JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kari (88) underviser framtidas barnevernsarbeidere

For femtende året på rad underviser Kari Killén helse- og sosialarbeidere i Danmark. Hun skriver også bok og medvirker i en ny podkast. Lite kan stoppe den 88 år gamle sosionomen.
Selv om det er mye Kari Killén etter så mange år fortsatt mener burde ha vært bedre i blant annet barnevernet, blir hun ikke lei av å kjempe videre. – Det har komet så mye kunnskap som er veldig spennende. Hjerneforskning, traumeforskning og stressforskning. Den hadde vi ikke for 20 år siden.

Selv om det er mye Kari Killén etter så mange år fortsatt mener burde ha vært bedre i blant annet barnevernet, blir hun ikke lei av å kjempe videre. – Det har komet så mye kunnskap som er veldig spennende. Hjerneforskning, traumeforskning og stressforskning. Den hadde vi ikke for 20 år siden.

Hanna Skotheim

Selv om det er mye Kari Killén etter så mange år fortsatt mener burde ha vært bedre i blant annet barnevernet, blir hun ikke lei av å kjempe videre. – Det har komet så mye kunnskap som er veldig spennende. Hjerneforskning, traumeforskning og stressforskning. Den hadde vi ikke for 20 år siden.

Selv om det er mye Kari Killén etter så mange år fortsatt mener burde ha vært bedre i blant annet barnevernet, blir hun ikke lei av å kjempe videre. – Det har komet så mye kunnskap som er veldig spennende. Hjerneforskning, traumeforskning og stressforskning. Den hadde vi ikke for 20 år siden.

Hanna Skotheim

03.10.2022
10:59
10.10.2022 17:37

hanna@lomedia.no

Hun har på ingen måte gjort det lett for seg selv. Et treetasjes hus og et kne som har begynt å melde seg ut. Undervisning på en videreutdanning som innebærer at hun må dra til Danmark to dager annenhver måned. Sakkyndigoppdrag hvor hun gir sine barnefaglige vurderinger om situasjonen til et barn, en bok på vei og medvirkende i podkasten «Barndommen varer i generasjoner».

Men så vil hun heller ikke ha det på noen annen måte, 88 år gamle Kari Killén. 

Trappa er grunnen til at hun fortsatt står oppreist, påstår hun. Og jobbingen med det hun engasjerer seg mest for kan hun jo ikke slutte med når det stadig skjer så mye spennende på feltet.

Nettopp derfor er dette det femtende året Killén underviser helse- og sosialarbeidere i Danmark. Det at videreutdanningen er tverrfaglig oppsummerer hva Killén brenner mest for. Nemlig at sosionom- og barnevernsutdanningen aldri burde blitt delt. Hun mener barnevernsutdanningen ble for snever med sitt sosialpedagogiske grunnlag. Til tross for at utdanningen har tatt inn noen flere perspektiver, mener hun likevel ikke innholdet retter seg mot hele familien. Hun mener også at relasjonskompetansen ikke er inkludert.

– Barnevernsutdanningen har helt fra begynnelsen av hatt sosialpedagogikk som utgangspunkt. Det kan ikke diskuteres. Etter min oppfatning er denne tradisjonen noe av grunnlaget for at så mange har dokumentert kompetansesvikt i barnevernet. Dette ser jeg også dokumentert i mitt sakkyndige arbeid, i konsultasjon og veiledning.

Hanna Skotheim

Feil retning

I et intervju med Fontene for tolv år siden gjentok Killén en del av de samme poengene: Profesjonskamp, all den kunnskapen vi har, men som vi utnytter for dårlig, og at sosialfaglig arbeid må få bedre plass.

Hun sier hun ikke husker hva hun sa den gangen, men hun er enig med seg selv fortsatt og understreker en sentral frustrasjon: Barnevernpedagogutdanningen som er på vei i feil retning. Med det mener Killén at det er behov for kunnskap som gir en helhetsforståelse av relasjonen mellom foreldre og barn og forholdene som påvirker. Igjen understreker hun hvor avgjørende relasjonskompetanse er.

– Før forsøkte vi å forstå. Nå etterforsker vi for å bevise.

Killén mener dagens barnevernsarbeidere ikke er flinke nok til å analysere samspill i familier. Og hun ser av de sakkyndigoppdragene hun stadig tar på seg at undersøkelsesgrunnlaget er for dårlig og at fordommene stadig sniker seg inn. For eksempel mot psykiatriske lidelser blant foreldre. Hun opplever at selv om foreldre kan ha god motivasjon til å bli bedre, er det likevel ikke godt nok for de ansatte som jobber i barnevernet.

På grunn av de fordommene følger Killén nå et barn som hun mener er blitt helt ødelagt i fosterhjem og gjerne vil hjem til moren sin. Hadde bare fosterforeldre blitt undersøkt like grundig som biologiske, ville det vært et steg i riktig retning, mener hun.

Lærer av å glane

Det er bare noen timer siden Killén måtte si nei til et sakkyndigoppdrag. Det har begynt å ta mer på følelsesmessig. Men hun vil likevel ta på seg noen. Det er sånn hun holder seg oppdatert.

Killén lærer også mye av å glane. Hun har sett flere familier på flyplassen der foreldrene sitter på hver sin mobil mens et av barna forsøker å få oppmerksomhet ved å hale i buksebeina deres. Det andre barnet sitter gjerne med en iPad. Killén lurer på hvordan disse barna skal overleve, både med de konstante stimuliene de får og foreldre som ikke er til stede.

