VIBEKE LIANE

vibeke.liane@lomedia.no

Marianne Solberg Johnsen elsker skolekorpsene.

– Alle har mulighet til å være med, selv de som er svake kan tute med fra bakerste rad.

Den innstillingen holdt hun i hevd som leder av døgninstitusjonen ved Kongsberg Distriktspsykiatriske senter (DPS), hvor hun jobbet da hun ble hentet til å lede seksjonsrådet for vernepleierne i FO.

Når hun nå er i FOs fortropp lover hun å lytte til alle stemmene.

Lojal patriot

Det var aldri tvil om hvor drammenseren ville la seg intervjue. Hun har tatt Fontene med til Drammenselvas bredd, hvor vi lepjer i oss en lokal variant av den italienske desserten tiramisu, bestående av rabarbra, jordbær, kake dynket i himmelske safter og mascarpone. Marianne Solberg Johansen nyter hver munnfull. Damen som er kjent for sin nøkterne livsstil kan selge sjela si for en dessert.

Eirik Dahl Viggen

Hun tenkte seg ikke lenge om før hun takket ja til å ta vervet som vernepleierrepresentant i FO-ledelsen for et drøyt år siden. Jovisst hadde hun fått med seg ryktene om tumultene i arbeidsutvalget. Men hun mente å vite at det ikke var så ille at det ikke kunne rettes opp. Sånn framstod det i hvert fall fra hennes lyttepost i Kvinnepolitisk utvalg.

– Jeg var sikker på at vi kunne bygge en lagånd.

Samhold og skuffelse

Den nye nestlederen mener de nå har et sunt samarbeidsklima i FO-ledelsen.

– Vi har funnet hverandres styrker og utviklet det. Jeg er stolt over det vi har fått til. Organisasjonen står sterkere etter at vi har fått på plass møtepunktene mellom alle leddene i organisasjonen. Vi er styrket, helt ut i fylkesleddene og avdelingene.

Så samkjørte har de fem damene vært at de oppfattes som en venninnegjeng på tur.

Om kvelden fredag 16. april ringer Tone Faugli de fire andre. Hun har fått jobb som rådgiver i forhandlingsenheten i Fagforbundet. Hun slutter på dagen.

– Jeg ble kjempeskuffa. Det kom så ut av det blå. Jeg skulle ønske hun hadde snakket med oss på forhånd.

Skuldrene er trukket opp som ørevarmere. Stemmen er stram. Marianne Solberg Johnsen liker ikke å snakke om disharmonier i FO-ledelsen.

– Nå handlet det for en gangs skyld ikke om FO-ledelsen, det handlet om helt andre ting.

Johnsen senker skuldrene.

– Vi har gått videre. Det vi har bygd opp det første året står fast.

Da Tone Faugli meldte overgang til Fagforbundet, banet det vei for at Johnsen tok et steg nærmere toppledelsen. Kvinnepolitikeren stiller seg uforstående til kritikken mot at arbeidsutvalget kun består av kvinner.

– Jeg klarer ikke se det helt store problemet. Stort sett er problemet at kvinner ikke får toppverv, i FO har kvinnene tatt det siste steget. Menn er overrepresentert i andre verv i forbundet.

Erfarent bakkemannskap

Før hun takket ja til nestledervervet måtte hun ta en ny prat med vernepleiermannen, Asgeir. I over ett år har han hatt hovedansvaret for å få den hjemlige tidskabalen til å gå opp. Marianne Solberg Johnsen forteller at lange arbeidsdager gir rom for å ta langhelger og være sammen med sønnen Jan Fredrik på 12 år, og datteren Maja på 6.

Hadde hun vært av det pretensiøse slaget, hadde hun kalt det kvalitetstid. Men den slags ligger ikke for henne.

Støtten fra moren Else Marie Solberg var en forutsetning for et liv i FOs politiske ledelse. Moren har alltid vært en del av bakkemannskapet. Det siste året har hennes innsats vært uunnværlig.

Moren, som mistet synet av en sjelden sykdom, har vært aktiv i Blindeforbundet siden Marianne var jentunge.

– Jeg var med henne rundt, og har sett hvor mye bra arbeid som skjer i organisasjoner. Jeg lærte at innsatsen forutsetter at familien stiller opp. Hun visste hva hun gikk til som en del av bakkemannskapet.

Johnsen er oppgitt over hvordan omgivelsene nedgraderer mennesker som har en funksjonshemning.

– Når jeg er med moren min i klesbutikken spør ekspeditøren meg om hva slags klesstil hun har.

Eirik Dahl Viggen

Om savn og påført skam

Moren har alltid vært ankeret i Mariannes liv. Den som bandt svære bandasjer på de oppslåtte knærne hver gang Marianne hadde kælva ta sykkelen.

Faren var radiooffiser og var borte flere måneder av gangen. En gang troppet Marianne opp på kjøkkenet med hele ungeflokken fra lekeplassen.

– De trodde ikke at jeg hadde en pappa, skoggerler Marianne.

