Virke, KS, Blå Kors, Crux, Selbbelows stiftelse (se navn nederst) 

I løpet av få år har ungdomskriminaliteten økt kraftig, særlig blant de yngste. Om lag 100.000 barn vokser opp i fattigdom, og flere unge sliter med rus og psykiske problemer. Politikerne svarer med forebyggingstiltak, men treffer de barna som trenger det mest? 

Senter for foreldre og barn er et barnevernstiltak og tilbud der familier med små barn får tett oppfølging, omsorgsveiledning og utredning. Dette gjelder barn der omsorgsovertakelse vurderes. På sentrene kan problemer fanges opp tidlig, og familiene kan få hjelp. Dette kan forebygge mer omfattende barnevernstiltak. Senter for foreldre og barn er et tilbud som både beskytter barna og styrker samfunnet. 

På vårt oppdrag har Menon Economics utarbeidet en rapport som dokumenterer den samfunnsøkonomiske verdien av tiltaket. Rapporten viser at én krone brukt på utredning gjennom tiltaket kan gi mellom 21 og 92 kroner tilbake til samfunnet. Så tydelige tall ser vi sjelden i velferdspolitikken. Samtidig som tiltaket kan spare samfunnet for store summer, har bruken falt betydelig siden 2017. 

Barnevernsreformen slår fast at forebygging og tidlig innsats skal være prioritet nummer én. Likevel ser vi at tiltak som kan forebygge mer omfattende tiltak senere, kuttes når kommunene og staten presses økonomisk. Bufdir har fått kritikk for manglende økonomistyring, og Riksrevisjonen har pekt på alvorlige svakheter ved ressursbruken. Når økonomien er stram er det de lovpålagte tilbudene som prioriteres. Senter for foreldre og barn er ikke et tilbud det statlige barnevernet har plikt til å tilby, og det står derfor i fare. 

På sentrene får de aller yngste og mest sårbare barna tidlig hjelp, og familier får støtte til å bygge god omsorgsevne. Gjennom utredning gir sentrene barnevernstjenesten et presist og faglig solid beslutningsgrunnlag. Det bidrar til riktige tiltak, enten det handler om å styrke foreldrekompetansen eller sikre barn en trygg plassering. 

Dette er kjernen i god forebygging. Å gripe inn tidlig, styrke familier og forebygge omfattende og kostbare institusjonsplasseringer senere. Til tross for at vi vet dette og enes om behovet, svekkes tilbudet. Flere ideelle og statlige sentre er allerede lagt ned. Og når tilbudet forvitrer, mister vi også spisskompetanse det tar år å bygge opp, kompetanse vi ikke har råd til å miste. 

Tidlig innsats handler ikke bare om penger. Det handler om barn som står i fare for å miste barndommen, og fremtiden. Vi vet hvem de er. Vi ser dem tidlig. Når de dukker opp i mediebildet som ungdommer, er det ofte fordi de ikke fikk hjelpen de trengte da de var små. 

Rapporten peker på at en statlig bistandsplikt vil kunne bidra til å sikre et bedre tilbud. I dag er tiltaket geografisk ujevnt fordelt, og mange barn faller utenfor. En bistandsplikt vil sikre lik tilgang uavhengig bosted, og gi nødvendig forutsigbarhet for drift til aktørene. 

Å la dette tilbudet forvitre, samtidig som man snakker varmt om tidlig innsats, er ikke bare ulogisk, det er uansvarlig. Vi har et tiltak som virker, som har dokumentert samfunnsverdi, og som redder barns livsløp. Nå må også politikken følge etter. Det handler om hvilket samfunn vi vil være. Et samfunn som ser barna tidlig, eller et samfunn som betaler prisen senere. 

Anne Kjersti Toft, Bransjeleder for omsorg, Hovedorganisasjonen Virke 

Gro Sannes, Spesialrådgiver for oppvekst, KS 

Solveig Mjølsnes, Divisjonsdirektør, Blå Kors 

Anne-Grete Andreassen, Virksomhetsleder, Stiftelsen Crux 

Elin Ustvedt Kavli, Daglig leder, Sebbelows Stiftelse