Av psykolog Ragnhild Elisabeth Pettersen, Lillestrøm

LESERBREV:

For tre år siden i dag kom en pappa opp på mitt kontor. Uanmeldt. Fortvilet. Jeg tror kanskje han også gråt, men dette kan være jeg har tenkt kun i ettertid. Jeg husker det var på bursdagen hans. En pappa jeg kjente fra før. Jeg hadde nylig utredet en sak for retten om omsorgsovertakelse av hans datter. Denne dagen hadde han og samboer fått beskjed om at hun ikke fikk flytte hjem til dem. I sin fortvilelse oppsøker han den ene han opplevde hadde hatt en forståelse for deres situasjon. «Kan du hjelpe oss? Jeg vet ikke hva jeg ellers gjør Ragnhild», sa han mellom sammenbitte tenner.

Kanskje det var smerten i øynene hans? Kanskje det var den store forskjellen på hans røffe ytre, men myke indre? Kanskje følte jeg på en slags forpliktelse til å hjelpe et menneske i dyp, dyp krise. Jeg vet ikke. I alle fall sa jeg, etter noe betenkning, ja til å være der for dem. Jeg tar ellers aldri på meg slike oppdrag. Ikke visste jeg da hvor vanskelig det skulle bli, for alle parter. Jeg har mange ganger i ettertid tenkt at jeg burde sagt nei. For det har også for meg som terapeut vært en vond prosess. «Smittet av sorg» har jeg følt på mange ganger. Men hva var alternativet? Hva ville skjedd om ingen hadde hjulpet dem, om pappaen ikke hadde beholdt håpet? Han som hadde en forhistorie med å løse konflikter med vold. Jeg tør nok ikke tenke tanken helt ut. Kanskje var det derfor jeg sa ja til å hjelpe også, jeg vet ikke. Pappaen svarer meg ikke når jeg spør om dette.

Ragnhild Pettersen er psykolog og har vært sakkyndig og meddommer i flere hundre barnevernssaker. Hun ser at oppfølging av foreldre i forbindelse med omsorgsovertakelser forsømmes.

Nadia Frantsen

Tyven er tilstede

Nå tre år seinere skal jenta feire sin første jul sammen med sine foreldre. Og med lillesøster. Forventningsfull som andre barn. Spent på nissen, pepperkaker, julekalender som bestefar har kommet med, snømann, ny julekjole, nissegrøt og familiemiddager. At hun før bodde et annet sted er kun som et fjernt minne for henne. Hun lever i nuet. Det er nye rutiner å forholde seg til, nye mennesker og mange opplevelser. Opplevelser som hun kanskje har hatt før, men ikke sammen med sine foreldre. For foreldrene derimot er det fremdeles en høyst tilstedeværende smerte og sorg. Det er så mye som minner dem på alt de er fratatt, så gleden over hennes forventninger og livsutfoldelse blandes med sorg. Og på en måte fortsetter derfor tapet litt. Tyven er fremdeles tilstede og forsyner seg av deres liv.

En formørkende følelse

Disse tre årene i mellom har jeg fulgt disse foreldrene. Møtene har oftere enn ikke vært smertefulle. Fylt med sorg. Ikke en stille, innadvendt sorg, men en rasende, altoppslukende og formørkende følelse. Opplevelsen av krenkelse har vært stor. Jeg har oppfordret dem til å fortelle om hvordan de har det. Pappa har fortalt om mye hat, sinne og tanker om hevn. Mamma om følelse av ikke å være god nok. Og sorg, en uutholdelig sorg. De har vært der for hverandre i de mørkeste øyeblikk. Ofte har jeg hatt en følelse av å ikke kunne hjelpe. Likevel har de formidlet at det har vært godt å få snakke om det vanskelige, få sortert følelser og bli møtt med forståelse. Etter ett spesielt tungt møte sender pappaen meg en melding: «Ragnhild, du sitter med oss i mørket. Takk.» Men sorg gjør ensom, for det er vanskelig for andre å fullt ut forstå. Gleden ved mye er borte.