Marianne husker ikke så mye av savnet etter faren. Mer at de fulgte ham til Fornebu og vinket farvel til flyet. Og at han kom hjem. Faren kom knapt inn døra før han måtte åpne den grå skinnkofferten.

– Der hadde han gave til meg. Jeg hadde de spennende lekene, før alle andre, som dataspillet Donkey kong.

Da hun var 18 år døde faren. Hun smyger seg igjen forbi spørsmålet om savn.

– Jeg har bare levd mitt eget liv. Det har vært godt, trygt.

Det har skjedd at folk blir satt ut når hun forteller om livet sitt.

– Da hører jeg det selv, at det er litt som en skillingsvise, ler Marianne Solberg Johnsen.

Egentlig er livet hennes mer som en vise av Elias Akselsen. Besteforeldre på morsside var tatere, romani, eller «reisende» som de ble kalt. I rasehygienens ånd ble morfaren tatt fra foreldrene av misjonen.

– Jeg husker bestemor gikk rundt i huset og sang vemodige sanger, litt som de Elias Akselsen synger. Jeg vet hva det gjør med folk å være marginalisert.

SV-medlemmet ser linjer fra rasehygiene tankene, som besteforeldrene fikk lide under, til dagens innvandringsdebatt.

– Det er helt utrolig at vi ikke har lært noe av det. Det er så tett på vår tid.

Bitt av vernepleierbasillen

Allerede i tenårene bestemte Johnsen seg for å jobbe med mennesker som faller utenfor fellesskapet. Da hun hadde arbeidsuke i 8. klasse, jobbet hun i en bolig for utviklingshemmede. Styreren advarte jentungen om at enkelte av beboerne kunne ha utfordrende adferd.

– Jeg elska det.

Marianne var bitt av basillen, hun ville jobbe med utviklingshemmede. Karakterene var det ikke noe å si på. Etter endt ungdomsskolen var det S-er og Mg-er strødd ut over karakterkortet. Kanskje derfor studieveilederen insisterte på at hun måtte ta naturfaglinja istedenfor yrkesskolen?

– Det var like kjedelig å løse kjemiske ligninger som jeg hadde fryktet.

Eirik Dahl Viggen

Etter videregående skole, hvor karakterkortet ikke glitret like mye, tok hun opp samfunnskunnskap og sosialkunnskap.

– Alle fagene er viktige i vernepleien. Jeg fikk bare en annen vei inn enn den jeg hadde tenkt.

Så dro hun til Fredrikstad og levde studentlivets glade dager. Ble medlem i FO-studentene, ledet Studentsamfunnet.

– Lag sterke lokallag på studiestedene, spander en middag! Da får vi trofaste medlemmer. Nestlederen konstaterer tilfreds at FO-studentene står sterkt.

Da 23-åringen var ferdig med utdanningen valgte hun å jobbe i psykiatrien. Vernepleieren er bekymret over at sykehusene har en tendens til å tro at diagnosene kureres av medisin alene.

– Medisiner kan være bra hjelp. Men vi trenger kunnskap og tid til å hjelpe pasientene med å stå i livene sine. Vernepleierne har en viktig rolle i psykisk helsevern.

Uredd leder

Johnsen var godt skodd for å takle lederverv da hun trådte inn i FO-ledelsen. Som leder av døgnseksjonen ved Kongsberg DPS hadde hun både psykologer, psykiatere og leger i staben. Et brudd på sykehustradisjonen om at lederen skal ha høyest utdanning.

– Ikke alle likte det i starten. Men etter hvert gikk det veldig bra, jeg er ikke redd for å lede mennesker som ha høyere kompetanse enn meg. Det handler om å finne hverandres styrker og utnytte det.

Så omtales da også Johnsen som en leder som ikke er redd for å ta de vanskelige samtalene og legge dem bak seg.

Arbeidet med FOs nye profesjonsstrategier er blant nestlederens hjertesaker.

– Dere kommer til å se en del av resultatene av arbeidet på FO-dagene til høsten, lover hun.

– Som nestleder har du også ansvaret for lønn og tariffspørsmål. Hvordan tror du det blir?

– Det er ingen tvil om at lønn og tariff er viktig for en fagforening, og jeg skal ta min del av ansvaret for det.

Eirik Dahl Viggen

Et enda sterkere FO

Rett før ferien leverte hun masteroppgaven i styring og ledelse med tittelen «Organisasjonskultur som fortrinn i turbulente tider. – En studie av hvordan relasjonen mellom ansatt og organisasjon kan påvirke de negative effektene av psykologiske kontraktsbrudd». Et varsel om at nestlederen har kunnskaper som kommer godt med i et forbund som aldri går trett av å diskutere seg selv.

– Hvor er du om fem år?

– Jeg er fremdeles i FO-ledelsen. Håper jeg.

– Hvor er FO om fem år?

– FO er enda sterkere, har vervet mange medlemmer. LO trenger et forbund for høgskolemedlemmer.

– Kommer FO til å slå seg sammen med Fagforbundet?

– En sammenslåing med Fagforbundet er urealistisk. Utenkelig.

vibeke.liane@lomedia.no.