Sigrid Ofstad, tillitsvalgt og veileder i Nav

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Jeg ble nylig bedt om å uttale meg på telefon til Fontene i forbindelse med en reportasje som skulle lages om satsene for økonomisk sosialhjelp i Bergen. Jeg ble fortalt at flere andre FO-medlemmer med ulik tilknytning til Nav i Bergen skulle intervjues i reportasjen, og jeg forventet ikke at saken skulle bli presentert som et individuelt intervju av meg som skulle stimulere til opphetet debatt i sosiale medier.

Jeg forstår dem som reagerte på saken, for det var ikke slik den var ment fra min side. Kommentarene ble tatt ut av kontekst, jeg ble ikke tilbudt sitatsjekk og viktige presiseringer ble utelatt fra saken. Jeg er redd for at den uheldige vinklingen kan ha ødelagt for det som kunne ha blitt en konstruktiv debatt om ytelser og bekjempelse av fattigdom.

Den erfaringen jeg har fått etter intervjuet med Fontene, fører til at jeg vil vegre meg mot eventuelt nye intervjuer med journalister senere. Jeg ønsker med dette leserinnlegget å skrive med egne ord hva jeg faktisk mente da jeg ble intervjuet.

Debatten om fattigdom er viktig. Så viktig at den må være faktabasert og gjengis på en rettferdig måte. Dessverre opplever jeg at ytelser blandes sammen og ønsket om tabloide overskrifter overskygger debatten. Dette er uheldig. Kanskje aller mest for dem debatten faktisk angår, de som mottar hjelp fra det offentlige.

På nettsiden til Statsforvalteren i Vestland står det at «Den som ikke greier å forsørge seg selv, kan søke om sosialhjelp. (…) Økonomisk sosialhjelp skal først og fremst være en midlertidig ytelse, og meningen er at den som søker hjelp, skal bli i stand til å hjelpe seg selv etter hvert». Slik defineres også økonomisk sosialhjelp på Nav sine hjemmesider. En midlertidig ytelse er ment å være kortvarig og skal ikke gis over lang tid, dette fordi ytelsen er utformet for å kunne dekke et kortvarig behov.

Derfor blir det forvirrende når mange snakker om «økonomisk sosialhjelp» og egentlig mener uføretrygd, sykepenger, arbeidsavklaringspenger, dagpenger, kvalifiseringsstønad, overgangsstønad, introduksjonsstønad, støtte fra husbanken, utdanningsstipend fra lånekassen eller andre offentlige ytelser og støtteordninger. Økonomisk sosialhjelp er en kommunal ytelse som kan variere fra kommune til kommune, de andre ovennevnte ytelsene er fastsatt etter nasjonale satser og dermed lik, uavhengig av hvilken kommune mottaker er bosatt i. 

Økonomisk sosialhjelp er som nevnt en midlertidig ytelse. En som er ment til dem «som ikke greier å forsørge seg selv». Men er ikke kjennetegnet ved fattigdom, eller vedvarende lavinntekt, nettopp at den er vedvarende? Er det ikke da bedre å heve de mer langvarige ytelsene, slik at de som mottar dem faktisk greier å forsørge seg?

Derfor mener jeg at det er bedre å heve stønadsnivået på de nasjonale trygde- og støtteordningene, før man hever satsene for økonomisk sosialhjelp i Bergen ytterligere. Over halvparten av dem som mottar økonomisk sosialhjelp, får dette ved siden av andre ytelser. Nettopp fordi de andre ytelsene er for lave. Ved å heve sosialhjelpssatsene først, løfter vi bare flere over på supplerende økonomisk sosialhjelp.

Flere har først måttet få avklart rettighetene sine til offentlige ytelser, som AAP, for så å måtte søke statlig bostøtte hos Boligetaten. Om man må søke supplerende økonomisk sosialhjelp i tillegg, er det vanlig å måtte dokumentere inntekten sin regelmessig med den tilleggsbelastningen det medfører. Desto flere tilleggsytelser en mottar, desto flere summer, utbetalingsdatoer og rapporteringskrav må hver enkelt holde styr på. En konsekvens av dette kan være at flere får vansker med å disponere midlene sine

I tillegg krever denne praksisen også flere ansatte til å behandle søknadene. Etter min mening er dette ikke god bruk av offentlige midler. Offentlige ressurspersoner som kunne prioritert arbeid med tettere individuell oppfølging både i forhold til boligsosialt arbeid, økonomisk gjeldsrådgivning, helseavklaring, familieveileding og så videre.

Økonomisk sosialhjelp er ment som en midlertidig ytelse. Når flere likevel blir mottakere av sosialhjelp over lengre tid, er dette et tegn på at folk faller mellom flere stoler og at det finnes hull i velferdssystemet. Burde det vært laget nye støtteordninger som kan favne om flere av dem som faller mellom stolene? Eller bør man se på om inngangsvilkårene for de ytelsene vi allerede har er for strenge?

Alle kriser har det til felles at de rammer hardest dem som har det vanskeligst fra før. Når strømpriser, renter og kostnaden på matvarer, drivstoff og forbruksvarer blir høyere, vil hver enkelt sitte igjen med mindre. Dette gjelder alle, men får størst følger for dem som sliter med å få endene til å møtes.

Dette er et politisk problem. Vi i Nav utfører det politikerne bestemmer. Nå trenger vi en helhetlig sosialpolitikk.

De siste tiårene har det vært bred politisk enighet om at det skal lønne seg å stå i jobb og det skal lønne seg å ta utdanning. Baksiden av den såkalte arbeidslinjen, er at det kan oppleves som en økonomisk tilleggsbelastning for dem som står utenfor. Derfor er jeg glad for at FO står opp for et likeverdssamfunn, også for dem som står i lavlønnsyrker og utenfor arbeidslivet.

I Bergen har det vært politisk vilje til å heve sosialhjelpssatsene, og holde barnetrygden utenfor beregningen av sosialhjelp. Nå når sosialhjelpssatsene i Bergen nesten tariffsatsene for noen som jobber 80–100 % i et lavlønnsyrke (se eksempler nederst i innlegget). Derfor er jeg usikker på om ytterligere heving av sosialhjelp i Bergen bør være den øverste prioriteringen for å få flere ut av fattigdom.

Økonomisk sosialhjelp i Bergen – to eksempler

Ole Palmstrøm

 Personer uten inntekt, eller med lav inntekt kan ha rett på full, eller supplerende økonomisk sosialhjelp til livsopphold (sist oppjustert mars 2022), husleie og løpende strømutgifter. Det presiseres at livsoppholdssatsene er veiledende, og at det gjøres individuelle vurderinger i hver enkelt sak.

I tillegg vil familien motta barnetrygd på 3.162,-. Familien vil også få dekket 1 fritidsaktivitet med inntil kr 3.000,- per år per barn i skolealder, samt få utdelt et Aktivitetskort til hvert av barna. Familier i Bergen med lav inntekt får fritak for SFObetaling og barnehagebetaling.

Ole Palmstrøm