Tore Nyseter, sosionom, forfatter, tidligere barnevernsarbeider, sosialsjef, utreder i Sosialdepartementet og leder av FOU-avd. i KS

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Det har i mange år vært rettet kritisk søkelys på tilstanden i norsk barnevern. Jeg tenker ikke på ulike «hatgrupper» som har ført en usaklig kritikk og agitasjon for å nedlegge barnevernet. Derimot er det grunn til å lytte til bekymringer og lovbrudd i Helsedirektoratets tilsynsmeldinger, Riksrevisjonens rapporter, Barneombudet, Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, og ikke minst NOU-en Svikt og Svik, som dokumenterer alvorlig kompetansesvikt og systemsvikt i barnevernet. I tillegg har vi en rekke dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) som har satt søkelyset på norsk rettspraksis når det gjelder omsorgsovertakelse og samvær.

Politisk har dette ført til en del endringer om ansvarsforhold i tidligere barnevernlov, og vi har fått en ny barnevernslov med noen endringer. Nylig har vi fått en utredning fra et offentlig utvalg: Trygg barndom, sikker fremtid, som er en gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet. Utvalget fremmer 118 forslag som skal gi grunnlag for et bedre barnevern. Her henvises blant annet til barnevernsfaglig kvalitetssystem og at det må utvikles tydeligere mål og indikatorer som skal gi god kvalitet i det kommunale barnevernet. Utvalget har ingen kvalifisert oppfatning om hvordan kvalitet i barnevernet skal begrepsfestes, noe som var med i utvalgets opprinnelige mandat, men som senere ble endret. Bufetat har heller ingen beskrivelse av hva som er kvalitet i barnevernet, selv om det i flere år har vært henvist til et eksisterende kvalitetssikringssystem. Kvalitet i barnevernet handler om tre ting: fagkompetanse, organisering og rettssikkerhet.

Barnevern foregår ikke i departementet, i offentlige utredninger eller i fagdirektoratet, men i barnets og familiens møte med den enkelte barnevernsarbeider. Skal vi utvikle et bedre barnevern må vi starte her – ikke med flere regler, prosedyrer, indikatorer og systemer. Vi har mye kunnskap som ikke tas i bruk. Det er derfor utdanningsinstitusjonene som er ansvarlige for at barnevernsarbeideren har den nødvendige sosialfaglige og tverrfaglige kompetansen til å møte velferdssamfunnets mest krevende og sammensatte problemer.

For tiden arbeider jeg med et bokprosjekt sammen med en medforfatter, hvor vi beskriver og analyserer utsatte barn og familiers møte med barnevernssystemet. Med barnevernssystemet menes alle de faginstanser og rettslige instanser som involveres i kompliserte barnevernssaker, hvor det er spørsmål om omsorgsovertakelse. Det vi registrerer i disse sakene er en bekreftelse på konklusjonene i Svikt og Svik, hvor den sosialfaglige og tverrfaglige kompetansen er mangelfull, noe som gjør at også de rettslige avgjørelsene blir fattet på sviktende grunnlag.

Dette gir grunnlag til å spørre: Hva er det som styrer barnevernsarbeideren? Er det som saksbehandler eller som profesjonsutøver? Det ideelle er å kombinere dette, men myndighetene bruker ofte betegnelsen saksbehandler. Men kunnskap om paragrafer, regler og formelle prosedyrer gir ingen forståelse og relasjonskompetanse, som er avgjørende for å kunne anvende forskningsbasert kunnskap. Dette ser vi som barnevernets svakhet i de sakene vi analyserer, og det preger behandlingen både i nemnda og rettsapparatet.

