Kristel Høie Nilsen, barnevernsansatt og offentlig ph.d. stipendiat ved RKBU Nord, Universitetet i Tromsø

I en nylig artikkel fra Fontene rapporteres det at regjeringen vurderer å skrote masterkravet i barnevernet. Jeg kjenner det gjør noe med meg. Jeg blir ikke sint, bare veldig, veldig skuffa

Kravet om at de som jobber i barnevernstjenesten må ha mastergrad, eller fire års erfaring med 30 studiepoeng videreutdanning, ble inntatt i barnevernsloven 1. januar 2022, men trer ikke i kraft før i 2031. Toppe sier at revurderingen av masterkravet handler om to ting; at det kan bli vanskelig for barnevernstjenestene å oppfylle masterkravet, og at de er redde for at tjenestene vil miste mange erfarne ansatte dersom kravet blir stående. En slik situasjon er det selvfølgelig ingen som ønsker, så den frykten kan jeg forstå. Det jeg ikke skjønner er hvorfor vi er redde for at det blir resultatet av lovendringen.

Vi skriver nå 2024, det er sju år til masterkravet trer i kraft. Nå synes jeg for så vidt «masterkravet» er et misvisende begrep, for alle som jobber i barnevernstjenesten i dag, eller som utdanner seg til barnevernspedagog nå, vil ikke trenge å ta en master for å oppfylle lovkravet. De vil innen 2031 ha fire års erfaring, og dermed bare trenge 30 studiepoeng relevant videreutdanning i løpet av de neste fire-sju årene for å tilfredsstille kompetansekravene for barnevernet.

Kompetanseheving i barnevernet har vært et sentralt tema over lang tid. Hvordan kan vi forvente å heve kompetansen hvis vi ikke anser det som overkommelig å tilegne seg ny kunnskap tilsvarende et halvt års studier?

Jeg skulle ønske Toppe i stedet hadde sagt at regjeringen ser at det er utfordrende å nå kravet slik det er nå, og derfor ønsker de å styrke tjenestenes mulighet til å sende ansatte på videreutdanning. For det er klart det er vanskelig å se for seg at man skal kunne ta på seg det ekstra arbeidet en videreutdanning innebærer når man allerede er overarbeidet. Dette gjelder både for saksbehandleren som skal ta studiet og for lederne som skal prøve å legge til rette for redusert arbeidsbyrde under utdanning, uten nok folk til å håndtere alle sakene.

Jeg skulle ønske regjeringen heller kom med forslag til å opprette videreutdanninger som enklere lot seg kombinere med fulltidsarbeid. At de sa at de skulle sørge for masterutdanninger som er praktisk retta og relevante for arbeidet i barnevernet, slik at man ikke trengte å krangle om hvorvidt det å ta en mastergrad gjør deg til en bedre barnevernsarbeider.

Om regjeringen i tillegg sa at det er en selvfølge at de som nå jobber for å møte disse kravene i god tid skal få uttelling lønnsmessig, begynner vi å snakke magi.

Det er ikke selve masteren som vil heve kompetansen i barnevernet, det er at vi får ansatte som har kapasitet til å tilegne seg ny kunnskap og som vil videreutvikle og styrke den kompetansen de allerede har. Om det heter mastergrad, profesjonsutdanning eller videreutdanning er ikke så nøye. Det viktigste er at vi holder på det som er bestemt, for det bygger på årevis med utredninger som sier at kompetansen i barnevernet må styrkes. Barnevernsfeltet er i stadig utvikling og det vil være behov for å oppdatere kunnskapen man tilegnet seg på grunnutdanning. Dette er ikke en nedvurdering av ansattes eksisterende kunnskap, men en satsing på deres profesjonelle utvikling.

Derfor blir jeg så skuffa når regjeringen i stedet for å støtte, motivere og legge til rette for at vi kan nå kravene, sier at «nei, dette ble nok for vanskelig, det tror vi ikke dere klarer». Vi er absolutt i stand til å møte disse kravene hvis det legges til rette for mestring, på samme måte som vi forsøker å legge til rette for mestring hos de barna og familiene vi jobber for.