Verden blir bedre hvis yngre og eldre snakker mer sammen, tror de

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Da Sigbjørn Johnsen vokste opp på 50-tallet, var det ikke snakk om å få noe nytt. Hadde han hull i buksa, ble den lappa. Han var fornøyd med det han hadde, men visste heller ikke om noe annet.

Ina Libak har fått høre flere historier fra da Johnsen var ung i løpet av de siste årene. Hun er 39 år yngre og har lært mye av den tidligere finansministeren.

Visste du for eksempel at det før i tiden var vanlig å komme med kalvedans etter at noen i nabolaget hadde født? Det er en pudding laget på den første melka etter at kua har fått en kalv.

Det er kanskje ikke den mest relevante lærdommen Libak har fått av Johnsen mens de har jobbet med boka «Den langsomme tryggheten. En generasjonskontrakt for framtida».

Hanna Skotheim

Samtidig er det informasjon som vil bli borte hvis ingen forteller det videre til den yngre generasjonen. Og det kan få konsekvenser, mener Libak.

– Noe av gunnen til at man tar dårlige valg er fordi man ikke snakker på tvers av generasjoner, sier den tidligere AUF-lederen som nå har mammapermisjon fra FO-ledelsen.

Hanna Skotheim

Hennes tre måneder gamle sønn har falt til ro ved puppen. Tvers overfor sitter Johnsen. Han er nå 74 år gammel og pensjonist.

Der sitter de, tre generasjoner rundt et bord. Tre generasjoner som har så mye å lære av hverandre, skal vi tro boka deres. Problemet er at de ikke snakker så mye sammen lenger.

Tar for gitt

Johnsen så velferdsstaten vokse fram mens hans tråkket seg gjennom barndommen i Hedmark. Han har sett hvordan Norge er blitt det landet det har blitt. Alle godene som er kommet med. Alle mulighetene.

I dag mener han vi ikke er like bevisste denne arven vi fikk. Libak er enig.

– Det er lett at vi tar velferdsstaten for gitt og at vi ikke tenker over hvor den kommer fra, sier hun.

Når hun er på helsestasjon med barnet sitt, får hun det gratis. Fødselen var også gratis. For staten koster det masse, men det er sånn samfunnet vårt er bygget opp.

Det hender hun glemmer hvorfor vi har disse godene.

Mindre tillit

I boka skriver de om generasjonskontrakten. Johnsen mener det er det samme som velferdsstaten.

Mens generasjonskontrakten går ut på at vi skal stille opp for hverandre gjennom livet, handler velferdsstaten om at man stiller opp for hverandre gjennom innsatsen man gjør i arbeidslivet.

Velferdsstaten skal være din trygghet når du står alene og trenger hjelp. Den er der for deg i alle livsfaser. For det lille barnet som trenger en hånd og holde i, for den som er i eller utenfor arbeidslivet og for den gamle og kanskje ensomme som trenger noen å snakke med.

Med årene er velferdsstaten blitt mer svekket, mener de to tidligere politikerne fra Arbeiderpartiet.

– Hvis de som har mindre ressurser enn de fleste andre ikke får den hjelpen de trenger, kjøper de kanskje heller tjenester av det private. Da har de kanskje mistet tilliten til velferdsstaten, sier Johnsen.

– Det tærer også på tilliten for dem som har helt vanlig inntekt, men likevel ikke får kjøpt sin egen bolig, sier Libak.

Hanna Skotheim

Systemet sin skyld

På den ene siden elsker vi velferdsstaten. Det gjør i hvert fall Libak. På den andre siden har den noen mangler. Den ikke tilpasset nåtiden, mener forfatterne.

Da Johnsen var ferdig på skolen, sto jobbene og ventet på han. I dag leser vi om stadig flere unge uføre. Om unge som er ensomme.

Samfunnet må være der for dem, er forfatternes budskap.

I boka skriver de mye om trær og om at vi mennesker er litt som dem:

«Trærne som står rundt den lille spiren, må være mange nok, stå tett nok og ta seg god nok tid med den som er liten.»

Hver enkelt syke og arbeidsledige ungdom skal ikke sitte med ansvaret for om de er i jobb eller ikke, skriver de.

– Det er en kraft i de unge, men det er noe med systemet vi ikke har mestra. Det er ikke 14-åringenes skyld at de skroller for mye. Det er systemet som har gjort at de gjør det, sier Libak.

Hun sikter til teknologiselskapene som lager apper vi alle blir avhengig av og algoritmer som bare viser oss meninger vi er enige i.

Seile sin egen sjø

Libak undrer seg over at politikerne satt seg ned og laget tydelige prinsipper på hvordan olja skulle komme oss best til gode, men da sosiale medier kom lot de det bare seile sin egen sjø.

