Kanskje det er bra for FO at nettopp Mimmi Kvisvik står ved roret under koronakrisen. Hun har nemlig overlevd kriser før

Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

I Sofienbergparken på Grünerløkka ligger bleike kropper strødd i gresset. Et steinkast unna åpner en sommerbrun Mimmi Kvisvik døra til bygården. Den smilende dama ser ikke ut som en som har låst seg inne i «bunkersen» sin på ubestemt tid.

– Vent her til jeg har låst opp til bakgården, vi må jo holde oss til rådene i disse tider.

Hun er nøye med å følge rådene fra helsemyndighetene, eller Espen som hun sier. Mimmi har blitt glad i Helsedirektoratets Espen Nakstad og er sikker på at han er et godt menneske. Noen vil kanskje tenke at hun er i overkant påpasselig. De siste seks ukene har ingen sett snurten av dama.

Men hun ringer. Mye. Kolleger og venner blir oppringt sent og tidlig, gjerne med både lyd og bilde.

– Den eneste jeg ringer hver eneste dag, og to ganger i helgene, er mamma som bor på Årnes, sier Mimmi trygt plassert to meter fra journalisten, på en benk under et blomstrende kirsebærtre.

– Jeg er i en luksussituasjon

De første ukene var Mimmi et par turer i butikken, siden har hun bare stukket hodet ut av døra én gang. Da hun så alle folka i parken, snudde hun og gikk hjem. Det ble bare stress. Nå får FO-lederen matvarene levert på døra av Kolonial, eller «kollonial» som hun sier, og kjøleskapet føles som en à la carte-meny.

– Jeg vet at man må ta vare på seg selv i kriser. Jeg har gjort det hyggelig oppe hos meg med blomster og lys. Jeg er i en luksussituasjon. Jeg har terrasse og kan få frisk luft, jeg trenger ikke vente på at noen slipper meg ut i en luftegård.

I seks uker har FO-lederen holdt seg inne i leiligheten sin på toppen av bygården på Grünerløkka.

Anita Arntzen

Den tidligere helse- og sosialsjefen på Notodden lukta lunta allerede noen dager før Norge stengte ned. Hun har tross alt hatt det overordnede smittevernansvaret i en kommune. Mimmi bestemte seg for å sende alle sine ansatte på hjemmekontor. Først ut av LO-forbundene. «Dere syns kanskje dette er overilt å gjøre, men om to dager skjønner dere», sa hun.

Er det noe FO-lederen ikke har tid til, er det korona.

– Jeg kjenner tungt på forpliktelsen jeg har for å være en god kriseleder. Jeg gjorde unna en annen influensa i januar, det får søren meg holde! Da lå jeg strak ut i tre dager.

Starter dagen med dans

Ukene før koronaepidemien snudde hverdagen opp ned, boblet hun over av entusiasme og energi. Mimmi hadde ledet «det beste landsmøtet for FO ever» og jobbet med «å lage verdens beste FO». Kofferten fikk knapt hvile og ble dratt med på kryss og tvers av landet. Så var det brått slutt. Det er over seks uker siden hun sist fikk en klem, rekordlenge for en som er så glad i folk.

– Entusiasmen utvikler jeg i samspill med andre. Jeg prøver så godt jeg kan å holde kontakten på Snap, Facebook, telefon og et hav av digitale møter.

Mimmi Kvisvik er vant til å reise mye. Nå for tiden blir det mest indre reiser. – Det høres kanskje litt Märtha Louise-aktig ut, men jeg syns jeg opplever noe interessant hver dag, sier FO-lederen.

