Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Hanna Skotheim (foto)

hanna.skotheim@lomedia.no

Det er steile fronter i mediene og kommentarfeltene om kjønnsidentitet, kjønnsinkongruens og trans. Leger, psykologer, politikere og interesseorganisasjoner har sterke meninger om helsetilbudet til denne gruppa, om hormonbehandling og kirurgi.

– Man får inntrykk av at dette bare handler om spesialisthelsetjenesten. Men livet leves ikke på sykehus, det leves i kommunene. Der skal vi som helse- og sosialarbeidere yte likeverdige tjenester til hele befolkningen. Vi har et lovpålagt ansvar om å tilby tjenester av like god kvalitet også for de av oss som bryter med normene for kjønn og seksualitet, sier Hanne Kro Sørborg.

Hun er sosionom og rådgiver i Kristiansand kommune, som har «En by for alle» som motto.

Kro Sørborg opplever at tonen i den offentlige debatten gjør fagfolk usikre og redde for å si eller gjøre noe feil.

– Det er skummelt når det er så stygt på nettet. Men vi må gjøre jobben, sier Kro Sørborg.

Hanne Kro Sørborg

Hanna Skotheim

– Redde for å krenke

Enten du jobber i barnehage, skole, fritidsklubb, kulturskole, helsestasjon eller familiesenter, trenger du en faglig trygghet til å møte mangfoldet av kjønnsuttrykk, påpeker hun. Det innebærer også bevissthet om hvordan dine egne holdninger og verdier kan påvirke tjenestetilbudet.

I slutten av mai tok Kro Sørborg med seg ansatte i Ungdomstjenesten og helsestasjonen for ungdom på studietur til Oslo. Her besøkte de blant annet Pro Sentret og Helsestasjon for kjønn og seksualitet.

Sidsel Strand, Siren Haugland og Fernanda Arrendondo fra Ungdomstjenesten kjenner seg igjen i det Kro Sørborg sier. De har opplevd å kjenne at de har for lite kunnskap, at de er usikre på hva de skal si og hvordan de kan møte alle unge på en like god måte.

– Vi skal jo utfordre og stille spørsmål. Samtidig er vi redde for å krenke, fordi vi vet at mange av disse ungdommene har opplevd å bli krenket av lærere, helsepersonell og andre, sier Siren Haugland.

Sidsel Strand (t.h.), Siren Haugland og Fernanda Arrendondo fra Ungdomstjenesten i Kristiansand.

Hanna Skotheim

– Må tørre og begynne et sted

Da Ungdomstjenesten i sørlandsbyen opplevde at stadig flere unge kom til dem med usikkerhet knyttet til kjønn og identitet, opprettet de først en gruppe og så en til. Gruppene har møttes inntil 12 ganger og diskutert ulike temaer, i tillegg til sosiale aktiviteter.

Tilbakemeldingene har vært gode, forteller de tre kollegene. Flere av ungdommene har gitt uttrykk for at de kjenner seg ensomme og at en slik gruppe var akkurat det de trengte.

– Jeg oppfordrer andre kommuner til å gjøre noe lignende. Kunnskap er viktig, men det er også å viktig å huske at man ikke trenger å være ekspert. Man må tørre og begynne et sted, og så lærer man etter hvert, sier Sidsel Strand.

Kollegaene forteller at de gjennom å drive gruppene ble veldig oppmerksomme på begrepet minoritetsstress, en teori som forklarer forhøyet sykdomsbyrde som en konsekvens av stigma og diskriminering.

– Det er noe vi vanligvis tenker på i møte med mennesker som kommer hit fra andre land. Men stress og uro knyttet til å være en minoritet er mye bredere, sier Strand.

Hanna Skotheim

En annen erfaring fra gruppene er at ikke alle trenger å såt i kø for utredning i spesialisthelsetjenesten. For mange holder det å ha noen å snakke med her og nå.

– Som en ungdom sa til meg; jeg vil bare være meg selv, sier Siren Haugland.

Tverrfaglig lavterskeltilbud

Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) i Oslo tilbyr lavterskeltilbud til alle mellom 0 og 30 år. I tillegg veileder de helsepersonell over hele landet, særlig fastleger. Avdelingsleder Ingun Wik er helsesykepleier og sexolog og gir gjerne råd også til gjestene fra Kristiansand.

Ingun Wik (t.h.) og Hanne Kro Sørborg

Hanna Skotheim

Wik mener det er viktig at et slikt helsetilbud er tverrfaglig. På HKS jobber blant annet vernepleier, lege, psykolog og sykepleier. Videre er det avgjørende at tilbudet er utformet som lavterskeltilbud og at unge kan oppsøke det uten henvisning. For noen er det aktuelt å henvise videre til spesialisthelsetjenesten, men de fleste har ikke behov for det, ifølge avdelingslederen.

– Ungdommene som oppsøker helsestasjonen trenger først og fremst å bli lyttet til og tatt på alvor, fastslår Wik.

Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) i Oslo tilbyr lavterskeltilbud til alle mellom 0 og 30 år.

Hanna Skotheim

– Må få tak i tvilen

Hun understreker at det er en veldig liten andel av ungdommene som kommer hit som ender opp med hormonbehandling. Det medieskapte bildet av at «veldig mange» vil skifte kjønn er blåst helt ut av proporsjoner, mener hun.

De unge som kommer hit skal ikke møte voksne som bestemmer hva som er bra for dem, de skal møte voksne som blir med dem på å utforske og finne seg selv, forsikrer hun.

– Vi mennesker er veldig avhengige av flokken vår. Mange av de unge som kommer hit, har ikke hatt noen flokk. Det er noe av det viktigste vi tilbyr. Vi kan for eksempel bli med dem på shopping når de vil teste ut klær og sminke.

Hanna Skotheim

Nettopp en åpen, utforskende holdning er veldig viktig for å gi god hjelp, understreker Wik. Hun advarer mot å utforme helsetilbudet til denne gruppa som en slags portvokter som først og fremst skal vurdere kjønnsskifte. Det bidrar ikke til utforskning, men presser snarere ungdom til å lyve for å få den medisinske behandlingen de kanskje tror at de trenger, mener Wik.

– Da får vi ikke tak i tvilen og ambivalensen, vi får ikke tak i hele mennesket. Det er vår jobb som helsepersonell, ikke å sitte på en fasit, men å hjelpe folk til å ta trygge avgjørelser om eget liv og fremtidige helse. Vi skal sitte helt rolig i båten, sier Wik. 

– Det er vår jobb som helsepersonell, ikke å sitte på en fasit, men å hjelpe folk til å ta trygge avgjørelser om sitt eget liv, sier Ingun Wik.

Hanna Skotheim