Guro Kulset Merakerås, journalist og forfatter av boka «Jeg er Mariam. En fortelling om frihet»

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Jenter hadde ikke lov til å hyle. Mariam måtte romme sin egen angst, kunne ikke slippe den ut. Derfor ba hun inni seg hver gang farens faste, men utrygge grep holdt henne i brønnen. Hun hadde knapt startet på livet, men lengtet allerede etter slutten, og det paradiset hun da ville møte. Var dagen kommet? «Kjære Gud, la meg falle, la meg være ferdig med dette.» Mariam ble ikke bønnhørt. Faren halte henne alltid opp igjen, til nye dager i undertrykkelse. De var jenter, de måtte akseptere sin skjebne og finne måter å leve med den på. (Fra boka «Jeg er Mariam. En fortelling om frihet»)

Barndommen er kort for den som står barnebrud, men Mariam rakk å lære det faren mente var viktigst: å tåle mye vold.

25. november er FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner. I kampen mot vold, må vi våge å rette blikket mot innvandrermiljøene. Der er mange kvinner fra barnsben av opplært til å holde munn om den volden de blir utsatt for.

Hva kan det norske samfunnet gjøre for å hjelpe dem? Mariam mener at den norske refleksen med å kontakte politi eller barnevern, bidrar til at mange innvandrerkvinner blir redde for å integrere seg. De trekker seg heller unna og får dermed enda mindre erfaring med en kultur som ikke aksepterer vold mot kvinner. «Skrekken for å miste barna sitter så dypt i oss at vi også blir litt redde for de hjelpeivrige norske. Det er ikke sikkert den hjelpa dere tror vi trenger, er den hjelpa vi selv vil ha», sier hun. Mariam ønsker seg mer tålmodighet når vold blir oppdaget. Mild veiledning i stedet for anmeldelser.

Mens vi jobbet med boka «Jeg er Mariam», gikk Mariam og jeg sammen til et temamøte med tittelen «Er kvinnen mannens eiendom?». Politiets ekspert på vold i nære relasjoner kunne fortelle at de ofte er i kontakt med innvandrerkvinner som ikke vil anmelde åpenbar vold. Dette er kvinner som argumenterer for at slag og spark ikke er så farlig, at det ikke er et problem før det blir så grovt at de havner på sykehus. De holder ut nærmest hva som helst, fordi mannen har truet med at de vil miste barna og bli kastet ut av landet hvis de skilles. Politiet prøver å nå ut med informasjon om at kvinner faktisk kan søke om opphold på selvstendig grunnlag om de er utsatt for vold. Det ser ikke ut til at de lykkes.

Kvinnene som var samlet på dette møtet, delte erfaringer og erkjente at problemet er større i andre kulturer enn den norske. En ung kvinne i hijab rakk opp hånda. «Unnskyld, kan jeg spørre om en ting? Hva slags vold bruker egentlig norske menn?» Hun fikk et grundig svar fra politi og krisesenter. Volden er den samme. Norske voldsmenn slår like hardt som menn fra andre land. De voldtar, truer og trakasserer like brutalt. Volden i innvandrerhjem skiller seg altså ikke fra vold i norske hjem, men omgivelsenes reaksjon er annerledes. I majoritetssamfunnet mener de fleste at vold er uakseptabelt, noe vi må gripe inn i for å forhindre. I mange utenlandske miljø blir det derimot sett på som normal oppførsel. Mariam bekrefter dette. «Om jeg besøker ei venninne og oppdager at hun nok en gang har blodige klær og stygge skader, ser jeg det med et hjerte som blør, men jeg må bare gå hjem med tårene mine. Det er ingenting jeg kan gjøre som vil få mannen hennes til å slutte å slå», sier hun i boka.

Politiets tall viser at innvandrere er kraftig overrepresentert som offer i anmeldte voldssaker. Mariam mener vi likevel bare ser toppen av isfjellet og peker på innvandrerkvinner uten utdanning sjelden kjenner til mulighetene for å søke hjelp. Dessuten er det ikke kultur for å anmelde fedre, ektemenn, brødre eller andre menn i dette miljøet. I en familieorientert kultur, der fellesskapets perspektiv dominer, er det stor aksept for at vold i familien er en uunngåelig del av livet. Når et menneskes egenverdi er underordnet den verdien det har i kraft av å høre sammen med andre, er en kvinnes lykke eller lidelse mindre viktig enn at familien holder sammen. I tillegg er muslimske kvinner opplært til å se på det korte jordiske livet som ei investering i et evig liv i det hinsidige. Da kan man holde ut ganske mye. Og på toppen av dette kommer økonomiske argumenter. Praktiske. Sosiale. Familiens menn styrer gjerne økonomien og er den lesekyndige som har kontroll på alle papirer. Kvinnene risikerer å miste alt dersom de lager bråk. Da velger de heller å tåle vold, kontroll, ydmykelse og undertrykkelse.

Gjennom Mariams historie blir det mulig å skjønne dette. I boka understreker hun: «Innvandrermennene som slår, er ikke nødvendigvis fæle folk. De oppfører seg sånn som de har sett fedrene sine og bestefedrene sine gjøre, og reagerer sånn som de er opplært til. De er også på en måte fanget i en tradisjon.» Uten å forstå dette, kan vi ikke bekjempe vold mot kvinner.