Anita Arntzen

Nå må Mimmi hente energien andre steder. Hun starter gjerne dagen i tights og singlet, finner fram Spotifys spilleliste for rock – jo mer rocka, jo bedre – og trykker på play. Kanskje hun et øyeblikk glemmer at hun er 62 der hun snurrer rundt på stuegulvet i takt med de tunge riffene og skimter Oslofjorden i det fjerne. Dansen glir etter hvert over i noen enkle treningsøvelser, så over i intens støvtørking, støvsuging og en sving med moppen. Det skal lukte grønnsåpe. Så fyller Mimmi frokostbrettet med appelsinjuice, nytrukket te og pålegg. Vil hun kjenne på ekstra trygghet i hverdagen, spiser hun egg med kaviar.

Mistet kjæresten som 29-åring

FO skal kanskje være glad for at det var nettopp Mildrid Kvisvik som sto ved roret da koronaviruset skyllet over Norge. Som hun sier:

– Jeg har øvd meg på kriser, både privat og på jobb.

Utrusta med god fysikk, sterk psyke og et lyst sinn har Mildrid, eller Mimmi som hun har blitt kalt hele livet, vunnet kampene livet har bydd på. Bestefaren hadde nok rett da han sa: «Du er heldig som vokser opp på Tustna, nordavinden kommer aldri til å henge seg fast på deg».

Da kjæresten Magne døde brått 30 år gammel, rakk Mimmi så vidt å ta farvel i ambulansen. Det var et sjokk.

– Da jeg satt utenfor legevakta i Drammen og visste at jeg hadde en død mann der inne …

Mimmi ser ut i lufta.

– Det går nesten ikke an. Det mest levende mennesket jeg har kjent noen gang er plutselig død i løpet av noen timer. Jeg tenkte: hva nå? Jeg følte meg helt aleine i hele verden.

Dagen etter dro hun på jobb.

– Jeg er et arbeidende menneske og klarer å skille mellom personlige kriser og jobbforpliktelse. Men jeg skjønner at ikke alle føler det på samme måte.

Hun fikk god støtte fra storfamilien og svigerfamilien. Hun og Magne hadde ingen samboerkontrakt, men svigerfaren sørget for at Mimmi fikk pengene fra livsforsikringen og en hytte. Hun kom seg på beina igjen.

Elsker normale dager

Heller ikke kreften skulle ta knekken på Mimmi, selv om legens beskjed var klar: Du kommer ikke til å overleve dette. Mimmi tenkte «pokker heller, jeg skal vise dem» og bretta opp ermene. Hun gikk løs på cellegiftkur og strålebehandling, og supplerte med alternativ medisin fra Kina og akupunktur som var beregnet på hester. På Radiumhospitalet var forundringen stor da kreften var borte. Hun gikk til kontroll i mange år, helt til hun ble kastet ut, med beskjed om at dette var et sted for syke folk.

– Da jeg var i behandling, tenkte jeg at det skulle bli et digert party den dagen jeg ble frisk. Men vi reiste opp til Frognerseteren og spiste eplekake.

Dagen etter dro Mimmi tilbake på jobb.

– Jeg trengte ikke korona for å skjønne at det er hverdagen jeg lengter etter. Jeg elsker normale dager: stå opp og høre på morraradioen og dra på jobb.

Sladret på lillesøsteren

Det er ikke noe i veien med snakketøyet til Mimmi Kvisvik. Tjukke l-er og ord med trykk på første stavelse ramler ut på løpende bånd. Ofte avbrutt av latter og smil.

Sånn har det ikke alltid vært. Det var nok ingen som regnet med at den lille jenta med kullsvart hår skulle ende opp på talerstoler foran hundrevis av folk. «Kan mye, men snakker lite», var skolens beskjed til foreldrene.

– Jeg var egentlig veldig beskjeden, en forsiktig jente. Jeg ville ikke ta for mye plass hjemme eller på skolen.

Lillesøster Eli så likevel tidlig at det bodde en leder i den fire år eldre jenta. Mimmi var så ordentlig og ansvarsfull. En lørdag i oppveksten, da familien hadde flyttet til Årnes, fikk plutselig Mimmi øye på Eli i sentrum, kledd i palestinaskjerf, lang skinnimitert frakk og skulderveske. Storesøster kunne knapt tro det hun så. «Hun kan da ikke stå der midt på blanke dagen og selge Klassekampen, det er det jo bare de verste raddisene som gjør», tenkte hun. Mimmi dro rett hjem og fortalte det til foreldrene.

