Etter 25 år som feltarbeider har jeg kjent mange gateselgere, ofte unge voksne rundt 20 år, uten jobb eller inntek. De er langt unna bildet av «bakmenn» som anonyme kynikere som ikke skyr noen midler, skriver Arve Howlid i dette innlegget.

Etter 25 år som feltarbeider har jeg kjent mange gateselgere, ofte unge voksne rundt 20 år, uten jobb eller inntek. De er langt unna bildet av «bakmenn» som anonyme kynikere som ikke skyr noen midler, skriver Arve Howlid i dette innlegget.

Illustrasjonsfoto: Arash Nejad/nyebilder.no

Hva med en rusreform. Burde vi ikke prøve det?

DEBATT: Om en velstående 30-åring kjøper noen brukerdoser fra en tilfeldig 19-åring som lever av og på gata, og politiet oppdager handelen, hva er da fornuften i at den første går fri og den andre får straff?
30.09.2021
14:51
30.09.2021 14:51

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Målet med Rusreform – fra straff til hjelp (NOU 2019:26) var å redusere stigma knyttet til rusbruk, og at rusavhengige ikke skulle møtes med straffereaksjoner, de skulle heller få hjelp. Reformen lanseres med et bredt kompetansegrunnlag, den framstår solid. Året etter kom stortingsproposisjonen med det konkrete lovforslaget: «Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m.» (Prop. 92 L). Jeg har noen kritiske innspill til reformen, slik den ble lagt fram.

En positiv side er avkriminalisering av besittelse av brukerdoser for «personer med rusproblemer og avhengighet». Politiet skulle se bort fra besittelse hos de med alvorlige rusproblemer, og heller rette innsatsen mot «de såkalte bakmennene». Omsetningsleddet skulle tas. Baksiden var fraværet av tiltak rettet mot de yngste, de som er på vei inn i rusavhengighet. I tillegg skulle kommunene etablere «rusenheter», en form for nemnd som skulle advare om farlig bruk og informere om mulig hjelp.

Når vi hører ordet «bakmenn» ser vi for oss anonyme kynikere som ikke skyr noen midler, og dytter andre foran seg, for å tjene penger. De unge gateselgerne jeg kjenner er veldig langt unna det bildet. Etter 25 år som feltarbeider har jeg kjent mange, ofte unge voksne rundt 20 år, uten jobb eller inntekt, med ustabil bosituasjon. De lever fra hånd til munn for å finansiere egen bruk, ofte en form for selvmedisinering. Rusbruken gir dem noe, som ro, venner, eller å stagge sulten. De er ikke bare avhengig av rusbruken, de blir like avhengig av handelen. Den posisjonen de har, som salgsleddet ute på gata, er veldig utsatt. Det er nettopp disse folka som trenger hjelp, men de får ingen ting ut av rusreformen, snarere tvert imot. Vi støter dem fra oss. Denne sosiale slagsiden må vi gjøre noe med når vi går videre.

Vi må lage en reform som tar opp at unge voksne lar være å avtale behandlingstimer ved DPS, slutter å henvende seg til Nav når Nav blir for vanskelig, og at fengslene kutter tilbud om rusbehandling og rehabilitering mens de innfører spyttehette for å kontrollere innsatte. Forslaget fra i vår reformerer ikke systemet, men gjør det hele til et spørsmål om personlig ansvar. Reformen «reformerer» kun konsekvensen av hva du har i lommene dine. Dette blir retningsløst. Om en velstående 30-åring kjøper noen brukerdoser fra en tilfeldig 19-åring som lever av og på gata, og politiet oppdager handelen, hva er da fornuften i at den første går fri og den andre får straff?

Gjennom sommeren 2021 ble debatten til slutt en sak man er for eller mot, med enkle sannheter og steile fronter. Er man kritisk, så kaster man folk foran bussen, støtter gate-stripping og dumping av ungdommer i Maridalen. Der datt jeg av lasset, for jeg ser ingen reform. Jeg ser bare en justering av straffeloven og legemiddelloven og en nemnd, en slags skammekrok, rart i seg selv når målet er å redusere stigma. Kanskje er det på tide å se på dette på nytt? Vi trenger jo en reform.

30.09.2021
14:51
30.09.2021 14:51