FO-medlem

Dette er en meningsytring. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

For kort siden ble en kvinne i trettiårene drept mens hun var på jobb, alene på en ungdomsinstitusjon i Oslo. Hun skulle bare gjøre jobben sin. Jobben som handler om å være en trygg voksen for sårbare ungdommer. Jobben som skulle være meningsfull, men som endte i meningsløs tragedie.

Og igjen kommer de velmenende uttalelsene. Fra ledere, fra foreninger, fra politikere:

«Dette skal ikke skje.»

«Man skal være trygg på jobb.»

«Dette er en forferdelig, tragisk hendelse.»

Men jeg sitter her og kjenner at det ikke er nok. Ordene treffer ikke bakken. De stopper i lufta. Jeg blir kvalm. Jeg blir redd. For dette kunne vært meg. Det kunne vært hvem som helst av oss.

Jeg var selv nyutdannet, tidlig i tyveårene, da jeg fikk jobb på en barnevernsinstitusjon. Fremstilt som et sted hvor man skulle være en trygg voksen for ungdom i krise. Men det tok ikke lang tid før den virkelige virkeligheten slo meg i magen.

Ingen fortalte hvor farlig det kunne være. Ingen sa hvor alene man faktisk sto. Hvor stort ansvar man bar – for mennesker i dyp krise – uten å få den støtten man trengte selv. Det handlet ikke bare om ungdom med «atferdsutfordringer». Det handlet om ungdom med traumer så dype at de kunne knekke hvilken som helst voksen.

For meg ble det tydelig etter hvert: Det som i utgangspunktet skulle være omsorg, ble noe helt annet. Det juridisk bindende jeg var forpliktet til å følge – det vi kalte «omsorgstiltak» – kjentes ikke som omsorg. Det føltes ikke trygt, verken for meg eller for ungdommene. Og da visste jeg at jeg måtte slutte. Jeg kunne ikke stå i det lenger, ikke med integriteten i behold. Ikke når hele kroppen min sa at dette ikke var riktig.

Og midt oppi det: et system som ber deg om å ikke eskalere. Å være i «toleransevinduet». Å ikke vise frykt, for «da passer du kanskje ikke til å jobbe her». Men hva da når du faktisk er redd? Når kroppen din skriker etter hjelp, men du må bære det alene?

Vi snakker mye om hvor viktig det er å være robust. Men det er ikke mangel på robusthet som skaper fare. Det er mangel på rammer. Mangel på vern. Mangel på ledelse som forstår risikoen. Mangel på trygghet for de som skal være tryggheten for andre.

I etterkant av en slik tragedie blir det alltid noen ukers oppmerksomhet. Noen runder i mediene. En minister som sier de tar det på alvor. En ny handlingsplan. Og så – blir det stille. Helt til neste gang.

For det kommer en neste gang. Ikke fordi systemet svikter den ene gangen, men fordi systemet tillater at vi lever på flaks. At det som «går bra», gjør det mest av alt fordi vi har vært heldige. Ikke fordi vi har gode nok strukturer, verneordninger eller ressurser.

Dette er ikke en tekst med en fasit. Jeg vet ikke hvordan vi skal løse alt. Jeg vet bare at dette gjør vondt. Det river i hjertet. For kvinnen som mistet livet. For de unge som bærer så tungt. For alle som jobber i frontlinjen og som blir overlatt til seg selv når det virkelig gjelder.

Vi skylder hverandre mer enn dette. Vi skylder dem som jobber med mennesker en trygghet som ikke bare er ord. Vi skylder barna og ungdommene en omsorg som faktisk fungerer. Og vi skylder dem som har mistet noen – at vi ikke lar dette gå i glemmeboken.

Det er riktig og viktig at vi nå forsøker å forstå hva som førte til dette – også at vi snakker om radikalisering, og om hvilke signaler som ble oversett. Men samtidig kjenner jeg på en uro. En uro for at det viktigste nå er i ferd med å blekne.

For det handler ikke bare om hvem gjerningspersonen var. Det handler om hvilke forhold som tillot at dette kunne skje. Om Tamima Nibras Juhar som var alene på jobb med et stort ansvar og en reell risiko – og at det dessverre ikke er unikt. Det finnes mange der ute som står i tilsvarende situasjoner. Som går på jobb hver dag med en klump i magen. Som vet at hjelpen ikke alltid kommer. Som håper at flaksen holder én dag til.

Vi kan ikke redusere dette til én tragisk hendelse uten å se på strukturene bak. For når tryggheten bare er en illusjon – da svikter ikke bare systemet. Da svikter vi mennesker. Igjen.

Jeg ser også at Utdanningsforbundet nå har en artikkel om at elever på skolen har fotlenke uten at lærerne blir informert. Hvem ivaretar egentlig de som står i frontlinjen?

Når vi jobber med sårbare ungdommer, vet vi at relasjoner er alt. At trygghet, regulering og forutsigbarhet er nøkkelen til utvikling. Vi vet at ungdommene trenger voksne som tåler dem, og som kan møte dem innenfor sitt toleransevindu – uten å bli trigget eller redd.

Men hvordan skal vi klare det, når vi ikke får vite det vi trenger for å være trygge selv? Hvordan skal vi regulere, møte og forstå hvis vi ikke har oversikt over risikoen? Hvis vi ikke vet at eleven vi jobber tett med bærer fotlenke, eller har alvorlige voldsdommer bak seg?

Det er ikke et spørsmål om stigmatisering. Det er et spørsmål om beredskap og tillit om å ha de verktøyene man trenger for å gjøre en god jobb og møte den andre. Vi vet at ungdommer ofte regulerer seg best i møte med trygge voksne, men det krever at de voksne faktisk føler seg trygge. Det krever åpenhet, struktur, og at noen også ivaretar oss.

I stedet opplever mange at de står i førstelinjen uten skuddsikker vest. Uten informasjon. Uten støtte. Og når det smeller – da kommer unnskyldningene, støtteerklæringene, de velmenende ordene. I noen uker. Og så? Så blir det stille igjen.

Dette handler ikke om mangel på vilje fra de ansatte. Det handler om systemsvikt. Om at vi må slutte å tro at trygghet og omsorg kan leveres på løpende bånd uten å samtidig bygge strukturer som faktisk beskytter dem som skal gi den omsorgen.

Ja, vi må se ungdommen. Ja, vi må møte dem med varme og forståelse. Men vi må også se de ansatte, og begynne å stille det ubehagelige, men nødvendige spørsmålet:

Hvem passer på de som skal passe på?

Jeg håper FO ikke tier, men fortsetter å belyse, fortsetter å kjempe for oss.