I boka skriver hun om hva friheten egentlig er. Er det å kunne gjøre hva man vil på skjerm eller er det å være gammel nok til å kunne håndtere det du møter på internett?

Libak mener den digitale fritiden splitter oss. Før hadde vi foreninger og lag som var med å bygge et fellesskap. Nå er ikke stedene vi før ble kjent, like mange lenger.

Hanna Skotheim

Gjør oss sterkere

Johnsen og Libak begynte å jobbe med boka da Russland invaderte Ukraina.

Etter det har styrken i fellesskapet og tryggheten vi mennesker kan gi til hverandre, bare blitt viktigere, mener de.

I stedet har det bare blitt mer fjernt, synes de.

– Nå opplever jeg at mange lukker seg inne og vil sikre seg selv. Jeg er redd vi er i ferd med å tape kampen om folks trygghet, sier hun.

Libak tror det blir mindre konflikt ved at folk snakker med hverandre, tar seg tid og lytter til hverandres historier.

Hun synes det er noe vakkert med at folk etter andre verdenskrig kom sammen og laget ordningene som i dag gjelder for oss alle.

Johnsen tar ordet:

– For 80 år siden, da andre verdenskrig var slutt, var den store tanken at de som bodde i landene som hadde vært involvert i krigen, måtte prate med hverandre.

– Kan ikke like så godt det samme skje nå? At all uroligheten i verden vil føre oss sterkere sammen?

– Jo, men det må velges aktivt, for det motsatte kan også skje.

– Synes du det er skummelt å få barn inn i en så urolig verden?

– Hvis det er noe vi trenger er det generasjonskontrakten i den reneste form. Da trenger vi barn.

Hanna Skotheim

Følte seg alene

Det var i januar 1990 at Johnsen møtte Libak for første gang.

Hun var bare noen uker gammel, og han kom innom for å se det lille barnet til kompisen – helt uanmeldt.

– I dag måtte jeg sikker ha bestilt time, sier han og ser bort på Ina Libak.

– Nei, jeg føler folk renner inn dørene etter at jeg fikk barn, og jeg liker det, svarer hun.

– Så bra, sier han og smiler.

Like etter at Libak hadde født, følte hun seg alene. De kvinnene som tidligere sto rundt senga, som vasket, laget mat og passet på de større barna er nå i lønnet arbeid, skriver de i boka.

– Da Sigbjørn vokste opp, hadde de barnepass på gården. Nå har samfunnet tatt over de oppgavene, men de har ikke lykkes helt, sier Libak.

Det har skjedd en positiv utvikling når det kommer til å bli foreldre i Norge, ifølge forfatterne. Det er blant annet tryggere for de fleste å føde barn. Permisjonen er lengre og den andre forelderen tar større ansvar, skriver de.

Samtidig er liggetida på barsel kortere, det er mindre storfamilie å støtte seg til, og når permisjonen er over, skal man helst tilbake til full stilling kombinert med arbeidet i hjemme.

Snakker raskere

Hverdagen går alt i alt mye raskere enn før. Vi snakker til og med raskere enn generasjonen før oss. Det er i hvert fall Libaks inntrykk når hun har snakket med Johnsen.

Kanskje er det nettopp derfor hun føler på en ro når hun er sammen med han.

Johnsen husker at det hasta med å bli eldre da han var liten. Men som eldre vil han at det skal gå saktere.

– Hvordan kan samfunnet vårt som stadig går raskere, begynne å gå langsommere?

– Skal vi bare la oss drive med, da?

Høstet frukter

«Det er viktig med arbeidsplasser, men hva er arbeidsplasser verdt den dagen vi ikke har noe natur å gå ut i når arbeidsdagen er over, når livsgrunnlaget vårt er borte?»

Johnsen og Libak er urolige for jordas fremtid.

Da Johnsen var liten, var han mest redd for tordenvær og bilene på veien. Som et barn født etter andre verdenskrig, opplever Johnsen at han bare har høstet fruktene.

– Når jeg setter meg på en stubbe i skogen, så tenker jeg på hvor heldig jeg har vært. Inas generasjon og generasjonene etter henne er ikke like heldige.

Hanna Skotheim

Johnsen vil ikke skjønnmale fortida, men det var noe med den trygghetsfølelsen da han vokste opp.

Selv om fremtiden for mange kan virke skummel, forsøker de to forfatterne å gi trøst, inspirasjon og troen på det gode i mennesket.

«For alt begynner med mennesker, og vi er alle en del av et stort fellesskap. Den langsomme tryggheten vi kan gi hverandre som medmennesker, kan endre liv og samfunn».

– Vi håper boka kan være med på å gjøre oss sterkere. Vi har så mye godhet i oss, vi må bare huske det, sier Ina Libak.