Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

70 prosent av dem som jobber i tjenester for personer med utviklingshemming skal ha en bachelorgrad og gjerne vernepleierutdanning. Slik lyder målet som Fellesorganisasjonen (FO) satte seg i 2018. En fersk kartlegging gjort av FO og Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) viser at målet på langt nær er nådd.

I dag er det nemlig kun 10,7 prosent som har vernepleierutdanning. 33,2 prosent har ikke formell helse- og sosialfaglig utdanning i det hele tatt. Det at så få har bachelorgrad i tjenester for personer med utviklingshemming, er derimot ikke noe nytt. Mellom 1973 og til 2019 har andelen fagutdannet personell nærmest vært uendret. Mens det i 1977 var 6,8 prosent vernepleiere i tjenesten, var det kun to prosent flere seks år senere.

– Det at det ikke har vært noe endring i antall vernepleiere på 40 år, er kritisk for tjenesten. Det viser en manglende prioritering og satsing på gruppa med utviklingshemmede i samfunnet, sier Marit Isaksen, leder for vernepleierne i FO.

Hun er glad for at de når har gjennomført kartleggingen som de startet på i 2018. Samtidig er hun lei seg over resultatet og viser til den lille framgangen som har skjedd på så mange år.

Brudd på rettigheter

I 2013 forpliktet Norge seg til å følge FN-konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konvensjonen skal hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne og sikre at de sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene deres respekteres.

Likevel har det skjedd brudd på disse rettighetene gang på gang.

I 2016 analyserte og vurderte et utvalg hvilke endringer som er nødvendig for å sikre oppfyllelsen av grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemming. De fant ut at Norge brøt med CRPD på alle områdene som utvalget gikk inn på.

I en rapport fra Helsetilsynet året etter kom det fram at 45 av 57 kommuner hadde alvorlig svikt i tjenestetilbudet. Svikten gikk blant annet ut på at ansatte manglet grunnleggende kunnskap om utviklingshemming og om målrettet miljøarbeid, utilstrekkelig opplæring i enkeltbrukeres funksjonsnivå, diagnoser, utfordringer og behov.

– I tjenester for personer med utviklingshemming skjer det svikt på svikt, og det er dramatisk. Vernepleierprofesjonen ble designet til å være spesialister på utfordringene denne gruppa har. Hvorfor har man ikke da satsa mer på feltet? Og hvordan kan vi tillate oss å se at tjenesten fortsatt er for dårlig? spør Isaksen.

Ønsker seg en vernepleiernorm

FO krever nå en kraftig økning av vernepleiere for å forsikre at tjenestene er faglige forsvarlige. For å få til det, må det utdannes flere vernepleiere, ifølge Isaksen.

– Ettersom vernepleiere kan jobbe på mange ulike områder, må tjenesten for personer med utviklingshemming gjøres mer attraktiv, sier hun.

Isaksen mener man må være villig til å gjøre om stillinger som for eksempel assistentstillinger til fagarbeiderstillinger og fagarbeiderstillinger til miljøterapeutstillinger eller vernepleierstillinger.

– Det betyr ikke at assistentene som jobber i tjenestene i dag, skal sparkes ut. Men de bør få tilbud om kompetanseheving og de bør få mulighet til å ta fagbrev.

– Hvorfor er det så viktig med en vernepleierutdanning for at personer med utviklingshemming skal bli godt nok ivaretatt? Kan ikke for eksempel en helsefagarbeider gjøre en vel så god jobb?

– Vernepleierutdanningen er en helse- og sosialfaglig høyskoleutdanning som er designet til å bistå personer med kognitive funksjonsnedsettelser, og de har svært god kompetanse på utviklingshemming. Gjennom vernepleierens systematiske og målrettede arbeidsmetode er kartlegging, målvalg, analyse og tiltakskompetanse viktig i tjenester til personer med utviklingshemming. Dessuten har vernepleieren høy kompetanse på selvbestemmelse, medvirkning og sentrale rettigheter.

Isaksen mener det burde vært en vernepleiernorm akkurat som det finnes en pedagognorm. Uten en slik norm kan kommunene ansette hvem de vil til ulike stillinger.

– Det er ikke slik at kommunene ikke forstår hva vernepleiere har av kompetanse, men jeg tror ikke alle kommuner forstår at de må prioritere nettopp denne kompetansen.

Isaksen opplever at det ofte er først etter at det har gått galt i en sak, at man henter inn vernepleiere. Hun viser til en kommune hvor det var mange avvik i tjenester for personer med utviklingshemming. For å få lukket avvikene, ansatte de flere vernepleiere, de ble flinkere til å veilede ansatte og de fikk bedre rutiner.

– Ofte er det ikke før det brenner at man kaller inn forsterkninger. Det er for sent å vente til etter det har skjedd avvik før man gjøre noe, sier Isaksen.

– Grunnleggende utfordrende

Den ferske studien viser også at mange jobber deltid i disse tjenestene. Det er de ansatte uten helse- og sosialfaglig utdanning som i stor grad jobber i mindre stillinger. Halvparten av dem jobber så lite som mindre enn ti timer i uken.

– Det er grunnleggende utfordrende for dem som mottar tjenestene. Personer med utviklingshemming trenger forutsigbarhet, trygge rammer og tett oppfølging. Studien viser imidlertid at antallet ansatte som er innom en person som mottar disse tjenestene, er altfor høyt.

Isaksen mener andelen deltid må reduseres, uansett hvilke stillinger som finnes i en tjenesten. I studien står det at kravet om faglig forsvarlighet i tjenesten ikke bare forutsetter at andelen vernepleiere øker, men også at bruken av kort deltid opphører.

– Man må tenke at fulle stillinger er det man trenger for å få gjort en god nok jobb, sier Isaksen.

KS: Kommunene må benytte kompetansen annerledes

For at kommunene skal kunne legge til rette for å bedre samfunnet og tjenestene slik at mennesker med utviklingshemming oppnår likestilling og normalisering, må det ifølge Anne Gamme, fagleder myndighetskontakt Helse og velferd KS, legges til grunn to premisser:

• Gode rammebetingelser

• Ingen kutt i toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester

Gamme legger ikke skjul på at det er utfordrende å rekruttere tilstrekkelig personell, og mener man må jobbe annerledes enn de gjør i dag.

– Må må benytte kompetanse annerledes og få flere profesjoner inn i kommunal sektor. Kommunene må ha nødvendig handlingsrom til å utvikle tjenestene, sier hun og legger til:

– Innføring av bindende og til dels underfinansierte kompetansekrav og bemanningsnormer på kjerneområder som omsorg og oppvekst, er en ny og særlig utfordrende tendens. Hittil har det bare skapt flere prioriteringsutfordringer for kommunene.

KS vil i kompetanseløftet 2020 etablere et eget rekrutteringstilskudd for vernepleiere som kan sikre mer fagkompetanse nær brukerne. De har også foreslått at det bør utvikles et nytt nettverk for kommuner med beste praksis for tjenester til utviklingshemmede.

– Vi trenger mer nytenkning om hvordan oppgaver løses og hvordan arbeid skal organiseres for å utnytte kompetansen bedre.