Ture E. Ringereide

Tidligere ansatt-barn ved et norsk barnehjem

De siste 10-årene har tidligere misjonærbarn stått fram med sterke vitnesbyrd om oppvekst på internat, langt fra foreldrene, med omsorgssvikt, mobbing, vold og andre krenkelser. Gjennom støttegruppen Sendt Bort – bygget på mange års arbeid fra tidligere misjonærbarn og organisasjonene IBAN og NORUT – har misjonærbarna oppnådd noe helt grunnleggende: offentlig erkjennelse av urett, økonomisk oppreisning og ordninger for videre oppfølging.

Jeg skriver dette som ansatt‑barn ved Stifinga Voss barnehjem. Jeg bodde på det kristne barnehjemmet i 10 år i to perioder fra 1972 fram til 1987 sammen med min mor som arbeidet der. Barndommen min utspilte seg inne i institusjonen: Jeg delte hverdag, rutiner og rammer med barna som var plassert der, men uten at noen så eller regulerte min situasjon som noe eget. Jeg hadde lite privatliv, levde med stor grad av emosjonell utrygghet og befant meg i en konstant lojalitetskonflikt mellom mor, arbeidsplass og institusjonssystem.

Det fantes ingen særskilt regulering eller tilsyn som tok hensyn til at jeg både var barn av en ansatt og samtidig en del av institusjonsmiljøet. Ingen spurte hva dette gjorde med meg som barn, hvordan det preget relasjonen til moren min, eller hvilke belastninger det skapte å vokse opp på stedet der hun skulle være «profesjonell omsorgsperson» for andres barn. Ansatt‑barn falt mellom alle stoler: Vi var ikke formelt plasserte barnevernsbarn, men heller ikke beskyttet som vanlige barn i et privat hjem.

Barnehjemmene var ofte eid av stiftelser med tydelig kristent livssyn og tilknytning til indremisjonsarbeid. Parallellene til misjonærbarns oppvekst på internat er derfor slående: langvarig institusjonsopphold, svakt eller ufullstendig tilsyn, sterke lojalitetskonflikter og mangelfull juridisk beskyttelse. Forskjellen er at misjonærbarna har fått et samlet, offentlig oppgjør. Ansatt‑barn har ikke vært et tema.

Mange av de ansatte på barnehjemmene var enslige kvinner med stort ansvar og begrenset støtte. De sto i en kryssild mellom forventninger fra eier, tilsynsmyndigheter, barnevern og lokalsamfunn – og egne barn som bodde på arbeidsplassen. Det er ikke rart at grenser ble uklare, og at noen barn – som meg – ble sittende igjen med dype sår som ingen har tatt ansvar for.

I dag finnes det heldigvis ordninger for oppreisning for tidligere barnevernsbarn som har lidd overlast, og misjonærbarn har fått egne opplegg for erstatning og oppfølging gjennom avtaler med blant annet NLM, NMS, Normisjon og Pinsebevegelsen. Men intet oppgjør for ansatt‑barn på norske barnehjem. Vi har ingen offentlig erkjennelse, ingen særskilt kompensasjonsordning og ingen målrettet oppfølging, til tross for tydelige paralleller til gruppene som allerede har fått oppreisning.

Jeg vil derfor løfte tre konkrete krav:

• At Bufdir, Barne- og familiedepartementet og aktuelle stiftelser/institusjonseiere offentlig erkjenner ansatt‑barn som en egen gruppe med særskilte belastninger.

• At det utredes en nasjonal eller kommunal oppreisningsordning som også omfatter ansatt‑barn ved barnehjem, på linje med tidligere ordninger for barnevernsbarn og misjonærbarn.

• At det etableres lavterskeltilbud for samtale, bearbeiding og eventuell juridisk veiledning for tidligere ansatt‑barn.

Jeg håper dette innlegget kan være en start. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har vokst opp på denne måten. Til andre som kjenner seg igjen: Dere finnes, og dere har rett til å bli sett og tatt på alvor.