JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Samtidig som Oddny Miljeteig (65) fant ut at hennes biologiske mor døde, fikk hun vite at hun selv hadde kreft

– Jeg velger meg kanskje ikke kampsaker som er særlig karrierebyggende, sier Oddny Miljeteig (65). Hun sikter til hvor lite oppmerksomhet hun opplever at blant annet helse og sosialfeltet får i bypolitikken, altså det feltet der hun har engasjert seg mest og hvor hun mener det viktigste arbeidet skjer.

– Jeg velger meg kanskje ikke kampsaker som er særlig karrierebyggende, sier Oddny Miljeteig (65). Hun sikter til hvor lite oppmerksomhet hun opplever at blant annet helse og sosialfeltet får i bypolitikken, altså det feltet der hun har engasjert seg mest og hvor hun mener det viktigste arbeidet skjer.

Helge Skodvin

06.12.2019
10:42
21.08.2023 17:14

hanna.skotheim@lomedia.no

Hvitt hår kommer til syne bak en dør som leder inn til Oddny Miljeteig (65) sitt kontor. Den lille damen med smale øyne rekker ut armene, gir en god klem og viser vei. Inn dit hvor hun ikke lenger kommer til å være etter denne oktoberdagen. For når den garva lokalpolitikeren våkner opp dagen etter, er hun ikke lenger leder for SVs bystyregruppe i Bergen. Da inntar nye politikere bygget, og Miljeteig tar fatt på pensjonisttilværelsen.

Inne på kontoret står det kun to pappesker igjen. Den ene fylt med en paraply, en støtteplakat for tamilene og en megafon. Sistnevnte har vært med 65-åringen i tykt og tynt. Ofte i tynt. For Miljeteig liker helst å være i opposisjon. Hun er nemlig blant dem som tror hun har gjort noe galt hvis hun får flertall på de forslagene hun fremmer. Så mener hun også at noen må være i opposisjon for å få flyttet politikken fra høyre til venstre. Å skulle påvirke politikken fra Stortinget, har derimot aldri vært en drøm.

– Jeg trives nok bedre med en megafon enn en innendørs mikrofon, sier Miljeteig.

Hun vil heller være ute blant grasrota og rope slagord enn å snakke til stortingspolitikerne innenfor husets fire vegger.

Selv kaller hun seg et utenomparlamentarisk menneske. Og kanskje er det nettopp derfor Bergens Tidendes journalist Kjersti Mjør ville skrive en biografi om SV-politikeren og FO-veteranen. Fordi Miljeteig er og vil være som alle andre.

– Man kan godt forstå hvorfor det er blitt skrevet en tjukk bok om tidligere formann i Arbeiderpartiet, Reiulf Steen, men ikke at det er blitt skrevet noe om meg. Samtidig bør det kanskje skrives mer om folk som ikke nødvendigvis har hatt så veldig dramatiske liv. De historiene er spennende nok.

Etter 16 år i politikken skal Miljeteig bruke tiden hun tidligere ikke har hatt til å demonstrere mer. Her er hun i ferd med å pakke ut av kontoret sitt tidligere i høst.

Etter 16 år i politikken skal Miljeteig bruke tiden hun tidligere ikke har hatt til å demonstrere mer. Her er hun i ferd med å pakke ut av kontoret sitt tidligere i høst.

Helge Skodvin

Fikk seg en støkk

Noen mener kanskje at Miljeteigs liv har vært ganske dramatisk, men det synes hun ikke selv. For selv om hun har levd et langt liv uten å vite hvem sine biologiske foreldre er, har hun hatt det godt sammen med dem hun alltid har kalt mamma og pappa. I april valgte hun likevel å finne ut hvem som ga henne vekk bare tre uker gammel.

Miljeteig tenkte at hun i en alder av snart 65 år ville tåle hva enn hun fikk vite. Men så fikk hun seg likevel en støkk. Hun fant nemlig ut at hennes biologisk mor døde i 2015, samme måned som hun selv fikk vite at hun hadde kreft.

La politikken på hylla

Det var midt i innspurten til valgkampen i 2015 da Miljeteig oppdaget en kul under armen. Bare noen dager senere, bekreftet legene på Haukeland universitetssykehus at hun hadde brystkreft.

Flere har fortalt sin historie om kampen mot kreften. For Miljeteig var det ingen kamp. Hun var for svak til det. I stedet gikk hun helt i kjelleren. Da de ansatte på sykehuset så hvordan Miljeteig reagerte, sendte de en sykepleier inn til henne. Damen som var jevnaldrende med Miljeteig, satt seg ved henne og spurte hvordan hun hadde det. Da Miljeteig sa at hun var redd, svarte sykepleieren: «Er du redd? Det er jo de færreste som får det igjen».

– Kan du tenke deg så fantastisk sagt. Der satt hun og sa at jeg skulle overleve.

Og det gjorde Miljeteig. Mindre enn et år senere var hun kreftfri, men først våren 2018 var hun tilbake på jobb. Den høsten ga hun beskjed om at hun ikke kom til å fortsette i politikken etter kommunevalget i 2019. Og slik ble det.

65 år gamle Miljeteig har 5000 Facebook-venner. Flere enn det er det ikke mulig å ha. – Jeg var ganske aktiv på Facebook da jeg var syk. Det var det jeg orket. Men det var også veldig fint fordi det gjorde at jeg holdt kontakten med omverdenen.

65 år gamle Miljeteig har 5000 Facebook-venner. Flere enn det er det ikke mulig å ha. – Jeg var ganske aktiv på Facebook da jeg var syk. Det var det jeg orket. Men det var også veldig fint fordi det gjorde at jeg holdt kontakten med omverdenen.

