Bjørn Østby

Visste du at palestinske bønder må søke om spesialtillatelse for å arbeide på sin egen jord? I boka ”Mur” beskriver Nora Ingdal og Anne Hege Simonsen konsekvensene av byggingen av muren på den okkuperte Vestbredden. Materialet til boka er intervjuer forfatterne gjennomførte på en reise i Israel og på Vestbredden i perioden mars 2004 til januar 2005. Det handler altså om muren og hvilket forhold israelere og palestinere har til dette byggverket som forfatterne karakteriserer som en del av Israels sikkerhets- og kontrollstrategi og den siste omdannelsen av det palestinske landskapet siden 1948.

Frykt og virkelighetsforståelse

Forfatterne møter mennesker på begge sider av konflikten. Gjennom deres fortellinger om sin hverdag får leserne et godt bilde av hvordan muren griper inn i israelernes og palestinernes hverdag og virkelighetsforståelse. Det er likevel et fellestrekk: frykt.Byggingen av muren ble vedtatt 14. april 2002 etter den såkalte påskemassakren 27. mars da 29 mennesker ble drept i et selvmordsangrep i den israelske kystbyen Netanya. For israelerne er muren en beskyttelse mot terror, for palestinerne gjenoppliver den minnene om fordrivelsen og flukten i 1948. Sionistene kaller den et ”separasjonsgjerde” eller ”barriere”, palestinere kaller den en ”apartheid-mur”.

Skjuler muren

Forfatterne snakker blant annet med den israelske ingeniøren som styrer byggeprosessen fra sitt kontor i Tel Aviv, Nezah Mashiah. Han vedgår at muren eller gjerdet er en katastrofe for palestinerne, men bare midlertidig. Palestinsk terrror må stoppes, kanskje vil det ta 30 år, kanskje 50 år. Som den teknologi-interesserte ingeniøren han er, har Mashiah store planer for forbedring av ”gjerdet”. Med bruk av den mest framskredne teknologien skal ”gjerdet” gjøre israeleres liv enda tryggere, og han mener også at løsningene må diskuteres med palestinerne underveis i prosessen! Noe som også er verdt å huske er at muren i stor grad er bygget inn i det israelske landskapet. Trær og blomster er plantet for at israels borgere ikke skal bli minnet på dette høyst konkrete beviset på undertrykking.

Jernmuren

Muren eter seg inn i landskapet, og store deler av den mest fruktbare jorda har blitt beslaglagt og blitt sikkerhetssone mellom muren og den grønne linjen (Israels uoffisielle grense før 1967-krigen.). Noe av jorda som er havnet bak muren kan fortsatt dyrkes, men bøndene må ha spesialtillatelse fra israelske myndigheter. Portene i muren blir åpnet tre ganger i døgnet slik at palestinske bønder kan dyrke sin egen jord. De israelske soldatene åpner portene kl. 6.30, 12.30 og 17.30. De er åpne i 15 minutter.I kapitlet ”Jernmuren” presenteres en av sionismens tidlige pionerer, Vladimir Jabotinsky, og hans begrep ”Jernmuren”. Jabotinsky mente man måtte bekjempe den palestinske motstanden med overlegen militærmakt – en ”jernmur”. Det var altså ikke en fysisk mur Jabotinsky hadde i tankene, men dagens politikk med sinnrike system av bosettinger, veier, kontrollposter, byråkratiske stengsler – og overlegen militærmakt, gir likevel klare assosiasjoner til Jabotinskys begrep. Til å bli klok av Det er hverdagshistoriene som er bokas styrke. Undertrykkingen blir konkret ved at vi blir kjent med alle de ydmykende og byråkratiske stengslene som palestinere møter i sin hverdag, enten det er den lange omveien for å besøke slektninger eller klagefristen midt i en jødisk høytid på et eller annet byråkratisk vedtak. Dette er en bok til å bli litt klokere av, og den bør absolutt få mange lesere.