Tekst: Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Unge med barnevernsbakgrunn har lavere utdanning, inntekt og tilknytning til arbeidsmarkedet enn den generelle ungdomspopulasjonen. Men de som både har barnevernsbakgrunn og en funksjonsnedsettelse, kommer ekstra dårlig ut, sier Ingri-Hanne Brænne Bennwik.

Hun er høyskolelektor ved fakultet for sosialvitenskap på VID vitenskapelige høgskole og har nylig fullført en doktorgrad. Der har hun sett på hvordan barnevernet følger opp unge med funksjonsnedsettelser som er på vei inn i voksenlivet. Funnene viser at barnevernets ettervern ikke tar nok hensyn til de ekstra utfordringene unge med funksjonsnedsettelser møter på. Ettervern kalles den støtten barnevernet gir unge i alderen 18–25 år.

Bennwik beskriver sosialarbeiderne hun snakket med som «engasjerte», «brennende opptatt av ettervern» og «erfarne». Men da de vurderte hva ungdommene trengte, handlet det om få på plass arbeid og inntekt og gi dem den omsorgen de trengte. Det var ingen eller lite snakk om ungdommen hadde en funksjonsnedsettelse. Dette overrasket forskeren.

– Da jeg gikk inn i dette, tenkte jeg at disse ungdommene må være blant de mest sårbare så de må jo få mest hjelp. Men de ungdommene jeg snakket med, fikk nesten ikke noe hjelp. De opplever et svik.

Ingri-Hanne Brænne Bennwik holder til på VID Vitenskapelige Høgskole.

Hanna Skotheim

Fikk ikke hjelp

Flere studier tyder på at det er lagt mer vanlig med funksjonsnedsettelser blant barn og unge i barnevernet enn barn generelt. Samtidig varierer tallene noe ettersom definisjonen på hva en funksjonsnedsettelse er, spriker og fordi ingen egentlig måler funksjonsnedsettelser. Bennwik er uansett klar i sin tale:

– Utfordringa er reell, og disse ungdommene finnes.

Samtidig understreker hun at studien er kvalitativ og at det trengs mer forskning for å kunne si mer om omfang og utfordringer.

Bennwik intervjuet blant annet åtte unge som både har erfaring med barnevernstiltak og funksjonshemning. De opplevde at deres behov for støtte, ble ignorert av barnevernstjenestens ettervern. Ungdommen trodde ikke at funksjonshemning var barnevernets ansvar, og at de derfor måtte gjøre noe med det selv. Det gjorde de også, men det var tungt.

– Andre barn har gjerne foreldre som hjelper dem med å komme i kontakt med rette instanser, men disse ungdommene fikk ikke den hjelpen, sier Bennwik.

Ettervernsungdom synes generelt at det er vanskelig å skulle flytte for seg selv og komme seg ut i arbeidslivet. De Bennwik snakket med, opplevde en ekstra belastning fordi de også måtte manøvrere seg gjennom det voksne tjenesteapparatet.

Alvorlige sanksjoner

Det var flere av de ungdommene Bennwik snakket med, som hadde flyttet så mange ganger at de aldri hadde blitt diagnostisert. Andre hadde diagnoser som ikke kvalifiserte for økonomiske stønader eller ekstra støtte i voksentjenestene. Dermed følte flere av dem seg til bry når de hadde behov for oppfølging og støtte.

En av dem forskeren intervjuet hadde inngått en kontrakt med barnevernet om at hen skulle flytte til et nytt sted, få en hybel og gå på skolen. Etter en kort stund, hadde ungdommen for vondt i kroppen til å gå på skolen. Barnevernet skal ha sagt til ungdommen at hen ikke var motivert nok og at kontrakten var brutt. Dermed ble ungdommen trukket ut av skolen. Ungdommen klarte ikke selv å si hva hen slet med og at det hadde med en funksjonsnedsettelse å gjøre.

– Dette er alvorlige sanksjoner som kan få negative konsekvenser for ungdommens mulighet til å få en utdanning eller jobb.

Flere av problemstillingene i studien til Bennwik peker på at barnevernet ofte kan legge vekt på traumer fra barndommen når ungdommen forteller at de strever. Det at oppmerksomheten i stor grad retter seg mot traumer og psykiske skader i oppveksten, kan gjøre at enkelte funksjonsnedsettelser går under radaren, ifølge forskeren.

