Henni Irene Hansen, Maren Haugo, Marieth Buer, vernepleierstudenter

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Vi er tre vernepleierstudenter som nylig skrev bacheloroppgave om soningsforhold for personer med utviklingshemming, i lys av FNs konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Våre funn tyder på at soningsforholdene ofte er i strid med rettighetene personer med utviklingshemming har krav på. Vi ønsker å løfte fram hvorfor vernepleierens kompetanse er helt nødvendig, for å sikre en mer rettferdig og faglig forsvarlig straffegjennomføring for denne gruppen.

Vi har gjennom vårt arbeid med bacheloroppgaven satt oss inn i tematikken utviklingshemming og straffegjennomføring. Dette er en tematikk vi tidligere har hørt lite om og som vi anser som dårlig belyst. I dag sitter det mange innsatte med utviklingshemming i fengsler uten at noen vet hvem de er, hva de trenger eller hvordan de best mulig kan følges opp. De kan bli oversett, mistolket, feilvurdert og i ytterste konsekvens sone en fengselsstraff for noe de ikke har begått.

Tallene som synliggjør behovet

Forskning viser at personer med utviklingshemming er overrepresentert i fengsel, men underidentifisert i systemet. En norsk studie fant at 10,8 prosent av innsatte har en IQ på under 70 (Søndenaa et al., 2008). Vi undrer oss over om kriminalomsorgen i det hele tatt har de nødvendige rutinene for å fange opp denne gruppen innsatte, og om kompetansen er tilstrekkelig til å møte dem på en faglig forsvarlig måte.

Ved manglende kunnskap om diagnosen utviklingshemming blant ansatte, risikerer den innsatte å gjennomgå politiavhør, rettssaker og soning uten forståelse for hva som skjer. I forskningsmaterialet er det dokumentert en risiko for falske tilståelser og suggestibilitet blant denne gruppen innsatte (Gulati, 2020, s. 5). Suggestibilitet handler om å akseptere informasjonen som blir gitt, for eksempel gjennom ledende spørsmål (Jakobsen, K., sitert i Dahl, 2023, s. 115). Forskningen vi innhentet i vår bacheloroppgave viser at mennesker med utviklingshemming opplever at informasjonen og språket ikke har blitt tilpasset den enkeltes funksjonsnivå. Dette vil kunne gjøre det vanskelig å kommunisere effektivt og å forstå informasjonen som blir gitt av ansatte i straffeprosessen.

Det handler om menneskeverd

Når forståelsen mangler mener vi at også rettssikkerheten forsvinner. Det er et faktum vi ikke kan se bort ifra. For å sikre at alle blir behandlet på lik linje og blir møtt med rettferdighet i rettssystemet, er det avgjørende at ansatte har nok kunnskap om personer med utviklingshemming. Vi mener at dette handler om mer enn juss, lover og regler, det handler om verdighet. Om det å bli møtt som et menneske og ikke som en diagnose eller et problem. Har det virkelig gått så langt? At noen av de mest sårbare i samfunnet faller igjennom fordi ansatte mangler nødvendig kompetanse. Derfor må vi stille krav. Krav til opplæring, krav til tilrettelegging, og krav til at rettssystemet faktisk ser og forstår alle, ikke bare de som mestrer å snakke godt for seg selv.  

Vernepleieren – en fagperson kriminalomsorgen trenger

Som kommende vernepleiere er vi autoriserte helsepersonell med en unik kombinasjon av helsefaglig og sosialfaglig kompetanse. Vi har en dybdekunnskap om utviklingshemming, kommunikasjon, miljøarbeid og rettighetsforståelse.

Nordlund et al. (2015, s. 19-20) fremhever at vernepleierens sammensatte kompetanse handler om sammenhengen mellom individ og samfunn. Dette betyr at vernepleieren kan påvirke utforminger i fengselet, samt tilrettelegge og sørge for at innsatte med utviklingshemming skal oppleve fullverdig inkludering i eget liv.

Damsgaard (2010, s. 53-54) trekker fram at sosialarbeiderens sammensatte kompetanse omhandler teoretisk kunnskap om blant annet funksjonsnedsettelser og kommunikasjon. Samt en sosial kompetanse som handler om evnen til å kommunisere og det å legge til rette for samhandling. Denne kompetansen er sammensatt, og vernepleieren vil derfor være en god lagspiller i tverrfaglig samarbeid.

Ja, det er en større økonomisk kostnad å ansette en vernepleier sammenliknet med en fengselsbetjent. En årsak til det er utdanningsnivået, men det er avgjørende å forstå at det handler om å ha mer av riktig kompetanse på rett sted. Vernepleiere har en treårig bachelorutdanning og en spisskompetanse rettet mot utviklingshemming, kommunikasjon, etikk og rettigheter. Denne helhetlige kompetansen gir en vernepleier et bredere faglig grunnlag for å forstå og tilrettelegge for personer med utviklingshemming i komplekse kontekster, som for eksempel i fengsel. Alle profesjoner er viktige og er med på å utfylle hverandre, men i møte med innsatte med utviklingshemming, vil det være avgjørende å sikre at den kompetansen som kreves faktisk er til stede. Dette handler om faglig forsvarlighet og å gjøre riktige prioriteringer der det trengs som mest.

