Solveig opplever å bli et bedre menneske sammen med hestene. Det gjør også mange av pasientene som går til hesteassistert terapi hos henne

Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

Innenfor et gjerde i skyggen av irrgrønne trær har fem hester flokket seg rundt en dame som så vidt skimtes med sine 1.57 meter. Hele tiden har hun en hånd på en hest. Hun snakker rolig til dem, Rambo, Snippen, Lilrik, Vinterrosa, Dajm og Tiril, klør dem litt på manken og stryker pelsen. Solveig Godtlund (35) har alltid vært komfortabel med hester. Men de siste årene hun har tilbrakt med de firbeinte dyrene har endret henne som person. Det har nok noe å gjøre med stedet hun jobber på også.

– Jeg har blitt mye mer tålmodig og jeg tåler stillheten bedre, sier terapeuten ved poliklinisk enhet Stallen, Seksjon Ung, på rus- og avhengighetsbehandling ved Oslo universitetssykehus.

Da jobben på Stallen innebar å jobbe med mennesker og favorittdyret hennes, var Godtlund solgt.

Hanna Skotheim

Bra nok

Det er ikke bare Godtlund som opplever å bli et bedre menneske sammen med hestene. Det gjør også mange av pasientene som går til hesteassistert terapi i Stallen. Hovedsakelig unge rusavhengige, men også voksne og andre som strever psykisk uten rusproblemer. Mye av tiden pasientene har med hestene går med til å stå sammen med dem. Selv om det for forbipasserende kan se ut som det ikke skjer særlig til behandling, kan den stunden pasientene får med hestene ha stor terapeutisk betydning.

Hestene fremkaller mye glede, men det er ikke uvanlig at pasientene begynner å gråte første gangen de er sammen med dyrene.

Hanna Skotheim

– Se for deg at du egentlig skammer deg over livet ditt. Et liv som ikke er i tråd med den du ønsker å være eller verdiene dine. Hvis en av hestene da velger å gå bort til deg, står ved deg og kanskje til og med koser med deg, kan det få deg til å føle deg bra nok der og da. Dermed kan et frø om egenaksept være sådd.

Hest og mennesker

35-åringen har drevet med hest helt siden hun var liten og visste tidlig at hun ville jobbe med noe innenfor det. Hun tok en ridelærerutdannelse, men ville ikke jobbe som det på heltid. Derfor tok hun sosionomutdanningen i tillegg. Først fikk Godtlund jobb i barnevernstjenesten, men sa tidlig ifra til sjefen der om at dukket det opp en jobb som involverte mennesker og hest, kom hun til å søke på den. En dag ringte en venninne av henne og sa at det var en ledig stilling som det var «skrevet navnet hennes på». Godtlund søkte, fikk jobben og har siden blitt i stillingen med kontor i en av hovedstadens skjulte oaser.

– Jeg ser for meg at jeg bare blir her. Jeg klarer ikke se for meg hva annet jeg skulle gjort, sier Godtlund.

Kravet for å jobbe i Stallen er at du har utdanning innenfor sykepleie, sosialt arbeid eller psykologi og at du har bakgrunn med hest.

Hanna Skotheim

Hva skjer i Stallen?

De som kommer til Stallen, har blitt henvist fra døgnbehandling eller poliklinikker i spesialisthelsetjenesten. Noen av dem har drevet med hest før og søker seg tilbake til dyrene, til den tiden før rusen eller noe annet fikk overtaket. Andre har ingen erfaring med hest, men kan tenke seg å prøve ut en annen behandlingsform enn samtaleterapi. Og for mange funker behandlingen. Godtland og hennes kollegaer blir ofte kontaktet av primærbehandlerne som lurer på hva som egentlig skjer i Stallen. Da sikter de enten til at pasienten har fått ny motivasjon, fått det bedre eller blitt mer tilgjengelig for samtale i sin primærbehandling.

Før pandemien foregikk noe av hesteterapien også innendørs, men nå skal de bare være ute heretter. – Hvis vi tar praten på morgenen også ute, kommer vi oss raskere ut til hestene, sier Godtlund.

Hanna Skotheim

I utgangspunktet varer et behandlingsforløp i 12 uker, men det er ikke uvanlig at det forlenges et halvt år og noen ganger opptil et år. Skjer det noe underveis i behandlingen, følger terapeutene opp med primærbehandler.

– Men dette snakker vi med pasientene om først. De skal syns det er greit at vi gjør det. Vi er veldig nøye på at vi ikke skal bryte tilliten deres. Pasienten skal ikke lese sin egen journal og lure på hvor noen av opplysningene kommer fra.

Kjernen av problemet

Så hvorfor er hester så bra for mennesker? Godtlund forklarer at hester er sosiale flokk- og byttedyr og dermed sensitive på indre og ytre tilstander hos andre mennesker. De kan for eksempel legge merke til om vi er anspente og om det vi viser utad «matcher» hvordan vi har det på innsiden.

– Hestene er ofte vennligere innstilt til oss enn vi er selv. Ved å erfare dette kan det få pasienten til å tenke: «Siden hesten tåler meg og det til og med virker som den liker meg, er jeg kanskje ikke så ille som jeg trodde». Hestene er også gode på å markere grenser, noe som gir grobunn for trygge relasjoner. De er også eksepsjonelt flinke til å være til stede i øyeblikket.

Godtlund jobber i et lite tverrfaglig team på tre bestående av henne selv som er sosionom, en sykepleier og en sosionom.

Hanna Skotheim

Alt det Godtlund ramser opp er egenskaper som de ønsker at personene i behandling skal utvikle.

Som terapeut merker hun at mange enklere kommer til kjernen av problemet i møte med hestene.

– «Guarden» går ofte ned når vi er ute med dyrene. I behandlingen kan pasientene hvile øynene på hestene i stedet for å se oss i øynene hvis de har behov for det. Det hjelper også at pasientene ser at terapeutene behandler hestene med respekt og omsorg. Det gjør nok at de raskere får tillit til oss som mennesker, som også er en viktig del av prosessen, sier terapeuten.

X-faktoren

Da Godtlund gikk på sosionomutdanningen så hun for seg en arbeidshverdag uten så mye tid sammen med mennesker og for mye tid til saksbehandling. Jobben på Stallen inneholder også kontorarbeid, men arbeidsplassen byr i tillegg på det hun selv kaller en x-faktor. Nemlig hestene.

Her står Godtlund sammen med Snippen.

Hanna Skotheim

Sosionomen er også glad for all den tiden de tilbringer utendørs. Mange av pasientene har traumer. Ved å da være ute får pasientene øvelse i å håndtere potensielle triggere som høye lyder eller brå bevegelser fra hestene. Samtidig er det flere faktorer rundt dem som minner dem på at de er trygge som for eksempel synet av hestene, hestelukten eller den myke pelsen.

– Hestene skvetter også av høye lyder, men de roer seg fort ned når de skjønner at lyden ikke er farlig. Måten dyrene regulerer seg på, kan hjelpe pasienten til å rose seg selv ned.

Det at all behandlingen i hesteassistert terapi foregår utendørs har gjort at de har kunnet holde tilbudet åpent under pandemien.

– Mange lever nokså isolerte liv, og kanskje særlig i tiden vi nå er i. Det å komme seg ut, til noe fast, og til dyr har vært viktig for mange. Dagslys gjør også mye for den psykiske helsa, sier Godtlund.