Mia Paulsen, Fontene

mia.paulsen@lomedia.no

Jeg vokste opp i Kristiansand på 50-tallet. Om utlendinger og min barndoms Kristiansand husker jeg to ting. Det ene: enkle brakker i et industriområde. Der bodde en liten gruppe ungarske flyktninger. Det andre var de to svarte søstrene. De kom plutselig en dag gående bortover gata, hånd i hånd, i pastellfarger og lange fletter.

I dag er om lag ti prosent av befolkningen i Norge innvandrere. På noen skoler i Oslo Øst er det vanskelig å finne et hvitt ansikt blant elevene.

Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at arbeidsledigheten blant innvandrere var 4.7 prosent mens ledigheten blant resten av befolkningen lå på 1.5 prosent. Innbyggere fra afrikanske land hadde en ledighetsprosent på 10.6.

Etniske minoriteter sliter med å skaffe seg en plass i arbeidslivet i de fleste europeiske land. Slik er det ikke i USA. Ta eksempelet Lewiston. En bakevje av en by i Maine i det nordøstlige USA. Byen slet med åndenød fordi innbyggertallet var synkende og befolkningen stadig eldre. Bysenteret forfalt, og skoler ble nedlagt. Arbeidsledigheten var økende.

Maine er den nest hviteste staten i USA etter Vermont. Der bor gamle, noble familier. Da en somalisk familie kom flyttende til byen, ble øyenbryn hevet, og enkelte holdt pusten.

Somalierne flyttet inn i sentrum, der kriminaliteten var høy og forfallet stort. Snart kom det flere somaliere. Det kom også folk fra andre afrikanske land. I dag bor det ca. 4000 nye innvandrere i den lille byen.

Nå er kriminaliteten i sentrum erstattet med småbarn i barnevogner og nye butikker og restauranter. Inntekt pr. innbygger har økt kraftig, og det har blitt sterk etterspørsel etter språkopplæring i byen. Plutselig kommer det langt flere søknader til Universitetet der.

Lewistons blomstring begeistrer lokalpolitikerne.

Karen Jacobsen ved Tufts University sier til Newsweek: «Flyktninger og innvandrere som kommer til en by gir generelt en innsprøyting av energi. Særlig somaliere. De har et svært godt nettverk med sterke handelskontakter, og nye økonomiske aktiviteter som de tar med seg.»

Statistisk sentralbyrå forteller om økt velvilje til innvandrere her i landet. Tre av fire mener innvandrere gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv. Det er en god økning fra året før. I Norge er det likevel slik at mange somaliere finner det svært vanskelig å skaffe seg jobb. Som gruppe er de stigmatisert og plassert på bakerste benk.

Hva er det som gjør at somaliere i USA regnes som dynamiske og arbeidssomme, mens de her har et helt annet omdømme? Er det noe ved dem – eller noe ved alle oss andre?