El Hassan Hamdani

Førsteamanuensis, Institutt for atferdsvitenskap OsloMet Sotbyuniversitetet

Ville du stolt på en elektriker som ikke kjenner til spenning og motstand? Neppe. Konsekvensene kan være fatale. På samme måte bør vi forvente at helsepersonell har kunnskap om kroppens funksjon. Likevel møter jeg vernepleierstudenter som undrer seg over hvorfor anatomi og fysiologi er relevant. Skal jeg være ærlig, så forstår jeg godt hvorfor studenter tidlig i studiet kan tenke slik. De vet ofte lite om yrket de utdannes til. Vår utfordring som undervisere er å gjøre dem best mulig forberedt, selv om de ennå ikke ser hele bildet. Dermed oppstår det ofte et gap mellom lærerens engasjement for kroppskunnskap og studentenes oppfatning av dens relevans. Læren om kroppens struktur og funksjon, det vil si anatomi og fysiologi, er avgjørende for å kunne gi trygg og effektiv omsorg. Samtidig opplever mange studenter faget som tungt og lite praksisnært. Dette svekker motivasjonen og skaper utfordringer i læringsmiljøet, noe som krever undervisningsmetoder som knytter teori tettere til praksis.

Kunnskap, relasjon, ferdighet

I vernepleierutdanningen bygger omsorgspraksisen på tre sentrale kunnskapsområder:

i) Teoretisk kunnskap gir studentene innsikt i blant annet i kroppens funksjoner og sykdomsprosesser, og danner et faglig fundament for å kunne iverksette trygge og målrettede tiltak.

ii) Relasjonskompetanse handler om evnen til å kommunisere og samhandle med brukere, pårørende og fagpersoner – en ferdighet som styrkes når man forstår og kan formidle medisinske og miljøterapeutiske sammenhenger.

iii) Praktiske ferdigheter omfatter både tekniske og organisatoriske evner, som er nødvendige for å utføre oppgaver i praksisfeltet på en profesjonell og effektiv måte.

I første studieår på vernepleierutdanningen ved OsloMet gjennomfører studentene et 10-studiepoengemne i anatomi og fysiologi. Emnet gir en grunnleggende innføring i kroppens oppbygning og funksjoner, med fokus på de viktigste systemene: hjerte- og karsystemet, fordøyelsessystemet, respirasjonssystemet, urinveissystemet, skjelettsystemet, reproduksjonssystemet og det endokrine systemet. Særlig vekt legges på nervesystemet. Undervisningen inkluderer også andre relevante temaer, som immunforsvaret og hygiene. Kunnskapen studentene tilegner seg i emnet, legger et solid fundament for videre læring innen sykdomslære og farmakologi.

Kunnskap som redder liv

Læring i anatomi og fysiologi handler ikke bare om fakta, men om å utvikle klinisk tenkning og problemløsning. Vernepleierstudenter lærer å forstå kroppens funksjoner og sammenhengen mellom symptomer og fysiologiske prosesser. Denne innsikten gir dem et viktig grunnlag for faglige vurderinger og beslutninger i møte med sammensatte behov. For å bidra i tverrfaglige diskusjoner og helhetlig behandling, må vernepleieren kunne forstå og bruke kroppens språk; ikke bare vite, men kommunisere og handle faglig.

Men hvordan omsettes denne kunnskapen i praksis? La oss se på noen eksempler:

• En student i praksis som møter en bruker med smerter og høy puls. I stedet for å se dette som isolerte symptomer, trekker studenten på sin kunnskap om alle organsystemer som bidrar til homeostasen; kroppens indre balanse. Studenten vurderer at dette kan være symptomer på hjerteproblemer, og varsler dermed annet helsepersonell for å iverksette nødvendige tiltak.

• En student som observerer endret atferd hos en pasient med epilepsi. Basert på forståelsen av nervesystemets funksjon og hvordan anfall kan arte seg, forstår studenten at det kan være snakk om en atypisk form for anfall. Denne forståelsen bidrar til at pasienten får nødvendig medisinsk oppfølging.

Disse eksemplene viser at det ikke er nok å kjenne til diagnoser, man må forstå hva som skjer i kroppen, og hvordan ulike symptomer henger sammen. Det er denne forståelsen som gjør vernepleieren i stand til å gi trygg, faglig forankret omsorg.

Vernepleieren som «helseøye»

Vernepleiere har en sentral rolle i førstelinjetjenesten, på lik linje med sykepleiere. De utgjør et viktig bindeledd mellom pasient og system, og fungerer som helsevesenets øyne, med kompetanse til å fange opp endringer, behov og risiko i brukerens hverdag. Derfor må vernepleiere ha kunnskap om blant annet hvordan medisiner virker på ulike organer, samt hva som kan forventes av effekt og bivirkninger. Uten forståelse for kroppens mekanismer vil de ikke kunne tilegne seg denne kunnskapen.

Å ha kunnskap om kroppens funksjon er ikke bare et faglig ansvar. Det er også et etisk ansvar. Mennesker med utviklingshemming har ofte sammensatte helseutfordringer. De kan ha nedsatt funksjon innen psykiske, motoriske og kognitive områder. Det er vår plikt som helsepersonell å møte dem med kompetanse, respekt og trygghet. Uten solid kunnskap risikerer vi å overse symptomer, feiltolke atferd eller bidra til unødvendig lidelse.

Selv om nytten av dette faget kanskje ikke er umiddelbart tydelig for vernepleierstudenter, blir den ofte klarere når kunnskapen settes i praksis under klinisk arbeid.

Studentenes erfaringer viser fagets praktiske verdi

For å få en klarere idé om hva denne kunnskapen blir brukt stilte jeg følgende spørsmål til 17 studenter fra tre forskjellige kull: Hvordan har du brukt kunnskapen fra anatomi og fysiologi i praksis – enten på praksisplassen eller i jobben som vernepleier? Av disse oppgir:

• 16 at de har brukt faget til å tolke pasientens tilstand

• 15 at det har styrket kommunikasjonen med fagpersoner

• 14 at det har gitt bedre forståelse for medisiner og behandling

• 10 at det har bidratt til tverrfaglig samarbeid og helhetlig forståelse

• 8 at det har påvirket deres egen helse og livsstils valg

• 5 at det har økt deres faglige motivasjon og læringslyst

Disse funnene understreker at anatomi og fysiologi ikke bare er et teoretisk fag, men en praktisk ressurs som styrker alle deler av vernepleierens kompetanse.

Når vernepleiere forstår kroppens oppbygning og funksjon, står de bedre rustet til å møte mennesker med komplekse behov med innsikt, presisjon og omsorg. Dette faget gir dem ikke bare kunnskap, men også evnen til å tenke klinisk, handle målrettet og kommunisere effektivt med andre fagpersoner. Det er denne kompetansen som gjør dem til en uunnværlig del av helsevesenet, som observante, reflekterte og handlingsdyktige profesjonsutøvere. Derfor er anatomi og fysiologi ikke bare relevant, men helt avgjørende.