– Jeg følte et veldig ansvar for at ting skulle være ordentlig og greit, sier Mimmi og trommer håndflaten i benken.

Som 30-åring ble Mimmi Kvisvik kastet ut i en lederstilling over natta. Dagen etter kom fylkesskattesjefen på døra og ville ha alle regnskapene. – Jeg tenkte på Økokrim og hele pakka, at dette var starten på slutten. Hvorfor hadde sjefen min slutta på dagen? Så viste det seg å være bokettersyn.

Anita Arntzen

Det var søsteren som tok seg av ungdomsopprøret i familien Kvisvik. Mimmi hadde ikke tid. Hun leste seg til gode karakterer på skolen, lempa torv på en myr og lukta frityr etter lange kvelder og helger over grillen på gatekjøkkenet. Hun drømte om å bli lege og gikk løs på matte og naturfag på gymnaset.

– Det ironiske er at søsteren min kommer til å leve hele sitt arbeidsliv i finans og jeg i sosialt arbeid og fagbevegelsen. Jeg er nok lenger til venstre i politikken enn hun noen ganger har vært.

Sosionomen Gunnar endret Mimmi

Hvor snudde det? Mimmi tror året på Peder Morset folkehøgskole har formet henne mer enn hun har tenkt over. Det var spesielt en ansatt der som gjorde inntrykk. Mimmi syntes han var vanvittig kjekk: En klassisk 70-tallssosionom med langt hår og skjegg, ligna litt på Halvdan Sivertsen i glansdagene.

– Jeg husker jeg tenkte at Gunnar jobba med viktige ting, det å finne løsninger for ungdommer som sleit.

Og med lange blikk etter Gunnar i gangene, svant legedrømmen hen.

– Jeg ville heller jobbe mer helhetlig. Sosialt arbeid handlet om mennesket, samfunnet og samspillet oss imellom. Jeg likte spennet mellom politikk og tjenester.

– Var det på folkehøgskolen at du ble politisk interessert?

– Jeg tilegna meg nok en del politisk bevissthet og mot til å mene ting, ja.

Har ikke glemt likelønnskravet

Fra «kommandosentralen» i sjetteetasje på Grünerløkka kaller hun inn til daglige digitale krisemøter med ledelsen i FO, delegerer og koordinerer. På fredager er det digital quiz med alle ansatte på forbundskontoret. Hun skryter av jobben forbundet har gjort med å bygge opp en solid organisasjon og ledelse.

– Vi henger godt sammen politisk, sosialt og digitalt, og det gjør oss i stand til å ta alvorlige og raske beslutninger.

Da påska kom, tok hun den første krisevakta. «Dere som har barn må ha litt fri», sa hun til kollegene. Mimmi har tross alt bare seg selv å tenke på. Og alle medlemmene i FO, da.

– Krisa har bekrefta at våre medlemmer i hovedsak jobber i samfunnskritiske funksjoner, og det må bli verdsatt, sier Mimmi.

Hun syns ikke det er tiden for å stille lønnskrav nå. Ikke midt i en nasjonal krise. Lønnsoppgjøret ble utsatt til høsten.

– Det blir et utfordrende lønnsoppgjør i år, men vi har ikke slengt fra oss likelønnskravet vårt. Det skal ikke være sånn at det er bedre betalt å bygge broer og veier enn å bygge folk og samfunn, som jeg pleier å si.

Nå skal hun snart ut av «bunkersen». Et par måneder får være nok. Etter lange diskusjoner med seg selv, har hun kommet fram til at mai skal tilbringes i det flotte trehuset på Notodden. Det er der FO-lederen egentlig bor.

– Jeg har vært inne lenge nok nå. Nå må jeg ut i fresk luft og natur. n