Vernepleier Irene deler ut mat og klemmer på Oslo slumstasjon

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Hun kan ikke huske en eneste jul fra barndommen uten at huset var fullt av mennesker moren hennes hadde invitert fordi de var ensomme eller fattige. Nå står Irene B. Mathisen i lokalene til Oslo slumstasjon og spør en gjest om han vil ha fisk eller kjøtt i sin julekasse.

Flere står utenfor Frelsesarmeens lokaler med trillebag når dørene åpner klokka ti. I tillegg til å sikre julematen, skal mange også ha med seg en bærepose med brød, pålegg og grønnsaker når de går herfra i dag.

Hanna Skotheim

Noen timer tidligere har Irene og kollegene hentet mengder med overskuddsvarer på Matsentralen og fylt opp hyller og kjøleskap. Da er det ro i lokalet når gjestene kommer.

En av de første, mannen som nå har registrert sine ønsker for årets julemat, kommer hit bare denne ene gangen i året. Sånn er det for ganske mange, forteller Irene.

De holder akkurat hodet over vannet gjennom året, men har aldri råd til noe ekstra. Når jula nærmer seg, ser de ingen annen råd enn å komme hit til Oslo slumstasjon.

Stadig flere stiller seg i matkø. Irene synes det er hyggelig å kunne legge en sjokolade i posene i tillegg til det aller mest nødvendige.

Hanna Skotheim

Slumstasjonen ligger på Grünerløkka, et gammelt arbeiderklassestrøk som har blitt et av hovedstadens mest attraktive.

I disse gatene, der det aldri er langt til en designbutikk eller en bar med signaturdrinker, fortoner ordet slum seg gammeldags og fremmed. Men det er et riktig og ærlig uttrykk for den nøden de ansatte her møter, mener sjefen.

Arven etter slumsøstrene

Vernepleieren er også utdannet offiser i Frelsesarmeen. Det er en toårig utdanning som skal «utruste og fostre mennesker til heltidstjeneste som offiser i Frelsesarmeen, med varme hjerter og glødende engasjement, og fremme åndelig vekst og modenhet med basis i kristent disippelskap», som det heter.

Brosjen i halsen, logoen på jakken og den gammeldagse slumsøsteruniformen som henger på veggen er symboler som peker tilbake til de opprinnelige slumsøstrene, de som ofret hjem og familieliv for å hjelpe lidende mennesker.

For dem var det ikke en jobb, men et kall. Irene kan kjenne seg igjen i kallstanken og det intense ønsket om å hjelpe. Men hun er glad for at hun har en fagutdanning i tillegg til gudstro og idealisme.

Irene B. Mathisen er stolt over å stå i en tradisjon av hjelpere tilbake til de opprinnelige slumsøstrene.

Hanna Skotheim

På vernepleierutdanningen lærte hun å observere behov og se ressursene i hver enkelt. Hun er skikkelig god til begge deler, ifølge folk som kjenner henne.

Hun vet at den ene kollegaen må ha lunsj kl. 11, ellers faller blodsukkeret for mye, og at en annen alltid må ha noe å gjøre, ellers føler hun seg unyttig.

Hun ser hvem som har behov for en klem i farten og hvem som trenger at hun setter seg ned med kaffekoppen og god tid.

Hun hilser, vinker og roper «ha det» etter dem som går ut med en hvit plastpose med mat. Av og til beklager hun å måtte avbryte intervjuet, men «jeg må bare prate med ham». Noen av gjestene vil aller helst, eller bare, snakke med henne.

Tommy er en av dem som alltid må gi Irene en klem.

– Jeg har ikke ord for hvor mye hun har betydd for meg. Hun er motoren i hele greia her, sier han.

– Du må skrive at hun gjør en helt utrolig jobb, sier Tommy.

Hanna Skotheim

Åpne dører

Da Mathisen ble sjef her for fem og et halvt år siden, var dørene for det meste lukket. Når det var matutdeling, var det fort inn og ut igjen.

Nå står det «Velkommen inn» på skiltet utenfor. En oppslagstavle inviterer til formiddagstreff, strikkekafé og legoklubb. Hvis du er ung i en fattig familie, kan du bli med på teater. Om du trenger en varm jakke eller lesebriller, kan de hjelpe med det.

Gjestfrihet er en sentral verdi i Frelsesarmeen, forklarer offiseren. Da kan ikke dørene være lukket.

Men selv om hun er gjestfri, mild og raus med klemmene, er hun ikke naiv.

– Jeg tror kanskje jeg er den mest skeptiske av alle her. Jeg har jobbet med dette i mange år og er ikke blind for at folk kan prøve å utnytte et system som vårt, sier hun.

Ost deles opp og legges i matposene.

