn i majoritetssamfunnet, kan være positive faktorer.

«Man starter med en felles plattform, så kan man begynne å hjelpe foreldrene å innse at den metoden ikke nødvendigvis er den beste metoden. At det de gjør kan føre til mer skad enn nytte», sier Rossby og oppfordrer til å bidra til en forståelse som familien kan være med på og også akseptere.

Man kan aldri være for kultursensitiv

Innenfor fagfeltet barnevern er det mye fokus på barnevernstjenestenes manglende kultursensitivitet, eller fokus på utvikling av kultursensitivitet. Det er et omdiskutert tema som gang på gang settes under lupen når det forskes på minoritetsfamiliers oppfatning av barnevernstjenesten.

Jeg vil påstå at et enkelt individ aldri vil kunne være kultursensitiv nok overfor alle kulturer. Hva som ansees som en høflighetsgest i Kina, kan oppfattes som direkte uhøflig atferd i Iran. Det at du mangler emosjonsuttrykk, kan oppfattes som omsorgssvikt i Norge. Spør du en mamma fra Kongo, kan forklaringen være at hun må skjule følelsene sine for å skjerme egne barn. Og spør du en mamma fra Iran, vil forklaringen kunne være at alle følelser må deles og at sunn skjerming ikke eksisterer.

Vi må forstå dem

I Norge har vi kommet lang hva gjelder kunnskap om hva som er god omsorg og hva barn trenger for å utvikle en sunn tilknytning og utvikling. Vi får kanskje mye motstand fra verden, men som fagperson er jeg lidenskapelig opptatt av at barn skal ha en trygg og god omsorgssituasjon.

Jeg er takknemlig for barnevernstjenesten og for at vi verner om barns rettssikkerhet. Men for å virkelig være god i jobben vår, må vi som er fagpersoner, først gjøre en innsats for å virkelig forstå. Deretter må vi akseptere og respektere for så å kunne starte informasjonsgivende og holdningsendrende arbeid.

Vi forstår kanskje ikke alle kulturelle koder, men vi må tillate oss selv å være åpne. Åpne for å forstå at mange andre tenker annerledes enn oss hva gjelder barneoppdragelse og at det er vi som har en forklaringsplikt, ikke omvendt.

Skal du jobbe med for eksempel foreldre fra Pakistan, kan du ikke tenke at landets 200 millioner innbyggere har misforstått familieverdier og god barneoppdragelse mens vi i lille Norge vet bedre.

Vi må forstå hvordan familien fungerer, hva de verdsetter, hva de er gode på og hvilke positive sider det finnes ved deres kultur, syn på familie og barneoppdragelse. Vi må virkelig ønske å bli kjent med familien uten fordommer. Kun da er det mulig å skape nok tillit til at det er mulig å starte et holdningsendrende arbeid med familien.

08.06.2020
13:39
08.06.2020 13:39