Lise Krangnes, FO-medlem og Rødt-politiker

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Dagens situasjon oppleves som krevende for oss som arbeider med barnevern både i stat og kommune, med tanke på mangelen på fosterhjem og utføring av bistandsplikten. Konsekvensen av at Bufetat ikke makter å oppfylle sin bistandsplikt, er at samarbeidet med kommunalt barnevern blir utfordrende og rammer utsatte barn og unge. Tonen er hard og frustrasjon bygges framfor løsningsorientert samarbeid.

Stat og kommune må jobbe sammen for å finne gode løsninger på en meget alvorlig situasjon for de barna som venter.

Barna lider

Altfor mange barn i Norge venter på et trygt hjem. De venter på voksne som kan gi dem omsorg, stabilitet og kjærlighet. Samtidig står fosterhjemmene, som utgjør en uunnværlig bærebjelke i barnevernet, altfor ofte alene i en krevende og ensom oppgave. Systemet som skal støtte dem, svikter. Og det er barna som lider.

I dag er det store forskjeller på hvordan fosterhjem følges opp, og på hvilken støtte og kompensasjon de får. Hver kommune har sine egne rutiner, økonomiske satser og støttesystemer. Dette skaper urettferdighet og utrygghet, både for barna og for fosterfamiliene. Vi trenger felles nasjonale rutiner for oppfølging av fosterhjem, og like økonomiske rammer uansett hvor i landet fosterhjemmet ligger.

Det er på høy tid at staten tar et helhetlig ansvar.

Staten må ta ansvaret, ikke private aktører

Omsorg for barn i nød kan ikke være et marked. Det er en offentlig kjerneoppgave. Barna som trenger fosterhjem, er ofte ofre for systemsvikt – og det er systemet, gjennom staten, som må ta ansvaret. Private aktører kan aldri erstatte den helheten og det ansvaret samfunnet skylder disse barna.

Fosterforeldre trenger støtte, ikke alenegang

Fosterforeldre påtar seg en av samfunnets viktigste og mest krevende oppgaver. Derfor må de få den kompensasjonen de fortjener, ikke bare økonomisk, men også gjennom praktisk, emosjonell og faglig støtte. De må få tilgang til opplæring, profesjonell veiledning, psykologisk hjelp og et nettverk av andre fosterforeldre. De må vite at de aldri står alene når utfordringene blir store.

Dette handler ikke bare om å gi fosterhjemmene bedre vilkår. Det handler om å gi barna den stabiliteten og tryggheten de trenger for å kunne vokse opp med tro på seg selv og sin fremtid.

Langsiktighet, ikke lapping

Vi kan ikke lenger nøye oss med midlertidige løsninger og prosjektmidler. Det trengs en langsiktig, helhetlig satsing på fosterhjem, der staten tar ledelsen, i samarbeid med Bufetat og kommunene. Vi trenger et forutsigbart system som både rekrutterer flere fosterhjem og sørger for at de blir værende. Trygge voksne skaper trygge barn.

Politisk ansvar – handlekraft nå

Politikerne må forstå at fosterhjemmene ikke er en privat løsning på et offentlig problem. De er en del av løsningen, men da må de også få det verktøyet, den støtten og den respekten de trenger. Satsing på fosterhjem må prioriteres politisk, med konkrete tiltak og forpliktende ressurser.

Dette handler om rettferdighet. Om verdighet. Om barnas grunnleggende rett til omsorg og trygghet.

Vi kan ikke vente lenger. Vi må ta grep nå, fordi barna lider nå!