Freddy Huizinga, barnevernskonsulent, familieveileder og PMTO-terapeut, tidligere tillitsvalgt for FO

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I Norge har vi en sterk tradisjon for heltidskultur i arbeidslivet, spesielt innenfor offentlig sektor som stat og kommune. Dette betyr at de fleste stillinger som utlyses er fulle stillinger, noe som i utgangspunktet kan virke positivt for mange. En full stilling gir økonomisk trygghet, karrieremuligheter og en tydelig tilknytning til arbeidsplassen.

I min tid som tillitsvalgt jobbet vi en god del med å få plass mest mulig faste hele stillinger. Det var positivt for de som den gangen hadde små stillinger. Men denne ensidige fokuseringen på heltid har også en betydelig bakside, og den rammer spesielt de som av ulike årsaker ikke kan eller bør jobbe 100 prosent.

Jeg er selv i en slik situasjon. Av helsemessige årsaker er jeg begrenset til å jobbe maksimalt 50 prosent. Dette gjør jobbsøkingen innenfor mitt fagfelt til en frustrerende og ofte demotiverende prosess. Når nesten alle utlyste stillinger er hele, blir jeg i praksis utelukket fra store deler av arbeidsmarkedet. Mine kvalifikasjoner og min kompetanse blir satt til side på grunn av en struktur som ikke tar nok hensyn til individuelle behov og forutsetninger.

Heltidskulturen skaper et arbeidsmarked som i liten grad er tilpasset mennesker med kroniske sykdommer, funksjonsnedsettelser, omsorgsansvar eller andre livssituasjoner som krever fleksibilitet i arbeidstiden. Dette fører til flere uheldige konsekvenser:

• Utstøting fra arbeidslivet: Dyktige og kompetente mennesker blir ufrivillig stående utenfor arbeidsmarkedet, noe som er et tap for både den enkelte og samfunnet som helhet.

• Økt press på helsevesenet og trygdesystemet: Når mennesker ikke får mulighet til å bidra i arbeidslivet i den grad de kan, kan det føre til økt avhengighet av offentlige støtteordninger.

• Mangfoldstap i arbeidsmiljøene: En ensidig fokus på heltidsansatte kan føre til mindre mangfold i arbeidsmiljøene, der ulike perspektiver og erfaringer går tapt.

• Underutnyttelse av ressurser: Mange som ønsker og kan jobbe deltid, har verdifull kompetanse som ikke blir utnyttet fullt ut.

Det er på tide å utfordre denne rigide heltidskulturen og åpne opp for et mer fleksibelt arbeidsmarked. Arbeidsgivere, både i offentlig og privat sektor, bør bli mer bevisste på fordelene ved å tilby flere deltidsstillinger. Dette kan inkludere:

• Aktiv utlysning av deltidsstillinger: I stedet for kun å lyse ut hele stillinger, bør arbeidsgivere vurdere om oppgaver kan fordeles på flere deltidsansatte.

• Mulighet for stillingsdeling: To eller flere personer kan dele på ansvaret for en full stilling, noe som gir fleksibilitet for den enkelte og sikrer kontinuitet for arbeidsgiver.

• Tilrettelegging for redusert arbeidstid: Arbeidsgivere bør være åpne for å tilrettelegge for redusert arbeidstid for ansatte som har behov for det, uten at det nødvendigvis skal gå på bekostning av karrieremuligheter.

Å skape et mer inkluderende arbeidsmarked handler ikke bare om å hjelpe de som av ulike årsaker ikke kan jobbe heltid. Det handler også om å anerkjenne at et fleksibelt arbeidsliv kan være en fordel for alle. Det kan bidra til bedre balanse mellom arbeid og fritid, redusere stress og øke trivselen for den enkelte arbeidstaker.

Jeg håper at min erfaring kan bidra til økt bevissthet rundt baksiden av heltidskulturen. Det er på tide å tenke nytt og skape et arbeidsmarked som er mer tilpasset mangfoldet av mennesker og deres ulike livssituasjoner. Å gi flere muligheten til å bidra i arbeidslivet, uavhengig av hvor mange timer de kan jobbe, vil være en vinn-vinn-situasjon for både den enkelte og samfunnet som helhet.