Karin Källsmyr

Konstituert generalsekretær, Voksne for Barn

Hege Ivangen-Hagedal

Styreleder i Nettverk for tilsynspersoner, Voksne for Barn 

«Det er som å rope inn i et tomt rom.» Slik beskriver en tilsynsperson situasjonen når gjentatte bekymringer om et fosterbarns manglende helsehjelp ikke får svar. Rapportene blir sendt, arkivert – og borte. Ingen tilbakemelding. Ingen synlige endringer for barnet.

Dette er ikke unntaket. Det er hverdagen.

Et system som bryter loven

Veilederen fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2015) er tydelig: Barnevernstjenesten skal gi tilbakemelding til tilsynspersonen på rapportene. Likevel brytes denne plikten hver eneste dag i norske kommuner.

Tilsynspersoner over hele landet forteller om det samme: bekymringsmeldinger som forsvinner i stillheten. Ingen dialog, ingen dokumentert oppfølging – mens barnet står fast i en omsorgssituasjon som ikke blir bedre.

Dette er ikke bare en svikt i rutiner. Det er et lovbrudd. Og det skjer på statens og kommunenes vakt.

Ulik praksis – ulik trygghet

Tilsynspersonenes oppgave er å forsikre seg om at barn som er plassert i fosterhjem får god omsorg, og ikke minst at barnets stemme blir hørt. Etter hvert tilsyn leveres konkrete rapporter med observasjoner og eventuelle bekymringer, men hvordan disse behandles varierer dramatisk mellom kommunene. Noen kommuner har faste rutiner, tydelig oppfølging og reell dialog. Andre lar rapportene bli liggende som digitale filer uten svar, tiltak eller ansvar – og da blir barnets rettssikkerhet og medvirkning et spørsmål om geografi.

Et kontrollsystem uten kontroll

Statsforvalteren har ansvaret for tilsyn med barn i fosterhjem, men mye av oppfølgingen er delegert til kommunene. Det betyr i praksis at de som skal kontrolleres, kontrollerer seg selv.

Når barnevernstjenesten unnlater å følge opp rapportene, og statsforvalteren ikke griper inn, er det ingen igjen til å sikre barnets rettigheter. Da mister ordningen sin mening.

Det hjelper ikke å ha lovverk og veiledere hvis ingen stilles til ansvar når de brytes.

Politikerne må våkne

Her sover politikerne – både lokalt og nasjonalt.

Kommunene får ansvaret for en lovpålagt ordning uten at noen kontrollerer hvordan den utføres. Ressurser og prioriteringer varierer, og ansvaret pulveriseres.

Når barnas rettigheter blir et spørsmål om økonomi og kapasitet, har vi som samfunn mistet retningen.

Slik kan vi sikre fosterbarns rettigheter

1. Lovfestet tilbakemeldingsplikt. Kommunene må forpliktes til å gi skriftlig tilbakemelding til tilsynsperson innen en fastsatt frist – med konsekvenser dersom de lar være.

2. Klageadgang for tilsynspersoner. Det må etableres en uavhengig kanal til Statsforvalter eller Bufdir når barnevernstjenesten ikke responderer.

3. Åpenhet. Kommunene må rapportere offentlig hvor mange tilsynsrapporter som mottas og hvordan de følges opp. Så vidt vi kjenner til, finnes det ikke offentlig nasjonal statistikk som viser hvor mange tilsynsrapporter som leveres av tilsynspersoner, og hvor mange av disse som får skriftlig eller muntlig tilbakemelding fra barnevernet.

4. Kompetanse. Tilsynspersoner og saksbehandlere trenger opplæring i lovverk og barns rettigheter.

5. Politisk styring. Stortinget må fastsette nasjonale standarder som sikrer like rettigheter for alle barn – uavhengig av kommunen.

Barnas rett er ikke valgfri

Når staten plasserer et barn i fosterhjem, overtar den ansvaret for at barnet får trygghet, omsorg og utvikling. Dette ansvaret kan ikke delegeres bort i taushet.

Tilsynspersonene er barnas stemme. Når ingen lytter til dem, mister barnet sin siste sikkerhetslinje.

Vi kan ikke fortsette med et system som roper «barnets beste» i festtaler, men hvisker «ressursmangel» i praksis.