Ann-Marit Sæbønes, direktør, Barne-, ungdoms – og familiedirektoratet

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har siden 2005 kurset 900 medarbeidere i kommunalt og statlig barnevern i kommunikasjonsstrategien for barnevernet. Både på kursene, og gjennom undersøkelser i forkant av arbeidet med kommunikasjonsstrategien, erfarer vi at barnevernsarbeidere er positive til større åpenhet, både i forhold til samarbeidspartnere og til media. Dette står i motsetning til forfatternes påstand (kapittel 2, side 57) om at det er en utfordring å få oppslutning blant kommunale barnevernsledere om et åpnere barnevern. Utfordringene består kanskje vel så mye i at ansatte i barnevernet har manglet verktøy og støtte i hvordan de kan praktisere åpenhet i hverdagen.

Ansatte i barnevernet ønsker åpenhet

Målet med kommunikasjonsstrategien er å skape et åpnere barnevern til barnets beste. Dersom barnevernet skal oppfattes som en moderne, utviklingsorientert organisasjon, må det tilstrebes åpenhet i all kommunikasjon og i alle relasjoner hvor det er mulig. Barnevernet skal synliggjøres som en positiv ressurs som hjelper barn og unge i vanskelige situasjoner, og barnevernet skal forbindes med hensynet til barnets beste. Informasjon om barnevernets rolle i samfunnet skal være en naturlig del av hverdagen, på linje med informasjon fra yrkesgrupper som helsepersonell og politi. Barnevernet kan, som andre yrkesgrupper, informere jevnlig om sitt arbeid, gjennom fakta og dokumentasjon. Informasjonen skal vise betydningen av barnevernets arbeid i familier, nettverk og nære relasjoner.

Barnets perspektiv må belyses

Det er barnevernets jobb å ivareta barnets helhetlige behov, og sørge for at barnets omsorgssituasjon settes i fokus. Forfatterne peker på viktigheten av at barnevernet må begrunne sine handlinger slik at de blir forstått av allmenheten (kapittel 2), men de praktiske anbefalingene for å sette barnets perspektiv inn i enkeltsaker der det er interessekonflikt mellom foreldre og barn, kunne vært tydeligere fokusert i boken. Å sette fokus på barnets livssituasjon og omsorgssituasjon er en grunnleggende premiss i barnevernloven og i kommunikasjonsstrategien for barnevernet. I vanskelige mediesaker er det ofte foreldrenes perspektiv som kommer til uttrykk. Barnevernet fremstilles nærmest som ”overgriper”, og foreldre som ofre. Årsaken til slike vinklinger er at barnets perspektiv er fraværende. Barnets omsorgssituasjon blir usynlig når ansatte i barnevernet er usikre på hva de kan si. Uten å gå på akkord med taushetsplikten er det faktisk en god del barnevernet kan informere om, også i saker med alvorlig omsorgssvikt.

Hva kan barnevernet si?

Barnevernet har på samme måte som andre offentlige og private instanser, behov for å kunne imøtegå uberettiget kritikk og feilaktig og negativ omtale av sitt arbeid. Dette fremgår av Barne og likestillingsdepartementets rundskriv Q-24,mars 2005, ”Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten”. ”Barnevernet er avhengig av legitimitet og tillit både fra familier som har behov for hjelp, og befolkningen for øvrig. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger brukes når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. Dersom foreldrene selv har stilt opplysninger til pressens disposisjon, kan foreldrene i utgangspunktet ikke forvente å være beskyttet av barneverntjenestens taushetsplikt, i den forstand at barnevernet skal være forpliktet til å holde enhver opplysning tilbake i forhold til pressen,” heter det i rundskrivet. Barnevernet skal imidlertid utvise forsiktighet med å gå ut i media med nye konkrete opplysninger. Uansett kan barnevernet gi generelle opplysninger om regelverk, saksbehandling, om vilkår for aktuelle tiltak, og om de skjønnsmessige vurderinger loven forutsetter. Ved å gi generell informasjon kan barnevernet få ut viktig informasjon til offentligheten om barnevernets arbeid for å ivareta barnets beste, både i en konkret sak, og ellers.

