Jan Gunnar Ness, advokat/partner i advokatfirmaet Ness Lundin DA

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Jeg arbeider med erstatningssaker etter personskader og har mye kontakt med sosionomtjenesten på sykehusene. Etter revidert traumaplan i 2023 synes de å få flere og mer kompliserte arbeidsoppgaver uten tilførsel av ressurser. 

Helsevesenet blir stadig pålagt nye og større oppgaver innen rehabilitering. Samtidig er det en økende pasientgruppe som nå utfordrer rehabiliteringsarbeidet på nye og komplekse problemstillinger.

Det synes å være enighet om at en medisinsk vellykket rehabilitering forutsetter at pasienten er ivaretatt også psykososialt. Som advokat for personer som er skadet i ulykker, er min erfaring at de sosiale og økonomiske problemstillingene er mer komplekse enn tidligere. Særlig gjelder dette for utenlandske statsborgere som er skadet i Norge og har hjemmeadresse i utlandet. Gruppen synes å være voksende.

Helsevesenet blir stadig pålagt nye oppgaver. En helsearbeider skal kunne orientere seg på veldig mange fagområder. Det er særlig sosionomer som får et økende arbeidspress, i tillegg til krav om oppdatering på ulike fag.

I nasjonal traumaplan for hjerneskader, som ble revidert høsten 2023, står følgende:

«Behandlings- og rehabiliteringsprosessen må forstås som en multifaktoriell prosess som i tillegg til medisinsk behandling og rehabilitering også omfatter sosial, psykososial og økonomisk rehabilitering. Det er av avgjørende betydning at traumesenter, akuttsykehus med traumefunksjon og rehabiliterings- avdelinger /-sykehus har personell med både krisepsykiatrisk og sosialfaglig kompetanse med god kjennskap til både offentlige og privatrettslige områder.»

«Pasienter med alvorlig skade har i tillegg til rettigheter i helse- og omsorgstjenestelovgivningen også rettigheter knyttet til offentlige- og private ordninger hjemlet i for eksempel folketrygdloven og arbeidsmiljøloven. Mange pasienter omfattes av erstatningsordninger som avhenger av skadeårssak, for eksempel bilansvarsloven, yrkesskadeforsikringsloven, voldsoffererstatningsloven, skadeserstatningsloven og forsikringsavtaleloven.»

Selv om det ikke forventes at sosionomen skal ha detaljkunnskap om alle rettsområdene, er det en svært krevende rolle å gi gode råd i den aktuelle situasjon. Kan jeg for eksempel forvente at sosionomen er kjent med avtaler mellom Norge og andre land når det gjelder ansvarsfordeling av helsetjenester mellom pasientens hjemland og Norge i tilfeller hvor pasienten for eksempel er skadet i arbeidssammenheng? Hvordan vil situasjonen være hvis han er skadet i en bilulykke i egen bil registrert i hjemlandet, eller dersom skadelidte har bil registrert i Norge? Hvordan skal fritidsulykken ha skjedd før det bør varsles om et eventuelt ansvar hos en personlig skadevolder/organisasjon. Bør sosionomen kjenne til at det foreligger såkalt ulovfestet objektivt ansvar? Dette innebærer at man ved risikofylte aktiviteter ikke spør om skyld. Jeg er usikker på om man kan pålegge sosionom å kjenne til at skader som er påført av dyr er lovregulert. Eksemplene er mange flere.

Slik jeg leser den nasjonale traumaplanen, forutsettes helsevesenet å ha en viss innsikt på disse områdene, slik at pasientene kan veiledes. Samtidig er det viktig å ikke skape falske forhåpninger og unngå mye arbeid i prosesser som ikke vil nå fram.

Hvis intensjonen i nasjonale traumaplan skal oppfylles, må sosionomtjenesten bygges ut betraktelig, og det bør også følge med opplæring med årlig oppfølgning av hvilke «alarmklokker» som bør ringe i gitte situasjoner.

Min erfaring er at sosionomer gjør en glimrende og nødvendig jobb med de basale behovene i forhold til rettighetene overfor det offentlige. Hvorvidt slike ekstraoppgaver bør pålegges sosionomtjenesten, er jeg usikker på, i alle fall med de ressursene som er tilgjengelig i dag.

Den største utfordringen for pasient og pårørende er overføring fra spesialsykehus til hjemkommune. Det synes vanskelig å overføre spesialsykehusets kompetanse til det kommunale nivået. Jeg synes derfor forslaget om en forløpskoordinator, som også fremkommer i nasjonal traumaplan, er en fornuftig løsning. En slik koordinator kan følge hele behandlingskjeden og ha et overordnet ansvar for tilrettelegging i behandlingsprosessen. Dette tror jeg vil styrke pasientens mulighet til å komme tilbake til et normalt liv, inklusive arbeid. Man vil da unngå at pasienten må forholde seg til mange hjelpere i løpet av en viktig periode i rehabiliteringen.

I min advokatpraksis har jeg dessverre sett altfor mange unødvendig uføre, hvor de har blitt overlatt til seg selv etter utskrivning. En ødelagt ankel hos en pasient i 40 årene bør ikke innebære uførhet, men dette er dessverre noe jeg har erfart. En forløpskoordinator ville her sannsynligvis fått arbeidsgiver, Nav og kommune til å gi nødvendig bistand for tilbakeføring