Marit Nybø blir deprimert av sosialarbeidere som slutter å tenke

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Så fort kulden brer seg over hovedstaden og lokker de av oss som har et hjem inn, så dukker Marit Nybø opp på nyhetene. Det har hun gjort de siste ti årene. Alltid med samme budskap: Bostedsløse skal ikke måtte sove ute, og derfor trengs det akuttovernatting til alle.

Rett før jul var hun rasende.

Likevel tror vestlendingen at hun må gjenta budskapet en ellevte gang til høsten, når kulda setter inn – igjen.

Hun ble ikke mindre irritert da Bergen kommune nylig fulgte i Oslos fotspor og forbød folk å sove ute.

– Først sørger du for at folk ikke har noe sted å sove …, sier Nybø og sikter til at Bergens overnattingstilbud for utlendinger ble lagt ned i 2023.

– … og så skal du innføre et soveforbud, bruke straff for en type fattigdom. Jeg synes alt med det er feil. Og hvis det er forbudt å sove ute, da er det vel ulovlig å ligge i kø for å kjøpe burgundervin på Aker Brygge, da?

– Blir du ikke lei?

– Jo, jeg kan kjenne på at det å jobbe for denne gruppa er skikkelig seigt.

Få rettigheter

Marit Nybø sikter til de fattige tilreisende. Hun er utdannet klinisk sosionom og var flere år i Bybo, Kirkens Bymisjons senter for sosialt arbeid i bolig. Her jobbet hun med mennesker som hadde mange rettigheter. Overgangen var derfor stor da hun skulle jobbe med de som ikke har noe de skulle ha sagt.

Med få standarder å vise til, må Nybøs ansatte hele tiden spørre seg hvor langt de skal gå for fattige tilreisende. En ting er de grunnleggende behovene, og de må sikres, mener Nybø. Hun merket hvor viktig det er for folk å ha sin egen bolig da hun jobbet på et aktivitetshus for personer i rus.

– Uten et hjem får du ikke den tryggheten du trenger for å jobbe med andre ting.

I kjelleren til avdelingen for fattige tilreisende i Kirkens Bymisjon er det masse klær og sko som skal gis ut til de som trenger det. Kollegaen til Marit Nybø, sosialkonsulent Joanna Leks, er blant dem som sorterer det de har fått inn.

Hanna Skotheim

I 2023 lanserte Kirkens Bymisjon rapporten «I count». I forbindelse med rapporten kartla de bostedsløse EU-migranter som oppholder seg i Oslo.

Hanna Skotheim

Men så er det alle de andre etiske dilemmaene sosialarbeiderne kan støte på. For hvor langt skal de gå for å hjelpe et annet menneske og hvor langt kan de egentlig gå i å utfordre systemet som setter grensene?

59-åringen kikker lenge ut av vinduet og mot skogen fra sitt avsidesliggende hvite fritidshus utenfor Halden. Hun blir lenge stille. Det skjer opptil flere ganger.

Det som kommer ut av munnen hennes skal være gjennomtenkt.

– Sosialarbeidere opplever en interessekonflikt mellom individ og samfunn. På den ene siden er vi utførere av en offentlig velferdsstat. På den andre siden er vi forpliktet til å ta parti med enkeltpersoner mot systemet. Det er viktig å få opp kondisen til å stå i dette strekket.

Det hende at Marit Nybø tar noen dager med hjemmekontor fra fritidshuset utenfor Halden.

Hanna Skotheim

Fingeren til makta

Som ny leder i FOs yrkesetiske råd, vil Nybø være med på å motivere og inspirere til etisk refleksjon blant sosialarbeidere. Hun ser på sin nye rolle med skrekkblandet fryd. Foreløpig føles skoene for store å fylle, men de rundt henne mener Nybø er rett person til jobben.

Godordene om henne er mange: «Direkte, uredd, usedvanlig reflektert, god dømmekraft, kompromissløs og klok». Nybø kan høres litt streng ut. Og det skjønner hun også at folk kan tenke de gangene hun står på Dagsrevyen og sier at Oslo bryter menneskerettighetene fordi mennesker må sove ute i kulda.

– Man skal helst være snill og grei, det er mer «in» enn å være sinna. Samtidig synes jeg at de som bare er blide og greie, får altfor mye plusspoeng.

Hun skulle ønske at enda flere sosialarbeidere tenkte kritisk og våget å stikke hodet mer fram.

