Tekst og foto: Eirik Dahl Viggen

«Da han ikke umiddelbart lystret, merket jeg det: Jeg ville slå ham. Hele jeg ville gjøre skade. Klemme ham hardt over brystet, stramme grepet om håndleddet, riste den lille kroppen etter skuldrene» (side 69).

Et sekunds glipp satte Jon, hovedpersonen i Birger Emanuelsens roman Jeg skal beskytte deg, i bås med menn som soner en dom for vold mot barn.

Jon tar med sin fem år gamle sønn alene på telttur, på en flere dagers marsj innover i skogen. Han vil skyve på guttens grenser, avslutte sutringen. Rundt Jons prosjekt om å skape en bedre versjon av seg selv står kona og velferdsstatens pedagoger uforstående.

Hvor går grensa?

Oppdragervold forsvant fra foreldres lovlige verktøykasse i 1987. Barndom er nå satt i system, omgitt av velmenende, til dels årvåkne pedagoger. Men gjør det Jon kaller den «late velferdshumanismen» barna lite motstandsdyktige i en uforutsigbar verden? Bør litt hardhet tilbake i verktøykassa?

– I idretten tillater vi at barn har det vondt og kjenner smerte, selv om det å bli god i sport egentlig ikke er så viktig for de fleste av oss. Ingen bør tro at det krever noe mindre innsats å oppdra et barn til å bli et godt menneske, sier Emanuelsen.

Jon følger oppslukt nyhetene på mobil. Terror i Oslo, terror i Paris, IS-videoer. Jon har det travelt med å forberede sønnen på å overleve i en farlig verden. Men femåringen sutrer i barnehagen og krever endeløse syngeritualer før han sovner. Iblant mister Jon nesten selvkontrollen.

Hva er det som får barneforeldre til å skrive om frustrasjon og undertrykt sinne? Les Monica Isakstuen (Rase, Pelikanen 2018) eller Malin Meekatt Birgersson (La mamma bæsje i fred, Panta 2016) eller Karl Ove Knausgård (Min kamp, Oktober 2009-2011). De utfordrer idealbildet av foreldrelykke.

Grenseoppgang

– Barnevernet, PPT, skoler og barnehager som griper inn ved mistanke om omsorgssvikt er noe av det fineste vi har, sier Emanuelsen.

Å oppdra barn i Norge er et kollektivt foretak. Romanen beskriver konflikten som oppstår mellom hva institusjonene vil, og hva en far opplever som nødvendig og god oppdragelse.

– Jeg ønsker å utforske dette uten at leseren skal dømme Jon som entydig god eller ond. En roman åpner for å gjøre erfaringer tilgjengelig for leserne, uten at disse erfaringene utstyres med godkjent-stempel.

Alle kan bli voldsmann

«Kanskje måtte jeg bare avfinne meg med det, at farskapet bestod i å balansere på en stadig smalere egg, at skillet mellom et vanlig liv og et liv som angrende var et rasende sekund» (side 72).

Rundt 8 000 barn i Norge er utsatt for vold hjemme hvert år.

– Jeg tror veldig mange blir foreldre helt uforberedt på den fysiske og mentale belastningen som kommer. Det er summen av lange dager, søvnmangel, husarbeid og barn som ikke er synkronisert med foreldrenes behov. Noe av det første jeg forsto som forelder, var at det måtte være mange barn som ble plaget, at mange foreldre ikke klarer å begrense seg selv. At kjærligheten til barnet framstilles som et tilstrekkelig hinder mot å utøve vold, er usunt. Jeg tror ingen som jobber i barnevernet tror på et slikt perspektiv. Ingen bør være redd for å få barn. Men barn bør være redde for å få foreldre.

Sinne som grunnfølelse

Vold mot barn var tabu noen år før det ble forbudt. Samtidig preger sinne og vold nyhetsbildet: Kvinnehets og høyreekstremisme. Frykten for at dette sinnet skal bli til vold driver mye av politikken, mener Emanuelsen.

– Hva er det som gjør at de færreste av oss, både fedre og mødre, tør å snakke om voldsimpulsen?

– Vi trenger flere svar på hvorfor noen har lyst til å slå. Men vold er så fremmed at bare tanken om det setter deg i en mindreverdig kategori blant mennesker. I alle fall i min samfunnsklasse. Folk skammer seg over voldsfantasiene sine.

Vi må kunne snakke om vold, mener forfatteren, ikke som et marginalt fenomen, men som noe som finnes hos veldig mange av oss.

Jon er ofte sint. Sinnet merkes først som en kløe på lårene, eller en sitring i hodebunnen.

– Sinne er en grunnfølelse på linje med glede eller frykt. Men sinne skal undertrykkes. Som om du kan velge å ikke være sint. Jeg tror det er sunt å tillate seg selv og barna å være sint. Men sinne trenger ikke føre til vold eller ødeleggelse. Vold og plaging av barn utøves også uten at personen er sint. Sadister blir også foreldre.

– Et kjærlighetsprosjekt

Hvor er det Jon går for langt? Er det de fysiske prøvelsene han utsetter sønnen for? At han demonstrerer styrke ved å smelle legofigurer i veggen? Er Jon ekstrem eller en ganske vanlig type?

Det Jon gjør er et kjærlighetsprosjekt, mener Emanuelsen.

– Han vil ha et barn som klarer å være trygg i en utrygg verden, også når pappa ikke er der lenger. Han vil gi sønnen mentale ressurser så han ikke bukker under.

22. juli 2011 løp alle vekk fra bomben, unntatt én. Han løp inn for å lete etter overlevende. Jon drømmer om at sønnen skal bli som den mannen.

– Hvordan du vurderer Jon avhenger av om du aksepterer prosjektet hans om å gjøre sønnen til en bedre utgave av selv selv. Jeg mener han er innenfor normalen.

edv@lomedia.no