Kjersti Flakstad (37) er i ferd med å miste hørselen: – Jeg har grått mye over ordet «ufør»

Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

Se for deg at du har på deg et headset som stenger nesten all lyd ute. Foran deg står det en person som snakker til deg med ryggen til. Du hører ikke hva som sies, men du klarer å fange opp noe i tonefallet. Så spiller du tonefallet om igjen i hodet ditt og tenker over hva du nettopp har snakket med personen om. Til slutt forsøker du å plassere tonefallet i en sammenheng. Hadde du klart å gjette hva personen sa til deg? Mest sannsynligvis ikke. Men det hadde Kjersti Flakstad (37) klart.

I flere år har hun hørt mer enn hun egentlig bør klare å høre. Det er fordi hun har slått på alle sanser, lent seg så mye fram at nakken er blitt helt stiv, lyttet til tonefall og studert kroppsspråk.

Flaut med høreapparat

Flakstad jobber som vernepleier i tilrettelagte tjenester i Stange kommune. I løpet av de ti årene hun har vært her har hun aldri vurdert å jobbe deltid. Men i 2015 måtte hun trappe ned. Hun var ofte sliten. At det var på grunn av hørselen, skjønte hun ikke.

– Egentlig mener jeg at en vernepleier må jobbe hundre prosent for å få tid til alle ansvarsoppgavene de har. Men i det siste har jeg funnet ut at en vernepleier kan jobbe redusert og samtidig klare å gjøre en god jobb.

Samme året får hun diagnosen lett depresjon. Hun får ikke til det hun vanligvis klarer og ser på seg selv som udugelig. Rundt samme tid tar hun en hørselstest der legen konkluderer med at hun trenger høreapparat. Det synes Flakstad er så flaut at hun prøver å holde det skjult.

Vil bare bli verre

Det ene øret til Flakstad har vært dødt siden hun var liten, og på barneskolen måtte hun sitte fremst i klasserommet med det fungerende øret rettet mot læreren. Til tross for dette, skjønte hun ikke at det sto så dårlig til med hørselen hennes. Først for et år siden forstod Flakstad hvor alvorlig det var og hvor dårlig hun egentlig hørte.

Kjersti Flakstad føler at hun har levd i en boble helt siden hun fant ut at det var hørselen hennes det var noe i veien med.

Adrian Nielsen

Etter å ha vært på et tinnituskurs i fjor høst, blir Flakstad henvist til Rikshospitalet. På kurset slår grafen som skal vise hørselen hennes, helt feil ut. Så alvorlig er det at få forstår hvordan hun i det hele tatt har klart å jobbe så lenge som hun har gjort. Etter flere avslørende tester, får Flakstad beskjed om at hørselen hennes bare kommer til å bli verre.

Der blir hun også anbefalt å operere inn et CI-implantat. Det er et hjelpemiddel som kan gi døve og hørselshemmede mulighet til å oppfatte lyd og tale. Baksiden med operasjonen er at den vil gjøre henne helt døv i seks til åtte uker. Etter det vil hun høre bra når hun slår på lyden, men ingenting når hun slår den av.

– Hvordan skal man klare å bestemme seg for å skru av sin egen hørsel? spør Flakstad.

Hun synes det er helt utenkelig å skulle gå så mange uker uten å høre stemmen til barna og samboeren og har enda ikke bestemt seg for om hun skal gjennomføre operasjonen.

Flere kollegaer har vært åpne

Beskjeden på Rikshospitalet er tung å svelge, men Flakstad vil ikke grave seg helt ned og bestemmer seg for å skrive om det hun går gjennom. For å slippe å måtte forklare situasjonen sin til hver enkelt, bestemmer hun seg for å dele det hun skriver. Etter det første innlegget på Facebook, får hun flere støtteerklæringer og historier fra andre som kjenner seg igjen.

Etter at Kjersti Flakstad var åpen om at hun hørte dårlig, har arbeidsgiver latt henne bestemme hvilke rom hun ønsker å være i når de skal ha møter. Dette rommet er et av de beste siden det er såpass lite.

Adrian Nielsen

Innlegget gjør det også enklere for Flakstad å gå på jobb. Hun opplever at kollegaene hennes tar mer ansvar. Mens en legger til seg en mørkere tone når de skal kommunisere, begynner en annen å lære seg tegnspråk. Mange prikker henne på ryggen når de ønsker kontakt og flere oppsøker blikket hennes. Møtestrukturen blir også endret. Flakstad kan selv velge rom å sitte i, og arbeidsgiver passer på at hun sitter fremst under store møter. Og skulle det skjære seg med beboeren hun jobber med, har avdelingsleder åpnet for at hun kan flyttes til en annen avdeling og leilighet.

Tilrettelagt arbeidsplass

Etter at Flakstad var åpen om hørselshemmingen sin, har flere kollegaer fortalt at også de sliter med hørselen. En har blant annet skaffet seg høreapparat etter at hun oppfordret ham til det.

All tilretteleggingen har gjort Flakstads arbeidshverdag enklere. Men det at hun har fått gå ned i stillingsprosent, har vært noe av det viktigste. Hun har jobbet 50 prosent samtidig som hun har fått arbeidsavklaringspenger.

– For meg har det aldri vært noe alternativ. Kjersti har alltid vært en ressurs, og når ansatte er det, er det positivt at de kan stå i jobben sin uavhengig av hvor stor stillingen er, sier avdelingsleder Marit Barmoen Halvorsen.

Avdelingsleder ved tilrettelagte tjenester i Stange kommune, Marit Barmoen Halvorsen, mener det er viktig å få ressurser til å stå i jobben sin uansett hvor mye de jobber.

Adrian Nielsen

Da Flakstad var åpen om sin hørselshemming, innså Halvorsen hvor viktig det er at lokalene man jobber i er hørselsvennlige. På dette tidspunktet hadde de nettopp flyttet til nye lokaler som tok hensyn til synshemmede, men ikke hørselshemmede. Det var punktskrift på veggene, men ellers tomme vegger og gulv gjorde det vanskelig for dem som hørte dårlig. Det er fortsatt minimalistisk stil på arbeidsplassen, men dette skal det gjøres noe med, ifølge Halvorsen.

– Etter å ha lest det Flakstad har skrevet, har jeg lært at man bør tenke nøyere over hva det bør legges til rette for på en arbeidsplass. Jeg har også innsett hvor viktig det er å være åpen, sier avdelingslederen.

Da tilrettelagte tjenester i Stange kommune skulle bytte bygg, flyttet de inn i nye lokaler som hadde tatt hensyn til synshemmede, men ikke hørselshemmede.

Adrian Nielsen

Til sitt eget beste

Etter å ha vært i møte med Nav har Flakstad og Halvorsen kommet fram til at Flakstad heretter bare skal jobbe 30 prosent. De resterende 70 prosentene vil hun komme til å være uføretrygda.

– Jeg har grått mye over ordet «ufør». Da jeg skulle si det i møte med Nav, kalte jeg det bare «dritt».

Selv om Flakstad har måttet bite i det sure eplet og avfinne seg med at hun skal jobbe enda mindre, ser hun at det er til hennes eget beste.

– Tror du at du vil du kunne fortsette i jobben?

– Vi har kommet fram til at det sannsynligvis vil gjøre meg utrygg å skulle skifte arbeidsplass. Hvis jeg skulle ha flyttet til et helt nytt sted med nye kollegaer og i tillegg hatt de utfordringene som jeg har, ville det blitt vanskelig.