Helene Skaatan, sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Når andre betviler din identitet og du blir tatt for å lyve, er dette fortvilende på et grunnleggende og eksistensielt nivå. Setningen «jeg tror deg» er viktig; den er viktig i mellommenneskelige relasjoner, i velferds – og støtteapparat og i asylinstituttet.

Suel har gjennom 20 år levd som ureturnerbar asylsøker og forsøkt å bevise identitet og beskyttelsesbehov. I mellomtiden har han hatt fast jobb og betalt skatt. I Norge lar vi folk jobbe og betale skatt uten å ha tilgang på personnummer og grunnleggende rettigheter. Etter at Suel mistet midlertidig forføyning etter rettssak, sitter han nå i kirkeasyl i Herøy kirke.

UNEs resonnement 

Der er tilfeller hvor Politiets utlendingsenhet og UNE gir uriktig informasjon til ureturnerbare asylsøkere. Personer kan ha blitt arrestert og sendt til Trandum på feil grunnlag. Suel er en av mange som flere ganger over en 20-årsperiode har blitt arrestert og sendt til Trandum.

UNE har holdt fast ved at Suel ikke snakker sant, at han ikke kommer fra Burundi og at han dermed ikke har et beskyttelsesbehov. Suel kan i dag fremlegge dokumentasjon på identitet og at han var mindreårig da han kom til Norge. UNE sier i dag at de ikke har tatt stilling til Suels identitet og at dokumentasjonen han har fremskaffet ikke er god nok.

Likevel er landet som UNE i 20 år har ment at Suel ikke kommer fra, nå en destinasjon som Suel trygt kan uttransporteres til. Til tross for at UNE mener at dokumentasjonen ikke er god nok, skal de bruke denne. UNE sier til Sunnmørsposten at de vurderte det trygt å uttransportere til Burundi, uavhengig av hans identitet. Dette viser resonnement som ikke er logiske.

Beskyttelsesbehov

Det må kunne gjøres ny vurdering av enkeltpersoners beskyttelsesbehov. Hva er begrunnelsen for at staten ikke kan gå tilbake og se på, vurdere eller revurdere gamle vedtak? Det får for store konsekvenser for enkeltpersoner når det viser seg at UNE har gjort feilvurderinger og at saker ble vurdert på feil grunnlag for 20 år siden.

Praksisen i behandling av asylsaker, og institusjonene som møter folk som har et beskyttelsesbehov, må forbedres. UNEs praksis i saksbehandling, dokumentasjon, tidsbruk, forholdsmessighetsvurderinger og dommer, må gjennomgås. 

Som sosionomer jobber vi med utviklings – og endringsarbeid hvor vi oppfordres til å jobbe systemkritisk og avdekke maktutøvelse, rettighetsbrudd og overgrep. Tids – og ressursbruken i asylinstituttet er vanskelig å forstå. Dokumentasjon og journalføring skal være av høy kvalitet og ikke ha mangler som kan ha konsekvenser for den enkeltes sak.

UNE bærer i dag preg av en forvaltning som, i likhet med flere tjenester, driftes for mye etter mål; resultatstyring og New Public Management. Det ble politisk vedtatt at UNE skulle føre en transparent praksis med gode innsynsmuligheter i bruk av nemnd. Dette er et politisk ansvar å følge opp. Forsvarlighet i behandling av asylsaker følges ikke godt nok opp. Mangel på forsvarlig oppfølging inkluderer de 400 enslige mindreårige asylsøkerne, barna, som har forsvunnet gjennom årene. 

Forholdsmessighetsprinsippet

Med retten til å søke asyl kommer en korresponderende plikt av staten til å sikre en god og forholdsmessig asylprosedyre. Et eksempel på mangler her er at UNE skriver «personen har ikke samarbeidet», når dette ikke er tilfelle. Videre har UNE unnlatt å følge opp med undersøkelser innenfor en fornuftig tidsramme der det foreligger bevis eller informasjon som kan gagne søkerens sak. Dette burde vært prioritert. Andre ganger skjer det motsatte, der tilgang på nytt bevismateriale som skal gagne søkerens sak, får urimelige konsekvenser for vedkommende.

Jeg etterlyser en åpen samtale om forvaltningers skjønnsutøvelse og forholdsmessighetsvurderinger. Innen asylrett kan UNE flere ganger ha stått i fare for å overse eller ignorere relevante hensyn i en sak og lagt overdreven vekt på perifere hensyn. Dette kan gi uforholdsmessige vurderinger som igjen kan føre til store konsekvenser for enkeltpersoner.

Humanitet og transparens

FNs konvensjon om statsløses stilling skal sikre et minimum av rettigheter i Norge. UNHCR, FNs barnekomité og FNs menneskerettighetskomité har anbefalt at Norge tar inn en definisjon av statsløse i et nasjonalt regelverk. Det vil gi bedre vurderinger av om en person er statsløs eller ikke. En oppholdstillatelse er en logisk forutsetning for å kunne innfri grunnleggende rettigheter.

Asylinstituttet er blitt et kostbart system med spesielle prioriteringer. UNE kan tilbakekalle statsborgerskap hos personer som har vært aktive medborgere i 20 år. Dette gjør de når de vurderer at opplysninger som er gitt, ikke er riktige. Problemet med denne praksisen, er at det motsatte ikke skjer. En potensiell feilbehandling av UDI, PU eller UNE, får ikke konsekvenser. 

Det er behov for en gjennomgang av UNEs praksis som et selvstendig, uavhengig og domstolslignende organ, og hvordan deres praksis med nemnd og tolk fungerer. I dag har det liten betydning for saken din om du snakker sant om egen identitet. Hvis vi har systemer som opptrer ufravikelig og fører en ikke-transparent praksis, som ikke kan innrømme feilvurderinger eller beklage, og som kan ha et tillits – og omdømmeproblem, er ikke dette vår demokratiske rettsstat verdig. 

Rettssikkerhet og rettighetsbrudd

Driften av Trandum har i en årrekke fått kritikk for brudd på menneskerettigheter fra flere internasjonale menneskerettighetsorganer og Sivilombudet. Kritikken gjelder blant annet politiets visitasjonspraksis, sviktende helsetilbud, manglende bevegelsesfrihet og bruk av isolasjon. Jeg tok opp forholdene på besøk hos Europarådets torturforebyggingskomité (CPT) i Strasbourg. De siste ukene har vært preget av en særlig aksjon overfor lengeværende ureturnerbare asylsøkere fra Etiopia som er og har vært på Trandum i forbindelse med tvangsretur.

Det er behov for endring av praksisen ved utlendingsinternater. Asylinstituttet er rigget slik at institusjoner som Trandum står i fare for å bryte menneskerettighetene samtidig som at slike brudd ikke blir avdekket, fulgt opp eller får tydelige konsekvenser. Mennesker som har levd mange år i Norge opplever krenkelser og brudd på menneskerettighetene på statens regning.