Traumebevisst etat

Oppfølgingen av disse foreldrene har vært krevende. Kanskje mest fordi den etaten som de opplevde har krenket dem og påført dem sorgen, er den etaten de har måttet forholde seg til og samarbeide med i lang tid. Som deres psykolog har dette vært vanskelig å se på. I fagfeltet snakker vi om «traumebevisst». Jeg har undret meg mange ganger om hvorfor denne forståelsen ikke gjelder i forhold til foreldre. De har vært traumatiserte. Det naturlige for traumatiserte klienter er å unngå det som minner dem på traumet. Det har ikke vært mulig for foreldrene om de vil ha noe med datteren sin å gjøre.

I over tre år måtte de gå på møter for å høre hvor dårlige foreldre de var, for å høre hvor skadelig det ville være om deres jente skulle flytte hjem, for å bli utredet på nytt og på nytt. Jeg har sett hvor utslitte de har blitt, mer og mer nedbrutte og mindre og mindre håp. Jeg oppfordrer dem til å akseptere sitt tap. Da vil etterhvert sorgen bli lettere å bære, i alle fall sier teorien dette. Pappa aksepterer ikke dette. «Jeg går heller til grunne. Jeg kan ikke og vil ikke, noengang, gi opp mitt barn. Jeg dør heller, Ragnhild.» Deres smertefulle valg, jeg har selvsagt ikke noe annet å gjøre enn å akspetere og stå ved deres side. Så har det også vært møter fulle av håp. Mye galgenhumor. Sarkasme blir en overlevelsesstrategi. De forteller om stolthet over jenta etter samvær. Vi ser på bilder, ler sammen og jeg må innrømme, gråter sammen. Vi snakker om barndom, henter frem gode opplevelser. Vi snakker om vonde opplevelser, om tap, om håp for fremtiden. Og om henne, som opptar hele deres livsverden. Og de viser alltid en evne til å sette henne foran seg selv.

Takknemlig over at hun er hjemme

På en måte hadde jeg også et sted en tro på at noen andre måtte se det jeg så i disse foreldrene: flotte, varme foreldre med nydelig samspill og gode evner til å ta vare på barnet sitt. Slik ble det også etterhvert. Flere og flere psykologer så det samme, og til slutt ble altså jenta tilbakeført til mamma og pappa. Betydningen av å vokse opp med biologiske foreldre ble vurdert å være viktig selv om hun hadde bodd lenge borte fra hjemmet.

Jenta er hjemme og hun klarer seg nok best av oss alle sammen. Omkostningene for foreldrene har vært store. De er nå redde for å be om hjelp. Sårbare for å ikke mestre alt bra nok. Opplever at det er lite rom for at de kan gjøre feil. På mange måter utbrente av å ha kjempet, sørget, hatet og vært kronisk redde i tre år. Pappa forteller at jenta våkner noen ganger om natten og spør om å få sove sammen med ham. Hun kryper tett inntil ham og sovner raskt. Pappa sovner ikke, men blir liggende å stryke henne i håret, ofte mens han gråter. Takknemlig over at hun er hjemme, men også klar over at det slett ikke trengte å ende på denne måten.

Familie på fire

Jeg har fulgt dem tre juler uten jenta si. Vonde juler, mange tanker og et stort savn. Nå er de en familie på fire som skal feire og lage sine egne juletradisjoner. En gledelig utgang for den lille familien. I år har mamma og pappa brukt tid på å finne julegave til henne, den første de får være sammen med henne og åpne. Sykkel får hun i år. En rosa, fin sykkel. For hun er stor jente. Og både mamma og pappa er minst like spente som henne. Og stikk i strid med teori og alle negative spådommer, hun har hatt en rivende positiv utvikling etter at hun kom hjem. Slik sett en fin julehistorie. Og til tross for de store sår denne familien har, så forteller de nå også om glede og reparasjon. Kanskje har den store smerten de har levd med så lenge også gitt forståelsen og grunnlaget for dyp glede? En ekte juleglede. Kahlilh Gibran sier det slik: «Jo dypere sorgen trenger inn i deg, dess større glede kan du oppnå.» Så får vi alle bare håpe at det finnes en sannhet i dette. For da har sorgen i alle fall hatt en type verdi.

Denne pappaen har lært meg å aldri gi opp. At det finnes edelstener der man minst forventer det. Og minnet meg på at kjærligheten til barnet ditt er den sterkeste kraften i verden. Et godt julebudskap å bringe videre.