Adrian Nielsen

De svakeste

Det var langt til makta der Miljeteig vokste opp på en veiløs fjellhylle i Åkrafjorden i Sunnhordland. Likevel opplevde Miljeteig at hun fikk være med og påvirke det som skjedde lokalt. Og det har hun fortsatt å gjøre, hele tiden med et øye for de svakeste i samfunnet. Og hele tiden som SV-er.

Hjertesaken hennes har helt siden 90-tallet vært kårene til utviklingshemmede og mangelen på boliger. Når Fontene spør om hun mener situasjonen har blitt bedre med årene, bare rister hun på hodet.

– Ja, det er så gale vet du. Boligkøen av og for utviklingshemmede har sjeldent vært under 100 her i Bergen. Det til tross for at et samlet bystyre i 1994 vedtok at det skulle bygges nok bosteder innen tre år. Det er et helt sølvbryllup mellom 94 og 2019 og vi har enda ikke fått bukt med boligkøen, sier Miljeteig.

Men hun har ikke gitt opp. I fjor fremmet hun et forslag om at bystyret må legge fram en tidfestet plan for å redusere køen. Selv om Miljeteig er skuffet over at Arbeiderpartiet vendte SV ryggen etter høstens valg og tok sentrumspartiene inn i varmen, tror hun likevel det nye byrådet er mer påvirkelige enn et høyrebyråd når det gjelder å prioritere utvikle personer med utviklingshemming.

Tett på grasrota

Miljeteig har vært politiker siden tidlig på 2000-tallet og frikjøpt tillitsvalgt i Fellesorganisasjonen (FO) siden 1991. Men noen broiler vil hun ikke bli kalt.

– Ja, jeg har vært tillitsvalgt lenge, men politikk og fagforeningsarbeid har likevel aldri vært en karrierevei for meg. Jeg har holdt på med dette fordi jeg synes det har vært viktig, og jeg har hele tiden vært tett på grasrota. Når jeg hører folk si at de bare vil bli politiker, tenker jeg at de må finne seg noe å gjøre først, sier Miljeteig.

– Det har vært et privilegium å få være en del av en organisasjon der medlemstallene øker sammen med makta, sier Miljeteig. Her står hun på talerstolen i forbindelse med FOs landsmøte i november.

– Det har vært et privilegium å få være en del av en organisasjon der medlemstallene øker sammen med makta, sier Miljeteig. Her står hun på talerstolen i forbindelse med FOs landsmøte i november.

Adrian Nielsen

Selv utdannet hun seg til sosionom på 80-tallet. Hun måtte finne seg et yrke som «sikret radikaliteten hennes», som hun selv sier. Så da ble det sosialkontoret på Landås i et par år før hun gikk til Norges Blindeforbund. Deretter bar det videre til Folkets Hus og FO på heltid. Året var 1991 og sosionomene, barnevernspedagogene og vernepleierne hadde nettopp gått sammen i et forbund.

– Det har vært et privilegium å få være en del av en organisasjon der medlemstallene øker sammen med makta. Det til tross for at vi enda ikke har fått verken likelønn eller sekstimersdag.

For Miljeteig har det alltid vært helt naturlig å fagorganisere seg. Hun synes ikke noe om at flere i dag tenker mer på seg selv enn på fellesskapet og at mange av den grunn heller ikke ser poenget med å bli en del av et forbund. Da er det kanskje heller ikke så rart at det første Miljeteig vil anbefale nyutdannede sosionomer nettopp er å fagorganisere seg.

– Nav må se mennesket

Da Miljeteig ble syk i 2015, var hun glad for at Haukeland sykehus så mennesket Oddny. Det samme kjente hun ikke på i møte med Nav. Miljeteig satt i styret ved Universitetet i Bergen (UiB) da brystkreften meldte sin ankomst. Hun mottok arbeidsavklaringspenger, men var sykemeldt og møtte derfor ikke opp på noen av styremøtene ved universitetet. Likevel ønsket ledelsen ved UiB å gi Miljeteig et honorar. For som de sa: «Du kan ikke noe for at du er syk».

Da Miljeteig kontaktet Nav, trodde de ikke på at hun ikke hadde jobbet. Det til tross for at universitetsdirektøren informerte Nav om at hun ikke hadde deltatt på styremøtene. For Miljeteig hadde jo tross alt fått et honorar.

– Nav må få lov til å gjøre det de skal, nemlig å hjelpe mennesket. Det blir vanskeligere hvis vi ansetter færre sosialarbeidere i Nav.

Hun sikter til at andelen sosialarbeidere i Nav har sunket med ti prosent siden 2011 og frykter at det i framtida vil bli for mange jurister og økonomer som skal ta seg av de menneskene som trenger hjelp.

Setter større pris på livet

Selv om Miljeteig har deltatt på sitt siste bystyremøte, legger hun ikke engasjementet på hylla. For fra og med 2020 sitter hun i Bjørgvin bispedømmeråd. Hun er også innvalgt i styret til barnevernssambandet i Hordaland. Og så skal hun dra oftere på demonstrasjoner.

Miljeteig skal også nyte hverdagslivet sammen med barnebarna, ungene og mannen Terje. Hverdagen betyr så mye mer for henne nå enn før. Og livet generelt. At hun får være med.

– Hva tror du skjer den dagen du faktisk dør?

– Da får vi håper jeg har stilt meg sånn at jeg kommer til paradis. Jeg tenker at det finnes en avdeling i det paradiset som ser ut som barndomshjemmet mitt.

Etter at Miljeteig ble friskmeldt, har hun satt enda mer pris på livet. For eksempel her, i sola i Bergen.

Etter at Miljeteig ble friskmeldt, har hun satt enda mer pris på livet. For eksempel her, i sola i Bergen.

Helge Skodvin