Haakon Eliassen

Journalist

«At jeg skal måtte ta opp kampen mot et system som allerede har knust meg, men nå uten full rustning i form av juridisk bistand, fremstår ikke som noe annet enn urettferdig.»

Disse ordene delte «Anne» i en e-post hun sendte meg nylig. For snart et år siden sto hun fram anonymt og fortalte offentlig om alvorlige overgrep og svik.

Da hun var et lite barn ble Bergen kommune varslet, men kommunen reagerte ikke og varslet heller ikke politiet. Dermed fortsatte overgrepene.

I dag ønsker den uføretrygdede trettiåringen å saksøke Bergen kommune, men staten nekter henne rettshjelp fordi hun tjener 31 160 kroner «for mye» i året.

En rettsprosess kan fort koste flere hundre tusen kroner. Uten rettshjelp har hun i praksis ingen reell mulighet til å få prøvd kommunens ansvar rettslig.

«Systemet forutsetter at de mest sårbare av oss, også skal være de mest utholdende,» skriver Anne.

Det fremstår for meg som et poengtert og alvorlig paradoks. 

Forutsigbart mønster

Etter at det ble publisert flere nyhetssaker om Anne i februar i fjor, fulgte forutsigbare politiske reaksjoner: Opposisjonen reagerte og krevde handling. Ansvarlig byråd viste sympati og kjøpte seg tid. Det kom aldri en tydelig erkjennelse av ansvar.

Som journalist har jeg sett hvordan denne typen saker ofte utspiller seg. Først kommer mediestormen, så de offentlige og forutsigbare svarene – men når oppmerksomheten fordufter, blir offeret ofte stående alene igjen.

Elden Advokatfirma foretok i etterkant en omfattende gjennomgang, basert på barnevernsdokumentasjon i saken, og konkluderte med at barnevernet burde overtatt omsorgen for henne allerede da hun var ett år gammel. Rapporten slår fast at hun har krav på erstatning som følge av alvorlig svikt fra barneverntjenesten.

Dokumentene viser diagnoser som tilknytningsforstyrrelse og emosjonell og fysisk skade som følge av omsorgssvikt.

Brutal ironi

Skal Anne få saken vurdert av domstolen, må hun gå til sak mot Bergen kommune. Men Statsforvalteren, som avgjør om hun kan få fri rettshjelp, sier nei fordi hun tjener litt mer enn grensen på 350 000 kroner i året.

Anne forteller at hun har et vedtak fra NAV som viser at hun kun ligger 13 000 kroner over grensen. 

I oktober 2025 trådte en lovendring i kraft som nettopp skulle rette opp i denne typen urimelige utslag. Loven ble endret fordi den faste inntektsgrensen slo urimelig ut.

Reformens klare intensjon var å gjøre rettssystemet tilgjengelig for flere – å styrke rettssikkerheten, ikke svekke den. Fordi Anne søkte to måneder før endringen, behandles saken etter den gamle ordningen.

Hadde Anne søkt etter at den nye ordningen trådte i kraft 15. oktober 2025, ville hun – ifølge vurderingen fra advokatene i Elden – vært kvalifisert for rettshjelp. I «verste» fall ville hun blitt pålagt å dekke 21 prosent av rettshjelpen dersom hun skulle tape i retten.

Regelverket åpner for unntak dersom overskridelsen ikke er «betydelig», eller dersom saken er særlig viktig. Både Anne og hennes advokat mener vilkårene åpenbart er oppfylt. Likevel får hun avslag.

Sviktes på nytt?

Saken reiser et prinsipielt spørsmål: Skal tilfeldige datoer avgjøre om mennesker får tilgang til grunnleggende rettigheter? Eller skal lovens intensjon veie tyngre enn rigid regelanvendelse?

Her trengs politisk avklaring. Enten må overgangsreglene endres, eller Statsforvalteren instrueres til å praktisere lovendringen i tråd med formålet: å gi flere reell tilgang til rettshjelp – ikke færre.

For Anne handler dette ikke om juss. Det handler om å få prøvd om det offentlige faktisk står ansvarlig for det hun ble utsatt for som barn.

Uverdig

«I en ideell verden burde fri rettshjelp vært en selvfølge for mennesker som har vært utsatt for alvorlig systemsvikt. Når staten nekter deg de nødvendige verktøyene du trenger for å kreve rettferdighet, mener jeg ikke det er en rettsstat verdig», skriver Anne til meg.

Bergen kommune, som hvert år forvalter titalls milliarder av kroner, lar nå en kvinne bli sittende fast i et system der hun – fordi hun tjener marginalt for mye – ikke får prøvd sitt erstatningskrav for grov barnevernssvikt.

Fri rettshjelp – og dermed tilgang til rettssystemet – stenges av noen få tusenlapper over inntektsgrensen. Det er betalingsevne – ikke likhet for loven – som avgjør hvem som får prøvd statens ansvar.

Hun er blitt sviktet før. Nå må rettssamfunnet stå sin prøve.