«eris»

«Jeg har et forslag til en kilde vi kan intervjue. Han sitter på Akershusbenken og heter Thomas», skriver redaktør Solfrid til meg nest siste dag på FOs landsmøte. Jeg blir med en gang i tvil om hva «Akershusbenken» er. Så jeg googler, og forventer å finne en form for bedrift eller klubb med det navnet. Men jeg finner lite informasjon om både Akershusbenken og denne Thomas.

Jeg innser at Google-ferdighetene mine svikter og spør redaktøren om ikke hun finner nummeret hans. Hun finner han ganske lett, og jeg ser at Thomas er tillitsvalgt i FO Akershus. Sakte går det opp for meg at Akershusbenken ikke er et originalt navn på et firma, men raden der delegatene fra FO Akershus sitter i landsmøtesalen.

Etter tre måneder i Fontene, var det duket for FOs landsmøte. Vi var tre jomfruer på tur sammen med en garva redaktør. Men hun virket ikke særlig nervøs. Om hun har endret mening etter disse fem dagene i landsmøtebobla med et og annet dumt spørsmål fra den største jomfruen av dem alle, nemlig meg, er usikkert. Ja, for jeg har følt meg dum til tider.

Akershusbenken var nå én ting. Så var det jo også dirigeringa, voteringa, innstillingene og blanke stemmer, da.

På åpningsdagen, etter å ha vandret blant to hundre delegater en hel dag, begynte jeg å lure på hvor gøy disse menneskene synes landsmøter er. Har de gledet seg i flere dager? Uker? Måneder? Har de kanskje sett fram til dette siden forrige kongress?

Ifølge forbundslederen er landsmøte som julaften og 17. mai på en gang. Ja ja, da er det vel bare å omfavne det, tenkte jeg. Samtidig ble jeg usikker på om det går an å toppe jula for min del. Det er tross alt min favoritthøytid. Hver 1. januar byr på et stort antiklimaks for min del. Jeg må nok skuffe FO-lederen og innrømme det først som sist: Antiklimakset ble ikke helt det samme for min del.

Men jeg våkna med en stor fascinasjon. En fascinasjon over hvor imponerende disse FOerne er. Og det gjelder ikke bare for alle de timene som tilbringes innesperret på et hotell i en landsmøtesal uten dagslys og minimalt med frisk luft, men likevel med en iver for å gå opp på talerstolen. Det gjelder også for den energien som hentes fram etter alle møtene og debattene. Dansing før forretten på åpningsdagen og en endeløs jenkarekke rundt alle bordene under festmiddagen.

Om fire år skjer det igjen. Da er jeg over 30 og skal være flinkere til å mingle, jeg skal stille færre dumme spørsmål, jeg skal trekke mer frisk luft og innimellom der skal jeg klare å finne fram til akerhusbenken uten både googling og redaktørhjelp.

Og så skal jeg lede an i jenkadansen.