Julia C. Ö. Johnsen, hovedtillitsvalgt FO Tromsø

Fra FO ble dannet har vi vært en del av LO. Det er trygt å være en del av Norges største hovedsammenslutning. LO har frontet en rekke viktige saker for FO, vi har gode medlemsfordeler i LOfavør, og vi er en del av en sammenslutning som har en solid stemme i politiske saker som omhandler arbeidslivet. Vi kan takke LO for mange av de rettighetene vi har i dagens arbeidsliv. Likevel stiller jeg meg undrende til om LO er den rette familien for profesjonsforbundet FO. Er det her vi får størst gjennomslag for vår politikk?

I FOs formål kan vi lese at vi skal arbeide for en stadig utvikling av profesjonsfagene og utdanningene. I LOs vedtekter nevnes ikke utdanning i formålet. I Unio derimot, som selv sier å skulle være den hovedorganisasjonen som best ivaretar universitets- og høgskoleutdannedes interesser, er det «å styrke utdanning, kunnskap, forskning og kompetanse i arbeidsliv og samfunn» en del av formålet.

Likelønn er en av FO sine største kampsaker. Vi har kjempet for likelønn i mange år, og fortsatt henger vi etter. I kampen for likelønn er vi avhengig av en sterk hovedsammenslutning. I den tariffpolitiske uttalelsen for mellomoppgjøret 2019 skriver LO: «Kravene til lønn skal fremme likelønn, bekjempe lavlønn samt sikre garantiordningene». Dette ble bejublet av FO, at kampen for likelønn endelig skal løftes inn i et lønnsoppgjør. I handlingsprogrammet for 2017-2021 står det at LO vil «prioritere likelønn og lavlønnsgrupper i tariffoppgjørene». Likevel valgte LO å vente med denne kampen til vi kom til et mellomoppgjør, i stedet for å prioritere likelønn i hovedoppgjøret i 2018.

Våre yrkesgrupper er kvinnedominerte og jobber i hovedsak i offentlig sektor. Like etter at LOs tariffpolitiske uttalelse ble vedtatt, gikk lederen i Fellesforbundet ut i VG og sa at «lønnsfesten i staten og kommunene er avlyst.» Det er ukjent for meg hvilken lønnsfest det vises til, og jeg tror ikke mange av våre medlemmer har merket noe til den. Som det nest største forbundet i LO og det største i privat sektor, er det åpenbart at Fellesforbundet har en stor og viktig stemme i LO. Jeg er bekymret for hvordan FO skal klare å kjempe videre for likelønn i en familie med en høyrøstet storebror som mener at våre medlemmer må besinne seg og akseptere å få mindre i lønnsoppgjørene framover.

Unio på sin side mener at «det er verdsettingsdiskriminering at kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentlig sektor blir lavere lønnet enn mannsdominerte grupper med tilsvarende utdanning, kompetanse og ansvar i privat sektor» (Unios politiske plattform). Videre sier Unios plattform at Unio skal arbeide for «en offensiv og endringsorientert satsing for å bedre universitets- og høgskoleutdannedes lønnsnivå», «at lønnsnivået for universitets- og høgskoleutdannede i offentlig sektor gjøres konkurransedyktig sammenlignet med tilsvarende grupper i privat sektor» og «at strukturelle kjønnsbaserte lønnsforskjeller fjernes, slik at verdsettingsdiskriminering bekjempes».

Som privatperson kan du ikke velge din egen familie, men som fagforening kan du det. FO kan velge å fortsette å være medlem av LO, som over år har nedprioritert kampen om likelønn, og vi kan håpe at FO sitt krav om likelønn veier tyngre enn Fellesforbundets krav om at våre medlemmer skal ha lavere lønnsutvikling framover.

Jeg mener at FO bør være en del av den hovedsammenslutningen som i størst mulig grad deler våre verdier og kampsaker. FO bør ikke være en del av LO bare fordi vi alltid har vært det.

I fjor kom det ut en bok, av blant annet vår egen tidligere forbundsleder, som beskriver LO som en gammeldags, bakstreversk og mannsdominert organisasjon. Hva som er sant eller ikke skal ikke jeg avgjøre, men jeg konstaterer at de meningene eksisterer. Jeg håper fylkeslagene tar debatten om hvor vi hører hjemme, fram mot landsmøtet i november i år.