Farhia Mohamed

Barnevernskonsulent og masterstudent i interkulturelt arbeid

Jeg har jobbet mange år med ungdom som står midt mellom to verdener. De bærer med seg drømmer, press og lojalitet og prøver å finne seg selv i et samfunn som ofte bare ser problemene deres.

Når tryggheten rundt dem forsvinner, ser jeg hvor fort de glir inn i miljøer som tilbyr nettopp det fellesskapet de savner.

Nedgangen i hjelpetiltak, færre fritidsklubber og svakere forebyggende innsats gjør at mange barn mister voksne å lene seg på.

Antallet barn med hjelpetiltak i hjemmet har gått ned med over 20 prosent siden 2019, viser tall fra Bufdir. Barneombudet frykter man venter for lenge med å gi hjelp til barn.

Dette er ikke bare tall. Dette er ungdommene jeg møter. De som lengter etter å bli sett, men som møtes med mistillit.

Foreldre som vil samarbeide, men ikke forstår systemet og blir misforstått.

Jeg har sett hvor mye som endrer seg når ansatte har kulturell forståelse.

Jeg husker en far som ble beskrevet som «truende» fordi han snakket høyt på møtet. For ham var høy stemme et tegn på engasjement, ikke sinne.

Da jeg forklarte det for kollegaene, endret stemningen seg totalt: Fra konflikt til samarbeid. Den dagen lærte jeg at små nyanser i forståelse kan endre hele utfallet.

Mener mastergraden i interkulturelt arbeid er veldig nyttig i møte familier med innvandrerbakgrunn, men den gir ikke uttelling.

I Norge verdsetter vi individuell frihet og selvstendighet. Mange familier med minoritetsbakgrunn kommer fra samfunn der tryggheten ligger i fellesskapet.

Når verdiene møtes uten forklaring, skapes misforståelser. Foreldre som prøver å beskytte barna sine, blir oppfattet som kontrollerende. Ungdom som søker tilhørighet, finner den kanskje i feil miljø.

Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2026 å videreføre midlene til inkludering av barn og unge, men uten økning. Det betyr i praksis færre tiltak og færre voksne i nærmiljøene. Forebygging er ikke luksus, det er grunnmuren.

De siste månedene har vi lest nyheter fra både Sverige og Norge. Om granater, eksplosjoner og drepte ungdommer. Gjengen Foxtrot har blitt et symbol på hva som skjer når samfunnet mister grepet om de unge. Den volden startet ikke i gatene, men i følelsen av utenforskap.

Vi må ikke tro at det ikke kan skje her. Det begynner alltid med én ungdom som ikke blir sett.

Interkulturell kompetanse handler ikke om å være snillere, men om å forstå mennesker. Hvordan tillit bygges, og hva som bryter den.

Jeg har sett hvordan foreldre åpner seg når vi forklarer systemet med respekt, ikke overlegenhet. Mange har aldri hatt språk for å snakke om oppdragelse slik vi gjør i Norge. Når vi viser at vi vil forstå, skjer det noe.

Tilliten vi bygger mellom foreldre og barnevern smitter over på barna. De ser når voksne samarbeider, og det skaper trygghet.

Som barnevernskonsulent og tolk ser jeg hvor mye som går tapt når systemet ikke forstår menneskene det skal hjelpe. Og jeg ser hvor mye som kan vinnes når vi faktisk prøver.

Abid Raja skrev nylig i Aftenposten: «Skal vi fortsette å svikte innvandrerbarna – hvor lenge og til hvilken pris?» Spørsmålet treffer meg. For svaret ligger her i nabolagene våre, i skolene, på fritidsklubbene som stenger for tidlig.

Når tryggheten kuttes, vokser tomrommet. I det tomrommet står Foxtrot og venter.

Vi må slutte å feile ungdommene våre. De trenger oss nå, ikke når det smeller.