88-åringen har også sittet på Oslo-trikken og tenkt sitt. Ofte om jentegjengene som kommer på. Killén ser fort hvem lederen i gruppa er og hvordan dyrkingen av den lederen foregår. Enten fordi hun har hull på de rette stedene på buksa eller fordi hun har den jakka ingen av de andre har.

Killén får lyst til å si ifra, men det sitter langt inne. Hun mener også det er uklokt.

– Det kan gå ut over dem det gjelder. Kanskje foreldrene vil reagerer negativt overfor barna sine for eksempel. Men jeg synes det er vondt å tenke på hvor mye som kan komme inn og forstyrre gode relasjoner.

Må snakke om innholdet

Det betyr ikke at Killén ikke sier ifra. Hun gjorde det nylig sammen med mannen Tore Nyseter, tidligere barnevernsarbeider og sosialsjef. I et innlegg i Dagsavisen skrev de at den nye barnevernsloven med krav om toårig masterutdanning ikke treffer det kompetansebehovet som er dokumentert.

«Skal man hjelpe familier som sliter med sine liv må kunnskapen kunne anvendes. Det nytter ikke å lene seg til saksbehandlingsregler, lover og prosedyrer. Dette er utfordringen i utdanningen», skriver de. Av den grunn mener de utdanningssystemet må justeres.

– Vi er bare blitt mer og mer opptatt av bachelor- og mastergrad uten at vi snakker om innholdet i det.

– Hva håper du har skjedd på feltet innen dine dager er omme?

– Til jeg legger på lokket?

Hun ler, tar en kort pause før hun sier at det avhenger helt av hva som gjøres med innholdet i masterutdanningen. Så sparker hun ballen videre til den sittende regjeringen som hun mener bør utvikle et bedre barnevern før neste stortingsvalg.

– Med en gang det blir snakk om bilder tenker jeg på kammen min også får jeg automatisk en hånd opp mot håret, sier Kari Killén. Ja, rett etter at fotografen har sagt at det er bildetid.

– Med en gang det blir snakk om bilder tenker jeg på kammen min også får jeg automatisk en hånd opp mot håret, sier Kari Killén. Ja, rett etter at fotografen har sagt at det er bildetid.

Hanna Skotheim

– Skrekkelig flau

Killén har ikke alltid våget å si det hun mener. Da hun var liten, bodde familien rett ved et barnehjem, og ofte tok Killén med seg noen av barna hjem for å leke. Alt var bare fryd og gammen, men moren reagerte på at disse barna hadde på seg uniformer. Derfor gikk hun til bestyrerinnen og sa det var leit at disse ungene ikke kunne gå kledd som alle de andre.

Dermed tilbød hun seg å skaffe dem tøy. Hun kunne også sy noe. Det synes bestyrerinnen var fint, men Killén mente moren gikk for langt.

– Jeg ble skrekkelig flau. Men etter den gang har jeg blandet meg ganske mye selv, sier hun og smiler.

Til Amerika uten avtale

I dag omtales 88-åringen av flere som en pionér innen sosialt arbeid. Veien dit har blitt til med en dose stahet.

For eksempel var Killén blant dem som tok av seg hatten og gikk fra Norges kommunal- og sosialhøgskole da utdanningen for sosionomer og barnevernspedagoger ble delt på 60-tallet. Deretter sendte hun sikkert hundre brev til ulike lærere da hun ikke kom inn på lærerskolen på starten av 50-tallet. Så tok hun den elleve dager lange båtturen over til Amerika og trappet opp utenfor Chicago universitet. Killén hadde blitt inspirert av en bok som overlegen ved den barnepsykiatriske klinikken der borte hadde skrevet, tatt kontakt, men fått beskjed om at han ikke tok inn noen usett. Dermed tok hun saken i egne hender.

Etter en uke med observasjon på klinikken, fikk hun beskjed om at hun kunne begynne i en utdanningsstilling. Det innebar veiledning flere ganger i uka og forelesninger på universitetet.

«Ikke kom tilbake»

Da Killén etter to år bestemte seg for å dra på ferie tilbake til hjemlandet for så å komme tilbake, fikk hun det beste rådet hun har fått, og det av overlegen selv: «Vi vil ha deg tilbake, det er ingen tvil om det. Men du må løse din ambivalens, min kjære. Ikke kom tilbake hvis du i Norge har venner og familie som du elsker og som elsker deg».

– Hadde jeg blitt, hadde jeg hatt et spennende og profesjonelt liv, men jeg ville ikke hatt den forankringen jeg har her med familie og gode venner.

Det fikk hun bekreftet da hun på båten over til Norge møtte flere kvinner som hadde besøkt sitt hjemland, men som ikke lenger følte at det var deres hjem. Forankringen deres var borte. Det gjorde inntrykk på en ung Killén. 

En viss reduksjon

Det er bare noen dager siden Killén kom hjem fra jobben i Danmark. Hun skal reise ned flere ganger i løpet av de to neste årene, men når hun fyller 90 er det slutt.

– Jeg må jo se å slutte snart. Men så skjer det jo så mye spennende.

Og det er akkurat det, at det stadig skjer ting på feltet hennes, som står i hodet på Killén nå. Ikke at hun stadig blir eldre. Selv om hun kan merke en viss reduksjon. Da gjelder det å hvile. Helst en time på på sofaen daglig, men også rydding. Da slapper 88-åringen av.

– Det er stressende å ha kaos i ting jeg skal bruke i det daglige. Jeg liker ikke stress.

Derfor kjører alltid mannen Tore henne ned til Nasjonalteateret de gangene hun skal til Danmark. Helst to timer før.

– Da sitter jeg på flyplassen og slapper av. Og glaner. Gud, jeg elsker å glane.

Hanna Skotheim