Vernepleierens yrkesetiske grunnlagsdokument (FO, 2023, s. 6-9) understreker viktigheten av å ivareta menneskers rettigheter og verdighet. Dette gjelder uavhengig av personens funksjonsnivå. I henhold til yrkesetisk grunnlagsdokument forplikter vernepleieren seg til å fremme det enkelte menneskets rett til lik behandling og respekt for menneskeverdet. Dette innebærer blant annet at vi har et ansvar for å bidra til at personer med utviklingshemming får den støtten og tilretteleggingen de trenger. Dette for å leve et liv med muligheter for selvbestemmelse og deltakelse i samfunnet, men også i et straffesystem.

Når vi ser at mennesker med utviklingshemming ikke får den nødvendige tilretteleggingen i fengsel, bryter ikke dette bare med deres menneskerettigheter, men også med de etiske prinsippene som vernepleierens profesjon er bygget på. Så hvorfor har det ikke blitt bedre belyst at vernepleiere trengs i kriminalomsorgen? Vi mener at det er på høy tid at kriminalomsorgen aktivt rekrutterer vernepleiere og anerkjenner vår kompetanse som en sentral del av deres tverrfaglige arbeid.

Menneskerettigheter i fengsel – kun for de som forstår?

I vår bacheloroppgave fant vi funn som tyder på at soningsforholdene til mennesker med utviklingshemming kan være i strid med menneskerettighetene etter CRPD-konvensjonen (Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, 2006). Konvensjonen skal sikre mennesker med utviklingshemming de samme rettighetene som resten av befolkningen også gjennom en straffeprosess. Vi fant brudd ved flere av artiklene i denne konvensjonen, og det ble tydelig at soningsforholdene for mennesker med utviklingshemming ikke alltid ivaretar grunnleggende rettigheter. Disse personene risikerer å møte et straffesystem som verken forstår dem eller tilrettelegger for deres behov. Når informasjon ikke tilpasses og kommunikasjon svikter, blir det vanskelig å forstå hva man er tiltalt for, hva som skjer i en rettssak eller hvilke rettigheter man faktisk har. I fengslene møter de ansatte ofte uten nødvendig kompetanse om utviklingshemming, og det finnes for få tiltak for rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Dette svekker rettssikkerheten og verdigheten til en allerede utsatt gruppe. Spørsmålet vi da må stille oss er: Hvordan kan vi som samfunn forsvare at mennesker med utviklingshemming soner under forhold som ikke er tilpasset dem, og som i praksis ekskluderer dem fra rettsvernet alle andre tar for gitt?

Dette kunne vært unngått

Dersom flere vernepleiere arbeidet i fengsel, kunne flere rettssikkerhetsbrudd vært unngått, og personer med utviklingshemming kunne fått en mer verdig soning. Vernepleieren kan fungere som et viktig bindelett mellom den innsatte og systemet rundt, blant annet ved å tilrettelegge språk og informasjon i tråd med den enkeltes funksjonsnivå. Med vår kompetanse i alternativ og supplerende kommunikasjonsformer, samt kunnskap om kognitiv støtte og miljøterapeutisk tiltak, er vernepleieren særlig egnet til å sikre at personer med utviklingshemming forstår informasjon og får mulighet til å uttrykke seg. Dette er avgjørende for å ivareta deres rettigheter under soning.

Flere av forskningsartiklene vi inkluderte i vår bachelor, peker på mangel på kompetanse hos ansatte i rettssystemet og kriminalomsorgen (Chaplin et al., 2017; Brookbanks, 2019). Politiet, rettssystemet og ansatte i fengslene mangler ofte kunnskap om hvordan utviklingshemming uttrykkes, og hvordan det påvirker kommunikasjon og forståelse. Uten denne kompetansen risikerer vi at personer med utviklingshemming ikke får den behandlingen de har rett på, og at deres menneskerettigheter ikke blir ivaretatt.

Vernepleiere har verktøyene til å kunne bidra inn i tverrfaglige team, miljøarbeid, videreformidle vår kunnskap til ansatte og jobbe relasjonelt med innsatte. Vi skal ikke drive med særbehandling av innsatte, men det handler om å tilpasse forholdene etter personen. Ved å tilpasse informasjon og kommunikasjon kan vi bidra til at personer med utviklingshemming får lik tilgang til rettssystemet, i tråd med deres menneskerettigheter.

Nå må kriminalomsorgen våkne

Det er viktig at vi engasjerer oss og ikke er redde for å skape debatt når det gjelder nye reformer i kriminalomsorgen. Det er da viktig å løfte behovet for å beskytte utsatte grupper, og her mener vi at mennesker med utviklingshemming i fengsel bør prioriteres. For å virkeliggjøre FNs menneskerettighetskonvensjon i praksis, må vi sørge for at kriminalomsorgen faktisk tar hensyn til deres spesifikke behov.

Når mennesker med utviklingshemming blir fratatt sine rettigheter i møte med straffesystemet, svikter vi som samfunn. CRPD er ratifisert i Norge, og forplikter staten til å handle. Da mener vi at kriminalomsorgen burde inkludere vernepleierens kompetanse, ikke som et tillegg, men som en nødvendig ressurs for å sikre at rettighetene til noen av samfunnets mest sårbare grupper faktisk blir ivaretatt i fengselssystemet.