Anne Riise er ansatt ved Institutt for barnevern og sosialt arbeid ved UiT Norges arktiske universitet og seniorrådgiver ved KORUS nord

Kronikken er skrevet i anledning disputas og godkjenning av doktoravhandlingen «Unge over 18 år med oppfølging fra barnevernet – Betydningen av medvirkning i livsfasen mellom ungdom og voksen» ved NTNU 20. juni.

Livsfasen mellom ungdom og voksen er ofte ekstra kompleks for unge som mottar hjelp fra barnevernet. For ungdom flest er overgangen til voksenlivet en fase med store endringer. Det er også en livsfase det er knyttet store forventninger til, fra de unge selv og fra øvrige rundt dem. De skal finne sin plass i samfunnet og utforske sin identitet. Unge med barnevernserfaring skal samtidig håndtere tidligere livserfaringer preget av ustabilitet. Så lenge de trenger hjelp fra barnevernet, er det derfor avgjørende at ungdommene får muligheten til å medvirke – ikke bare fordi de har en rett til det, men fordi de er aktører som skal forme sin egen framtid.  

Anne Riise

Privat

Doktoravhandlingen (Riise, 2025) bidrar med kunnskap og perspektiver på hvordan ungdom medvirker når de er over 18 år og mottar hjelp fra barnevernet. Ifølge barnevernsloven (2021, § 1-4) handler medvirkning om å få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og retten til å fritt uttrykke sine meninger. Avhandlingen tar utgangspunkt i at medvirkning er prosesser i interaksjonen mellom ungdommen og ansatte. Formålet med interaksjonen er kontakt, samarbeid og relasjon for å dele informasjon, uttrykke og utveksle meninger, og samarbeid om og evaluering av hjelpen. Ungdommenes opplevelse av medvirkning bygger på flere og ulike erfaringer med å delta og medvirke innen konteksten av å motta hjelp fra barnevernet.

Kunnskap om unges medvirkning er relevant fordi den nye barnevernsloven (2021) utvidet unges rett til hjelp opptil 25 år. Samtidig har loven ytterligere presisert barn og unges rett til medvirkning. Styrkingen av rettighetene anerkjenner at unge med barnevernserfaring trenger tid og oppfølging inn i voksenlivet. Styrkingen understreker barnevernets ansvar overfor unge i denne livsfasen. Barnevernet har en annen posisjon enn det voksentjenester, som eksempelvis NAV, har til å yte hjelp overfor unge med barnevernserfaring (Oterholm & Paulsen, 2018).  

Medvirkning – en nøkkel til aktørskap og rettighetsanvendelse

Overordnede rammer, som loven og barnevernets organisering og tilbud, er ofte et utgangspunkt for ansattes tilrettelegging for hjelp og medvirkning (Riise & Paulsen, 2022). Ansatte anvender rutiner og standardiserte løsninger for å vurdere ungdommenes rett til hjelp. De ønsker å sikre at ungdommene mottar informasjon om hvilken hjelp de kan ha rett på og hvilken hjelp barnevernet kan gi.

Ungdommene utøver aktørskap når de utforsker rettighetene og vurderer behovene sine opp opp mot den hjelpen de kan motta (Riise, 2024). Utforskingen handler eksempelvis om å avklare hvilke forventninger barnevernet vil ha til dem når de skal motta hjelp. Det er en del av livsfasen at unge utforsker muligheter og ulike retninger i livet. De opplever store omveltninger og har ofte flere overganger på samme tid. Ungdommene forbereder seg på dette, men ønsker stabilitet og forutsigbarhet.

Ungdommenes aktørskap synliggjøres når de utveksler, og ikke kun mottar, informasjon. Dette innebærer at det er like viktig å bli hørt og tatt på alvor for den informasjonen de gir, som å motta tilpasset informasjon fra barnevernet. Slik kommer ungdommene i posisjon til å overveie alternativene sine og utøve innflytelse på den hjelp de skal motta. Måten de påvirker hjelpen på gjør at de bedre kan nyttiggjøre seg den på veien mot selvstendighet.

