Renee Thørnblad

Professor v/ RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet

Jeanette Skoglund

Førsteamanuensis v/ RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet

Den siste tidens hendelser, hvor svært unge gutter har vært involvert i alvorlig kriminalitet, har resultert i et økt fokus på barnevernets rolle, særlig når det gjelder institusjonsplasseringer og egnede tiltak for å beskytte disse mot rekruttering og videre kriminell utvikling.

I det politisk vedtatte Kvalitetsløftet til Barne- og familiedepartementet ser det ut til å være større endringer på gang når det gjelder organisering og bruk av institusjoner, for eksempel økt fleksibilitet som i større grad vil kunne møte disse og andre barns behov. Utfordringer knyttet til statens faglige og økonomiske styring av institusjonsbarnevernet har videre blitt utredet av et offentlig oppnevnt ekspertutvalg. Den nylig publiserte rapporten Omsorg og ansvar viser at gjentatte undersøkelser over tid har pekt på problemer med kostnadskontroll og ansvarslinjer, uklare roller og svake styringsdata. I rapporten konkluderes det med at det er behov for omstillinger, både organisatorisk og faglig.

Det store flertallet av barna som barnevernet har omsorgsansvaret for bor imidlertid ikke på institusjon, men i fosterhjem (ca. 75 %). Av disse bor omtrent 35 % hos slektninger eller i familier i deres nettverk. I likhet med de utredningene som er gjort for institusjonsbarnevernet, er det et behov for en utredning av hvordan fosterhjemsomsorgen styres. I reformarbeidet som Kvalitetsløftet bebuder for fosterhjem, er reformene i hovedsak knyttet til fosterforeldres juridiske stilling, avlønning og pensjonsrettigheter. Til forskjell fra reformene for barnevernsinstitusjoner, ser det imidlertid ut til at det i hovedsak er «mer av det samme» som skal gjelde for fosterhjem. Vi vil derfor hevde at det er behov for en tilsvarende grundig gjennomgang av kostnadskontroll, samt den organisatoriske og faglig styring av fosterhjem. 

Behovet for en slik grundig gjennomgang skyldes delvis de kommersielle aktørenes økte betydning for etablering og oppfølging av fosterhjem. Uheldige sider ved privatisering har blitt påpekt fra ulike hold de siste årene, og ulike regjeringer har forsøkt å regulere dette, men med begrensede resultater.

Det som har fått mindre oppmerksomhet er markedslogikkens innflytelse på rekruttering og arbeid med fosterhjem. Fra vårt forskningsarbeid har vi møtt en rekke barnevernsarbeidere som forteller om utfordringer knyttet til forhandlinger med fosterhjem som tiltak. Saksbehandlere opplever, slik vi forstår dem, at de har blitt forhandlingsparter, hvor det er markedsøkonomisk lignende spilleregler som gjelder. Slik vi ser det har dette gått under radaren ikke bare fagpolitisk, men også innen forskning.

En annen nærliggende tematikk er den diagnostiske tenkningen og de ensidige, problemorienterte perspektivene som ofte preger framstillingen av barn i fosterhjem. Dette gjenspeiles gjerne i en generaliserende språkbruk om barn i fosterhjem, som for eksempel at alle barn i fosterhjem trenger rehabilitering. Å forstå fosterhjem som rehabiliteringsinstitusjon skiller seg fra fosterhjem som familie, som har vært grunntanken bak prioriteringen av fosterhjem og tilsvarende nedbyggingen av barnevernsinstitusjoner, som har funnet sted i Norge særlig de siste tiårene.

I dag ivaretas barn og unge med særskilte behov gjennom profesjonelle spesialiserte fosterhjem. Statistikken tyder på at et mindretall av barn under omsorg har behov for slike fosterhjem. En rapport fra Vista analyse (2018) viser at finansieringssystemet i barnevernet stimulerer til økt villighet og til tider overdrevne problembeskrivelser av barnas utfordringer for å gi fosterfamilier bedre vilkår. På denne måten ser vi at perspektiver fra markedslogikk og diagnostisk tenkning samvirker og kan ha uheldig konsekvenser, både for det enkelte barn, og for barnevern generelt.

Når makthavere og fagmyndigheter, som barneministeren, direktoratet, barneombudet og Fosterhjemsforeningen, diskuterer fosterhjem kan det se ut til at det snakkes med én stemme. Det vil si at behovet for å rekruttere fosterforeldre og redusere ventelister ser ut til å overskygge diskusjoner om hva fosterhjem, som er barnevernets mest vesentlige omsorgstiltak, skal eller kan være i fremtiden. Det er å håpe at det økte fokuset på barnevernets rolle den siste tiden ikke begrenses til barnevernsinstitusjoner for et lite mindretall, men inkluderer fosterhjem og barnevernets øvrige omsorgstiltak.