Innsatte synes Nina fra Nav er «helt rå»: – Det er ikke jeg som er rå. Det er Nav, sier hun

Katharina Dale Håkonsen

katharina@lomedia.no, ole.palmstrom@lomedia.no

«Du er helt rå».

Nina Ødegård (51) har hørt det flere ganger. Det er like hyggelig hver gang hun møter en innsatt i luftegården som skryter av henne. Men Nav-rådgiveren tar ikke all æren alene.

– Det er ikke jeg som er rå. Det er Nav. Jeg bare hjelper de innsatte å bruke systemet, sier hun.

Ødegård har 31 års erfaring som navigator i Nav. Hun begynte på trygdekontoret i Oslo 1. august 1988. For ni år siden fikk hun kontorplass i Romerike fengsel. I et av landets største fengsel har hun en ganske annerledes hverdag enn kollegene ved vanlige Nav-kontor. Den største forskjellen er nærheten til brukerne. Ødegård er omgitt av dem.

– De banker på døra, stikker innom og stopper meg i luftegården. Sjefen min fra Nav Ullensaker var her en dag og sa: Jøss, i løpet av en kort pause har du hjulpet tre personer.

Lei sutrete damer

Ødegård finner spaken med høyre hånd og dumper kontorstolen så langt ned som den kommer.

– Jeg hater når jeg er hos legen, og han ikke ser på meg.

Hun imiterer hvordan legen hamrer løs på tastaturet uten å løfte blikket.

– Når jeg treffer innsatte, er jeg bevisst på å være til stede, ha tid og ikke bruke en ovenfra-og-ned-holdning. Derfor senker jeg stolen til vi er i øyehøyde, sier Ødegård, som er medlem av Norsk Tjenestemannslag.

I media leser en ofte om kriminelle som aldri får orden på livet. Ødegård har et annet virkelighetsbilde. Hun erfarer at selv om innsatte sliter med ADHD, psykiske lidelser og rus, klarer hun å hjelpe mange gjennom skolegang, utredninger og ut i jobb. Hun syntes det var verre å jobbe med langtidssykemeldte, som hun gjorde før hun startet i fengsel.

– Det er kanskje litt stygt å si, men jeg var lei sutrete, gamle damer som hadde vondt i en skulder. Det er mye bedre å jobbe med innsatte. De er enklere å forholde seg til.

I starten ønsket sjefen at hun skulle være Navs ansikt inn i fengsel. Ødegård kom fort på andre tanker. Hun ser på seg selv som et bindeledd mellom de lokale Nav-kontorene og domfelte.

– Jeg opplever at jeg er guttas ansikt inn i Nav, sier rådgiveren.

Saken fortsetter under bildet.

KAFKA PÅ NETT: – Jeg skjønner at folk synes det er vanskelig å manøvrere på nav.no. Jeg jobber i Nav og bruker lang tid på å finne det jeg trenger, sier Nina Ødegård.

Ole Palmstrøm

Bruker nettverket

I fengsel er det mange som trenger hjelp. Ødegård rekker ikke over alle og prioriterer personer under 30 år og innsatte som deltar på rusmestringsprogram og programmet Tiltak overfor gjengangere (TOG). De er motiverte til å slutte med kriminalitet. Hun liker å gå konkret til verks.

– Jeg tegner en tidslinje. Jeg viser hvor de er i soningsløpet og mulighetene som fins. På åpen soning kan de søke om frigang til å ta utdanning eller jobbe utenfor fengsel. I overgangsbolig kan de få frihet til å jobbe overtid, sier hun.

Mange innsatte tar fagutdanning i fengsel, kanskje som tømrer eller truckfører. Ødegård hjelper dem videre. Noen tar mesterbrev og kan starte egen bedrift eller være formann på byggeplass.

Rådgiveren bruker nettverket for å skaffe jobber. Han er blitt kjent med sjefen i en vaktmesterbedrift i Oslo. Han utlyser aldri stillinger, men ringer henne istedenfor.

– De har tatt imot ti stykker. Det eneste han forlanger, er at gutta gidder å jobbe.

Saken fortsetter under bildet.

KAN LOVVERKET: – Jeg holdt en presentasjon om jobben min på en konferanse og sa at jeg kjenner smutthullene i Nav-systemet. Da fikk jeg korreks av sjefen. Nå sier jeg heller at jeg ser mulighetene Nav gir, sier Nina Ødegård.

Ole Palmstrøm

Cappuccinohjerte

– Dette været er det verste. Jeg ser ut som en puddel om håret mitt blir vått, sier Ødegård.

Det har snødd hele natta, bakken er hvit. Nå stiger gradene, og snøfnuggene er blitt til regn. Nav-rådgiveren låser seg ut av Kroksrud avdeling, trekker hetta på boblejakka over det svarte, silkeglatte håret. Med raske skritt er hun borte ved bilen, en Volvo XC70. Den korte kjøreturen går til Ullersmo avdeling.

Jobben hennes er knyttet til Romerike fengsel med en åpen (Kroksrud) og en lukket (Ullersmo) avdeling. De to avdelingene er som natt og dag. Rundt Kroksrud er det knapt gjerder. Ullersmo er omringet av en høy betongmur. For å komme inn, må Ødegård gjennom to sluser og en sikkerhetskontroll som gjennomlyser veska og ytterjakka hennes.

Uka i forveien gikk Nina gjennom prosedyren hver dag. Da arrangerte hun baristakurs hvor innsatte lærte å lage espressobasert kaffe. Nå venter de på henne og barista Andreas Prestmo.

– Vi merker at kurset er over. Det er så stille i fengselet, sier en ung innsatt i 20-årene som ønsker å være anonym.

Han husker tilbake til forrige uke da innsatte, fengselsbetjenter og presten sto i kø for gratis kaffe latte, americano eller mokka. Det gikk med 150 liter melk og 15 kilo sjokoladesaus. Domfelte fikk ansvar, måtte jobbe i team og holde hodet kaldt når «kundene» maste om kaffe.

– På kurset opplevde innsatte at de var vanlige mennesker. Forholdet til betjentene ble snudd på hodet. Plutselig måtte ansatte be innsatte om en tjeneste, sier Prestmo.

Årlig holder han tolv baristakurs i ulike fengsel på Østlandet. Dette er det tredje i Ullersmo. Verken Prestmo eller Ødegård forventer at domfelte blir baristaer på heltid ved løslatelse.

– Vi arrangerer dette kurset for å gi dere mestring og motivasjon til å tenke på livet etter soning. I fengsel er det lett å miste selvfølelsen, sier rådgiveren.

Benny (38) hører hva Ødegård sier, men har likevel lyst på jobb i kaffebar. Han skal bosette seg i Hønefoss etter soning, og der søker flere kafeer etter baristaer.

– Jeg klarte å lage et hjerte i cappuccinoen. Det var ikke så vanskelig som jeg trodde, sier Benny.

Benny vil ikke å oppgi etternavnet sitt.

FÅR DIPLOM: Nina Ødegård applauderer når Benny (med ryggen til) mottar diplomet for fullført baristakurs av kursarrangør Andreas Prestmo.

Ole Palmstrøm