Samtidig regulerer ungdommene samarbeidet gjennom hvor ofte de har kontakt og valg om hvem de har kontakt med (Riise, 2024). Ved manglende informasjon og opplevelser av å ikke bli hørt, utvikler ungdommene strategier for å navigere systemet og utfordre barnevernet. I slike tilfeller mobiliserer de nettverket og kunnskap for å hevde sine rettigheter.

Motivasjon for hjelp utvikles gjennom interaksjon og medvirkning

Interaksjonen mellom ungdommene og ansatte har betydning for utvikling av motivasjon (Riise & Paulsen, 2024). Avklart informasjon og forventninger, samt opplevelser av emosjonell støtte utvikler ungdommenes motivasjon for å motta hjelp. Når de setter seg mål for hva hjelpen skal bidra til, gir målene motivasjonen en retning. Tilgjengelig støtte fra ansatte og individuelle tilpasninger fungerer som drivkraft i å holde motivasjonen oppe. Dette tydeliggjør at ansattes involvering og tilrettelegging er avgjørende for ungdommenes motivasjon.

Fravær av støtte og manglende skreddersøm svekker ungdommenes motivasjon. Dette skjer når ungdommene opplever at ansatte ikke følger opp avtaler som de har blitt enige om, eller når ansatte ikke gjør individuelle vurderinger av ungdommens livssituasjon og behov. I slike tilfeller mister ungdommene motivasjonen fordi de mottar standardisert informasjon i stedet for at ansatte gjør individuelle vurderinger og tilpasninger (Riise, 2025).

Når ungdommene kan ta i bruk sine ressurser slik at de kan ta egne valg og stå i dem, erfarer de selvbestemmelse. Erfaringene utvikler deres motivasjon fordi det underbygger deres autonomi, dvs. deres evne til å utøve fri vilje. Dette underbygger at barnevernet bør være bevisst sin rolle i å påvirke og utvikle unges motivasjon gjennom skreddersøm og tilrettelegging for medvirkning, slik at ungdommen kan utforske meninger og utøve aktørskap. I hjelpen blir det avgjørende at medvirkning inngår i arbeidet opp mot målet om selvstendighet.

Medvirkning er deltakelse og mestring

Ungdommene utvikler seg gjennom relasjoner og i fellesskap preget av omsorg og gjensidighet. Ungdommer som deltar i aktiviteter i bofellesskap og lavterskeltiltak som del av ettervernet, lærer av hverandre og støtter hverandre. Deltakelsen i fellesskapene og gjennom relasjonene gir opplevelser av tilhørighet og mestring. Tilsvarende vil ekskludering fra slike fellesskap svekke følelsen av inkludering, integrering og anerkjennelse (Paulsen et al., 2020).

Ungdommenes behov må forstås i lys av den livsfasen de er i, og deres tidligere erfaringer. De utforsker identiteten og selvfølelsen i ulike kontekster og i relasjon til andre. Behovet for å inngå i ulike fellesskap og relasjoner kan forstås i sammenheng med tidligere erfaringer med brutte relasjoner og mistillit. For unge med barnevernserfaring kan fellesskapet og relasjonene tilby et nettverk de har manglet og støtte som er fraværende fra egen familie. Medvirkning i barnevernssaken som sikrer den unges rettigheter kan bidra til at ungdommene kan delta og oppleve mestring i fellesskap med andre (Riise, 2025). Videre kan deltakelse og mestring på ulike arenaer også påvirke hvordan ungdommer medvirker i barnevernssaken og i møter med barnevernet.

Det ovennevnte viser at medvirkning bygger på erfaringer og består flere prosesser og hendelser i ungdommens liv. Ulike forhold i og rundt ungdommenes liv, og hos barnevernet, får betydning for hvordan ungdommene medvirker. Deres erfaringer med å medvirke må forstås i sammenheng med hverandre. Sammen utgjør erfaringene ungdommenes opplevelse av å medvirke.

Når ungdommer mottar hjelp i livsfasen mellom ungdom og voksen, handler medvirkning om mer enn å hevde rettigheten til å medvirke. Medvirkning får betydning fordi det bidrar til at ungdommene involverer seg og deltar, slik at hjelpen imøtekommer deres behov. Medvirkning påvirker hvordan de unge samarbeider med profesjonelle om hjelpen, hvordan de kan nyttiggjøre seg av hjelpen – og deres deltakelse på andre arenaer i samfunnet.