Bufdir utgir mye informasjon som handler om intensjoner, mål og arbeidsprosesser. Saksbehandlerrundskrivet har mye konkret og nyttig informasjon, men mangler en grundigere omtale av de faglige forutsetningene for å utføre et profesjonelt sosialt arbeid. Vi ser det samme i digitalt barnevern (DigiBarnevern) som er under utvikling, og som vi får vite skal sikre gode prosedyrer og gi grunnlag for gode faglige vurderinger. Men gode faglige vurderinger må først og fremst bygge på relasjonskompetanse og kunnskapsbasert forståelse av familiens problemer og behov. Systemmakere vil ofte tenke i standardiserte metoder og modeller som blir feil, og glemmer at barnevernsproblemer kan ha ulike og sammensatte årsaker, og at menneskelige reaksjoner vil være forskjellige. Bufdir har tidligere uttalt at den nye masterutdanningen som skal gi bedre faglig kompetanse er avhengig av forvaltningskompetanse og nasjonal eksamen i juss. Det dekker ikke kvalitetskravene til et bedre barnevern.

I departementets veileder til lovens krav om en tiltaksplan ser vi en annen variant av denne styringsideologien. Tiltaksplanen skal være en strukturert og systematisk arbeidsform som skal styrke den faglige kvaliteten. Veilederen som bygger på mål- og resultatstyring (MRS) med hovedmål og delmål, er en del av New Public Management ideologien, som er hentet fra produksjonslivet i det private næringslivet. Barnevernsutvalget anbefaler også tydeligere mål og indikatorer. Systemet brukes også i andre deler av velferdssektoren, og har møtt mye motstand. Selv stortingets flertall har besluttet at dette systemet skal forlates.

Det bør skilles mellom barnevernets rammebetingelser og den fagkompetansen som er nødvendig for å hjelpe utsatte barn og familier. I praksis og i møte med barn og familier må fagkompetanse og profesjonsutøvelse komme foran gjeldende rammebetingelser og saksbehandlingsregler. I dag domineres barnevernet av rammebetingelsene som er styrt ovenfra. Barnevernskompetansen må ha et nedenfra-og-opp perspektiv med utgangspunkt i familier og barns problemer og behov. Å utvikle et bedre barnevern må derfor starte nedenfra. Litteraturen om foreldre og barn som strever med sine liv dokumenterer at risiko og omsorgssvikt er resultatet av et komplekst årsaksforhold, der både samfunn, sosioøkonomiske forhold, helsetilstand, nettverk og kulturelle forhold, ytre stressfaktorer, samt personlighetsfaktorer hos både foreldre og barn spiller inn. Dette krever en helhetlig tilnærming.

Skal vi styrke barnevernet og den faglige profesjonsutøvelsen er det behov for å vite mer om utsatte barn og familiers behov og problemer. Det bør derfor foretas grundige kliniske psykososiale undersøkelser basert på gode anamnestiske opplysninger som kan gi oss nødvendig kunnskap. Slike studier har aldri vært utført. Fagdepartementet bør kunne sette i gang en slik undersøkelse utført av erfarne klinikere innenfor barnevern og helsevern. Det vil kunne gi oss verdifull innsikt i faglige kompetansebehov.

Etter min oppfatning må det legges større vekt på barnevernsarbeideren som profesjonsutøver, enn som saksbehandler med fokus på rammebetingelser. Følgende modell illustrerer hva som styrer barnevernsarbeideren.

Privat

Det er byråkrati med fokus på rammebetingelser, hvor departement og direktorat er formidler av lover regler, saksbehandling og prosedyrer. På den andre siden har vi utdanningsinstitusjonene, høgskoler og universiteter som i tillegg skal formidle fagkunnskap, holdninger og ferdigheter, og som kvalifiserer barnevernsarbeideren som profesjonsutøver.

Men i tillegg vet vi at vi alle er preget av synser, troer og fordommer, og at en slik læreprosess vil forutsette personlig egnethet og personlig utvikling. Barnevern er ingen teoretisk øvelse. Det krever forskningsbasert kunnskap og veiledet praksis. Det siste er også en mangel ved dagens barnevern. Det er etter endt utdanning at den virkelige læringen begynner. Skal barnevern være en del av profesjonelt sosialt arbeid, trengs en sosialfaglig og tverrfaglig opprustning.