Hanna Skotheim

Alle som kommer til slumstasjonen for første gang, må registrere seg og ha en samtale med en av de ansatte, der de kartlegger økonomien. Noen får nei fordi de egentlig har nok penger, men ikke evner å styre økonomien. Ett av velferdsstatens mange hull, er mangelen på økonomisk rådgivning, mener Mathisen.

Andre er i helt motsatt situasjon; arbeidende fattige, som de kalles, de som utnyttes grovt på byggeplasser, hoteller og restauranter. Noen kan være ofre for menneskehandel.

Flere enker etter krigen i Tsjetsjenia har kommet hit i flere år. Nå har de fått selskap av ukrainske kvinner på flukt.

– Det har vært sterkt å se disse kvinnene, som i utgangspunktet bare har hatet mot Putin til felles, bli stående her og klemme hverandre mens de gråter, forteller Mathisen og blir selv litt blank i øynene.

Hun kommer tett på vanskelige liv, men fastholder at hun er flink til å ikke ta med seg jobben hjem. Det lærte hun da hun jobbet med funksjonshemmede barn. Hun er opptatt av egenomsorg, både for seg selv og sine ansatte. På nyåret skal de tilbringe tre dager på Modum bad, og Mathisen inviterer gjerne personalgruppa med på studieturer, kino og konserter. Hun har også god nytte av en ekstern veileder, som hun møter med ujevne mellomrom.

Det som måtte være igjen av sinne og frustrasjon, tar hun ut når hun kommer hjem og setter seg ned ved veven.

– Det er en fantastisk terapi. Det er utrolig hva du kan slå ut av deg med den bommen, ler hun.

Hanna Skotheim

Enveisbillett og krigsforsikring

Offiser Mathisen har tatt Frelsesarmeens internasjonale utdanning i katastrofearbeid. Da mange ukrainere flyktet til Romania i vår, ringte armeens britiske gren og spurte om hun ville ta et oppdrag der. Kort tid etter satt hun på flyet til Bucuresti med enveisbillett og ekstra krigsforsikring. Hun ble i åtte uker.

– Det var fantastisk å få være med på å hjelpe flyktningene idet de kom over grensa. Samtidig var det skremmende å se hvor enkelt det var for dem som hadde onde hensikter, sier hun.

Vernepleieren vil gjerne ut på nye oppdrag, men det går ikke nå i november og desember, de travleste månedene på slumstasjonen. Hun henger ikke av seg uniformen før alle matkasser er levert og den siste julegryta er tatt ned om kvelden lille julaften. Julaften feirer hun i joggebukse sammen med katten Sivert. Hun ser på Tre nøtter til Askepott, spiser pinnekjøtt når hun er sulten og tar en lur på sofaen når hun er trøtt.

– Jeg har gjort det sånn de siste årene. Det er så deilig.

Irene og kollegaene forbereder seg på en enda travlere førjulstid i år. Tom sier han blir i godt humør av gjestfriheten han møter på slumstasjonen.

Hanna Skotheim

– Usynlige mennesker

Familiens politiske rødfarge har bleknet litt gjennom generasjonene siden besteforeldrenes dager, men Mathisen holder seg på den røde siden og kaller seg sosialist. Hun misliker at politikere, uansett farge, snakker om at vi er i samme båt, enten det er pandemi eller andre kriser.

Kanskje er vi i samme storm, men båtene varierer fra flotte skuter til rustne holker, påpeker hun. Og er bekymret for at de som sliter aller mest i vårt samfunn rett og slett er usynlige for alle oss andre.

Fra sin base på slumstasjonen, har hun en unik utkikkspost til den norske versjonen av nød og elendighet. Hun drar hjem til folk som er for syke eller feilernærte til selv å hente mat, og kommer inn i leiligheter der søppelet flyter og larver og skadedyr for lengst har overtatt skuffer og skap.

Matkøene vokser. Flere står utenfor Frelsesarmeen med trillebag når dørene åpner.

Hanna Skotheim

Hun som en gang utdannet seg til å jobbe i velferdsstaten, kan ikke annet enn å undre seg over at det er hos de frivillige organisasjonene køene vokser mest i krisetider.

Hun kaller det et paradoks at Frelsesarmeen har ansatt sosionomer for å guide folk gjennom velferdsstatens labyrinter.

– Vi opplever at folk sitter her og får hjelp til å ringe til Nav, og når de endelig kommer gjennom på telefon, så får de beskjed fra Nav om å gå til Frelsesarmeen.

– Hva tenker du om det, at folk trenger hjelp til å få hjelp fra velferdsstaten?

– Hva tenker jeg om det? Nå skal jeg uttrykke meg politisk korrekt...

Det blir stille en lang stund før hun sier:

– Jeg tenker at det er kritikkverdig.

Vernepleieren er også utdannet offiser i Frelsesarmeen.

Hanna Skotheim