Sterk pike

Studentleder Aysel Øzdemir er kjent for sin mildhet. Da hun begynte med kampsport oppdaget hun aggresjonen, og fant roen.
22.08.2014
14:29
27.08.2015 20:01

vibeke.liane@lomedia.no

Folk mener 31-åringen er skapt til å være sosionom. Empatisk, hjelpende. Til stede. Allerede andre uka av studiet ved Høgskolen i Bodø forstod hun at hun endelig hadde valgt riktig. Studentene lærte om essensen i sosionomens arbeid. Læreboka beskrev en person som hjelper mennesker med å se mulighetene. En som ser helheten uten å stille diagnoser.

– Jeg tenkte yes, yes. Det var bare så riktig for meg.

Før jul i fjor ble hun valgt til å lede FO-studentene. Studenten hadde latt seg friste av en gratis hyttetur. Nå vil Aysel Øzdemir at studentene skal få mer innflytelse i FO. Det er ikke nok med stemmerett i landsstyret.

– Studentrepresentantene må få stemmerett i seksjonsrådene.

Får studentlederen det som hun vil, vedtar FO-kongressen studentenes likeverdighet neste år.

Mors pike

I oppveksten drømte Aysel om å bli lege. Hun ville finne ut hva som feilte den kronisk syke moren. Legene brukte mange år på å konstatere at hun led av leddgikt og reumatisme.

– Jeg skulle aldri flytte hjemmefra. Jeg skulle hjelpe mamma hele livet. Det er jo sånn unger tenker.

Vi sitter i stua i leiligheten i Bodø sentrum hvor tre av søstrene Øzdemir flyttet inn i for en drøy uke siden. Vinduene står på vid vegg. Sommerbrisen leker med duftlysene, lukten av lavendel fyller rommene. Legger seg over lilla puter dandert i sirlige grupper i den grå sofaen.

Trygg storesøster

Aysel Øzdemir kom til Norge og Trondheim som seksåring. Hun har få minner fra årene i Tyrkia og Tavsancali, landsbyen familien har bodd i i generasjoner. Faren var gjeter. Moren tok seg av Aysel og de to yngre søstrene som er født med ett års mellomrom.

Familien er kurdere, og det var skrint med arbeid. Da Ayzel var tre år gammel, reiste faren til Europa. Kona og døtrene ble igjen i landsbyen. Tre år senere reiste de etter til landet langt mot nord. Faren hadde fått jobb på en restaurant, det var tid for gjenforening.

– Vi kom i november. Det var snø og kaldt. Jeg husker ikke om jeg var trist eller glad.

Aysel Øzdemir tier. Hun har trukket føttene opp i sofaen, holder rundt knærne. Kroppen finner en sakte rytme. Fram, tilbake. Som om hun har en indre samtale. Rytmen stanser.

– Vi fikk vite at vi hadde en norsk halvbror. Pappa hadde vært sammen med en norsk dame. Jeg tror mamma visste om det. Hun klaget aldri.

Kroppen finner rytmen. Fram, tilbake. Aysel Øzdemir smiler.

– Vi feirer høytider sammen. Jeg er glad for å ha ham i livet mitt.

Etter hvert fikk foreldrene tre døtre til. Åtte mennesker var stuvet sammen i en tre-roms leiligheten i drabantbyen Kolstad i Trondheim.

– Det var trangt. I tenårene syntes jeg det var tragisk ikke å ha eget rom.

Som eldstemann i ungeflokken hadde Aysel ansvaret for å holde styr på søstrene. De var en vilter flokk.

– Vi rota fælt. Vi ropa og skreik. Alt var kaos. Mamma var utrolig tålmodig med oss.

Om språk og makt

Da Aysel var 11 år besøkte familien hjemlandet for første gang. I passkontrollen bablet ungene i vei som spente unger gjør.

– Hva er dette for hundespråk, bjeffet kontrolløren.

– Jeg ble redd. Hva er hundespråk, spurte jeg mamma. Ikke si noe før vi går ut herfra, hvisket mamma.

Da foreldrene hadde skyflet døtrene vekk fra de uniformerte mennene fikk jentene beskjed om at de ikke fikk lov til å snakke kurdisk på gata.

– Det er ikke sånn i Tyrkia lenger.

Aysel Øzdemir er lite lysten på å gå inn i undertrykking av kurdere.

Hun husker at hun grugledet seg til å begynne på skolen. Det norske språket var vanskelig å få dreisen på i starten. Heldigvis var det også to tyrkiske gutter i klassen. De fikk morsmårslærer. I andre klasse behersket hun norsken.

– Mamma sier at vi fikk mye skryt av lærerne.

Det ga Aysel mot til å drømme om å bli lege. Morens helseplager var et mysterium for helsevesenet. Aysel ville løse gåten. Senere ville hun bli sykepleier for å pleie den kronisk syke moren. I 2007 var hun ferdig med sykepleierutdanningen.

Minnesamleren

For tre år siden var Aysel på ferie i USA sammen med den ni år yngre søsteren Berivan. En morgen ringte onkelen og fortalte at bestemoren i Tyrkia var død. Jentene måtte avbryte ferien og komme seg til Tavsancali så fort som mulig. Da jentene kom inn døra i bestemorens hus satt bestemoren i stolen sin iført sørgeklær.