Ikke en villet praksis

Funnene i studien tyder på at sosialarbeiderne som jobber med unge på ettervern, må få grunnleggende kunnskap om funksjonshemning, mener Bennwik.

Bennwik snakket med med 14 sosialarbeidere i barnevernet som jobbet med ettervern. Da hun spurte dem hva de tenker om funksjonshemning, svarte de at det var et ord de aldri brukte eller at det var fremmed for dem.

– Jeg tror de ansatte selv erfarte at de ikke hadde denne typen kunnskapen, men jeg er mer usikker på om de selv opplevde at de trengte den type kunnskap. Jeg tror de i større grad tenkte at det ansvaret kan ligge i en annen tjeneste.

Sosialarbeiderne Bennwik snakket med, var sosionomer og barnevernspedagoger. Hun fikk ikke napp hos noen vernepleiere, men så er det heller ikke like vanlig at de jobber med ettervern. Forskeren mener derimot at det kan være positivt med flere vernepleiere og roser kompetansen deres.

– Disse ungdommene trenger både oppfølging av barnevernserfaringer, hjelp med overgangen til voksenlivet og støtte når det kommer til å leve med en langvarig funksjonsnedsettelse.

Bennwik beskylder imidlertid ikke de ansatte for manglende kunnskap.

– Dette er ikke en villet dårlig praksis blant sosialarbeidere. Det er ikke rart at sosionomer og barnevernspedagoger i barnevernet ikke er opptatt av funksjonsnedsettelser når de ikke lærer spesielt mye om dette i utdanningen og når det ikke fines noe lovverk eller politikk som sier noe om det.

Ingen av de stortingsmeldingene Bennwik analyserte nevnte ettervern OG funksjonshemning. I stedet handlet politikken i stor grad om at ungdommene skulle bli selvstendige gjennom å ha arbeid og inntekt.

Krever kunnskap

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har ansvaret for det statlige barne- og familievernet. Fontene har bedt dem om å kommentere forskningen. Divisjonsdirektør i Bufdir, Anne Magdalena Solbu Kleiven, mener funnene er viktige, men hun svarer ikke direkte på hva Bufdir tenker om at flere barn i ettervern som har funksjonsnedsettelser, ikke får den oppfølgingen de trenger.

I stedet skriver hun at de er opptatt av at barne- og familievernet skal ivareta alle barn på en god måte, uansett funksjonsvariasjoner». Det krever at tjenestene har grunnleggende kunnskap om funksjonsvariasjoner og at de vet hvordan ulike barn kan og bør følges opp, mener Kleiven.

Så hva gjøres for at sosialarbeidere har denne kunnskapen?

Forskning, praksis og erfaringer fra brukerne, svarer Kleiven.

Divisjonsdirektør i Bufdir, Anne Magdalena Solbu Kleiven.

Bufdir

Hun erkjenner at funksjonsnedsettelser hos barn og unge ikke er et sentralt tema i utdanningene som kvalifiserer for jobb i barnevernet. Det er heller ikke sånn at særlig mange ansatte i barnevernstjenesten møter unge med funksjonsnedsettelser så ofte og dermed får de ikke trening i å legge til rette for dem, mener Kleiven. Derfor mener hun Bufdir, universitets- og høgskolesektoren og tjenestene selv bør bruke mer tid på å få mer kunnskap om denne målgruppa framover.

Gjort flere grep

Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) synes det er uakseptabelt at unge med funksjonshemninger opplever at barnevernet ikkje forstår de, og at det er med å gjøre hverdagen vanskeligere.

«Sånn skal det ikke være», skriver Toppe i en e-post til Fontene.

Statsråden erkjenner at tilbudet om ettervern ikke alltid er godt nok i kommunene.

Derfor har regjeringen gjort flere tiltak som skal bidra til at barnevernstjenestene kan gi god oppfølging til ungdommer med funksjonsnedsettelser i tida framover, skriver Toppe. Hun nevner følgende grep:

• Retten til ettervern er styrka i ny barnevernslov.

• Ny grunnmodell for hjelpetiltak inkluderer en egen modul om ettervern som skal bidra til å systematisere arbeidet til barnevernstjenesten med hjelpetiltak og ettervern.

• Et nasjonalt forløp for barnevern som beskriver ansvar, oppgaver og samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre kommunale tjenester som ungdommen møter.