Fokus på hinder

Kapittel fire i boken handler om taushetsplikten i barnevernet. ”Bestemmelsene om taushetsplikten går langt i å begrense barnevernets muligheter til å gi opplysninger i enkeltsaker til andre enn sakens parter”, heter det i starten på dette kapittelet. Her belyses hva som er til hinder for åpenhet – i stedet for å se på mulighetene til å fortelle om barnevernets metoder og verdier. Forfatterne omtaler særlig de begrensninger som foreligger når barnevernet ikke har samtykke fra foreldre til å gi informasjon, enten til slekt og nærmeste pårørende, eller barnehage, skole og helsestasjon. Med Kvænangen-saken som eneste eksempel på hvordan taushetsplikten ”hindrer” barnevernet i å informere nærmeste slekt, eller svare på spørsmål i media, får ikke barnevernpedagoger noen konkrete eksempler på hvordan de kunne jobbet annerledes. Vi får liten informasjon om de mulighetene barnevernet har gjennom åpenhet i dialog med brukere, samarbeidspartnere og media. Foruten å problematisere samarbeid med politiet, omtaler boken ikke barnevernets plikt til å finne gode løsninger for barnet gjennom konstruktivt samarbeid med for eksempel barnehager, skoler og helsestasjoner.

Det viktige samarbeidet

I de aller fleste saker får barnevernet samtykke fra foreldre til å gi informasjon slik at flere ressurser kan mobiliseres i barnets og familiens nettverk. I rundskriv Q-24, fra BLD, gir departementet klare retningslinjer for hvordan barnevernet kan formidle opplysninger og samarbeide med andre instanser og tjenester, når målet er å hjelpe barn og deres familier. Barnevernet skal hindre unødig spredning av personopplysninger, men videreformidle opplysninger for å sikre barnet best mulig oppfølging. Barnevernet er gitt en opplysningsrett avgrenset til det som er nødvendig for å fremme barnevernets oppgaver. Det skal foretas selvstendige vurderinger i hver enkelt sak, og barnevernet skal søke å oppnå samarbeid med partene om behovet for å videreformidle opplysninger, for å involvere andre instanser og tjenester. Det skal legges avgjørende vekt på hva som er nødvendig av hensyn til barnet.

Barnevernet er forpliktet til å være mulighets- og løsningsorienterte i enhver sak. I de fleste sakene er det ikke mulig å jobbe for barnets beste, uten et åpent og tillitsfullt samarbeid med andre instanser. I Barne og familiedepartementets rundskriv Q-25/2005, ”Barnevernet og det forebyggende arbeidet for barn og unge og deres familier”, tydeliggjøres at barnevernet har et lovpålagt samarbeidsansvar. Det er viktig at de ulike instansene samarbeider for å oppnå best mulig resultater av felles innsats. I rundskrivet tydeliggjøres at Barne-, ungdoms- og familieetaten gjennom fagteamene, er viktige støttespillere i det kommunale barnevernets ansvar for å forebygge problemer blant barn og unge og deres familier. Også familievernkontorene gir verdifull støtte og veiledning i dette arbeidet. Rundskrivet gir viktige føringer for barnevernets samarbeid med andre.For å styrke barnets omsorgssituasjon og yte effektiv og god hjelp, er det nødvendig å mobilisere alle gode krefter i barnets nettverk. Dette, helt avgjørende arbeidet, er ikke belyst i boka.

Åpenhet og dialog gir legitimitet

Muligheten til et slikt samarbeid er til stede selv uten samtykke fra foreldre. Samtidig opplever barneverntjenester som arbeider åpent, at foreldre i de fleste tilfeller gir samtykke til samarbeid med andre. Det er barnevernets holdninger og praksis i hverdagen som er avgjørende for barnevernets legitimitet når de vanskelige sakene kommer. Barnevernet må bruke mulighetene til å informere i fredstid, på foreldremøter, skoler, barnehager, idrettslag og andre møteplasser der barn og foreldre er. Når det er etablert gode samarbeidsrelasjoner i hverdagen, vil samarbeidspartnerne ha forståelse for, og kunne bidra positivt, også når det stormer.