– Det som gjør meg mest deprimert er sosialarbeidere som slutter å tenke. Som sier at «prosedyrene er sånn» eller «den myndigheten har ikke jeg».

I Kirkens Bymisjon er det rom for å gjøre unntak fra reglene, ifølge Marit Nybø. For noen ansatte kan det være stressende, tror hun. – De vil gjerne bare ha et ja eller nei, et svar om det er lov eller ikke.

Hanna Skotheim

Selv om rammene sosialarbeidere jobber innenfor kan være rigide, er Nybø opptatt av at de aldri skal ta premissene for gitt.

Hun er egentlig litt sur for at hun ikke var ungdom på 70-tallet. Da hadde hun trolig vært en av de unge i siste episode av serien Makta: De som okkuperer en bygning i Oslo og viser finger’n til makta.

Og det er et viktig poeng. For Nybø er ikke nødvendigvis streng med alle.

Savnet lyden av ungdom

Det er ikke bare gruppa med fattige tilreisende som er seig. Rogalendingen som er blitt Oslo sentrum-borger og nå også en smule østfolding, er også det.

Det handler nok mye om at hun aldri blir helt fornøyd. At hun ikke så lett gir opp. Det gjorde hun heller ikke etter den første tøffe erfaringen med å ha et fosterbarn. Egentlig burde hun visst hva hun gikk til etter å ha vokst opp med en fosterbror i en søskenflokk på sju. Det var alt annet enn enkelt. Det var heller ingen dans på roser å være fostermor. Likevel valgte hun og mannen å ta omsorg for enda en ungdom etter at den første flytta ut.

– Det ga meg ingen enorm mestringsfølelse, og det lignet ikke på det familiebildet jeg hadde sett for meg. Men jeg hadde enormt stor glede av det og savna lyden av å ha ungdommene i hus etter at de flytta ut.

Nybø liker å ha liv rundt seg og har opplevd det som en sorg å ikke kunne få egne barn.

Nybø påstår at hun fleiper når hun trekker fram hva det beste med å bli gift er: At du slipper å lure på hvem du skal på ferie med eller feire jul med.

Men det ligger kanskje noe i det?

En «doer»

Nybø har også en trang til å gjennomføre prosjekter og synes det er forgjeves å skulle bruke masse tid på gode ideer som aldri blir noe av.

Rundt henne i stua står det møbler som tyder på at Nybø skal få det til når hun først har starta på noe. Over henne henger en hjemmesnekra lampe. Salongbordet og TV-benken har hun også laget. Det samme gjelder annekset ved siden av, det som før var en falleferdig låve.

Der ute, på trappa mellom de to røde dørene med utsikt over frukttrær, en gressplen som vil trenge kjærlighet hvert eneste år framover og masse skog, har hun det aller best. Men hun bør helst ha noe å drive med. Med et hode som stadig vekk trekkes mot jobb og en mental tilstand som fortsatt bare er i midten av arbeidslivet, trenger Nybø aktiviteter som tar oppmerksomheten vekk fra Kirkens Bymisjon.

– Hvis du har en unge, tar det oppmerksomheten din. Jeg snekrer.

... eller raker løv.

Hanna Skotheim

Nybø skulle gjerne vært her ved skogen lenger, men pliktene kaller i hovedstaden. Det er alltid en kamp å kjempe. Men det er særlig én kamp Nybø håper hun har oppnådd innen pensjonistlivet tar henne. En tilværelse hun for øvrig er langt unna å ville forholde seg til.

– Som et minimum, må vi ha akuttovernatting til alle.

– Er det så vanskelig å få til?

– Nei. Alle EU-land har forpliktet seg til at det skal være et minstekrav med tak overhodet. Da tenker jeg at Norge også må få til det.  

– Så hvorfor skjer det ikke?

– En frykt for økt mobilitet i Europa og fattigdommen det fører med seg. Det resulterer i en «hvor lite kan vi gjøre»-politikk.

Det blir stille. Lenge. Vårsola har steget høyere på himmelen og trengt seg gjennom trærne. Nå treffer de akkurat ansiktet til Nybø. Så sier hun, i fullt alvor og med litt blanke øyne:

– Hvis jeg hadde blitt invitert til et møte med politikere som engasjert sa at de ville utforme en velferdspolitikk for de fattigste av EU-migrantene, da hadde jeg begynt å gråte, tror jeg.

Hanna Skotheim