– Jeg kløp søsteren min i armen for å vite om jeg levde.

Da fortalte de at det var moren som var død. Familien ville skåne jentene for sjokket, og hadde løyet med hensikt.

– Vi måtte se mamma i kista for å forstå at hun var død. Hun så ut som om hun sov, men hun var iskald.

Det ble ikke tatt mange bilder i Aysels barndomshjem. Et bilde fra bryllupet til en onkel hvor foreldrene, døtrene og halvbroren er samlet har hedersplassen på stueveggen. Bildet er omkranset av studiobilder av faren og søskenflokken.

– Etter at mamma døde, tok jeg med meg familien til fotograf. Jeg lovet meg selv at jeg skulle ta vare på minnene.

Aysel Øzdemir har blitt et fotograferende menneske som fester store og små begivenheter til minnebrikken.

Bitter på helsevesenet

Da moren døde, arbeidet Aysel som miljøarbeider ved krisesenteret i Mo i Rana. Feilbehandlingen av moren hadde gjort henne bitter på helsevesenet. Sykepleieren ble tiltrukket av miljøarbeidet på arbeidsplassen.

– Det var det sosialfaglige ved jobben jeg likte, ikke det helsefaglige. Da bestemte jeg meg for at jeg ville jobbe med mennesker.

I 2012 begynte hun på Høgskolen i Bodø.

– Jeg har blitt bedre kjent med meg selv. Jeg har blitt sterk.

Hun har lært å se tabuene i det norske samfunnet. Som fattigdom, rusproblemer og psykiske lidelser.

Finner roen på toppene

Aysel Øzdemir tror hennes tyrkiske bakgrunn gjør henne bedre rustet til å møte mennesker som har en annen bakgrunn enn den etnisk norske.

– Ansatte i barnehagen blir bekymret hvis en mor ikke klemmer ungen sin før hun går om morgenen. Det behøver ikke være fordi hun ikke er glad i ungen sin, men fordi hun ikke vil klemme mens folk ser på.

Studentlederen mener det er for liten kunnskap om det flerkulturelle Norge i helse- og sosialvesenet.

– Vi må se forbi uttrykkene. Jeg tror det ville vært færre flerkulturelle familier i barnevernet hvis forståelsen hadde vært større. Det er sånne ting jeg har lyst til å jobbe med. Å hjelpe mennesker med å få makten til å styre livet sitt.

Den styrken fant hun da hun begynte med den israelske kampsporten Krav Maga for et år siden. Hun ble forundret da hun ble kjent med sitt eget sinne, og opplevde tilfredsheten ved å få kontroll over det.

– Kampsporten gjør meg rolig. Det gir meg en følelse av styrke, ro ogkontroll. Jeg liker tanken på at jeg kan forsvare meg selv.

Det er den samme roen hun finner på toppen av Keiservarden og Hunstadtoppen i Bodø.

– Jeg digger toppturer. Stresset og tanker som forstyrrer slipper taket.

Arven etter mamma

Aysel Øzdemir er takknemlig for verdiene moren ga henne. Hun setter sin ære i å være renslig og ryddig. Ikke komme for sent. Vise respekt. Ikke være umoralsk.

– Mamma er min heltinne, min engel.

Hver torsdag leser Aysel fra Koranen for moren.

– Da føler jeg at mamma er stolt av meg og at hun har det godt.

På fredager, muslimenes helligdag, føler Aysel morens nærvær.

– Jeg følte det særlig i den forrige leiligheten. Vi har bare bodd her en uke, hun har ikke kommet hit ennå.

Kroppen gynger. Fram, tilbake.

– Mamma er en sterk person.

Fostermor og studentleder

Et halvt år etter morens død traff faren en ny kvinne som han giftet seg med.

– Han fortjener å leve livet sitt videre.

Lillesøsteren Zilan fant seg ikke til rette i den nye familien. Hun fikk dårligere karakterer.

– Pappa greide ikke de ungjentegreiene. Han er jo mann.

Storesøster Aysel tok affære. I ett år har Ayzel hatt omsorgen for den 16-år gamle søsteren. Karakterene er tilbake i toppsjiktet.

– I begynnelsen var det uvant å ha omsorgsansvar. Når de andre i klassen gikk på byen etter skoletid måtte jeg hjem og lage middag og hjelpe henne med leksene.

Aysel Øzdemir masserer kjeven som er øm etter gårsdagens intense drøvtygging.

– Jeg var oppe i muntlig eksamen i sosialt arbeid. Jeg tygde tyggegummi for å holde kontrollen.

Hvordan gikk det?

– Jeg tror mamma er stolt.

vibeke.liane@lomedia.no.

I begynnelsen var det uvant å ha omsorgsansvar. Når de andre i klassen gikk på byen etter skoletid måtte jeg hjem og lage middag og hjelpe henne med leksene.

Aysel Øzdemir

Verv: Leder for FO-studentene

Alder: 31 år

Bosted: Bodø

Aktuell med: Verver studentmedlemmer

22.08.2014
14:29
27.08.2015 20:01

Aysel Øzdemir

Verv: Leder for FO-studentene

Alder: 31 år

Bosted: Bodø

Aktuell med: Verver studentmedlemmer