Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Ordene strømmer ut over torget. Hun sitter ved et kjøkkenbord i en gammel arbeiderbolig i hjembyen Notodden og snakker om historie og kamper som er vunnet.

Appellen skal gå på «repeat» hele dagen.

– Vi håper jo at det er noen som passerer her i dag, sier Kvisvik, omtrent halvparten så høy som boksen, til Fontene.

Det er tidlig morgen 1. mai og hun har tatt turen for selv å se hvordan årets kreative påfunn fra FO fungerer.

For sikkerhets skyld har FO plassert ut vakter for å sikre at det ikke skal bli noen ansamling av mennesker, forklarer hun.

Det er tidlig morgen 1. mai og hun har tatt turen for selv å se hvordan årets kreative påfunn fra FO fungerer.

Adrian Nielsen

Rekordstort oppmøte for 100 år siden

For andre år på rad blir ikke arbeidernes internasjonale kampdag markert med tusenvis av mennesker i tog gjennom Oslo. Mimmi Kvisvik er ikke redd for at det skal føre til at arbeiderbevegelsen mister grepet om 1. mai.

– Nei, jeg er helt sikker på at det mobiliserer. Det viste seg å skje for 100 år siden, sier hun.

I talen du kan høre hvis du trasker over Youngstorget i dag, drar FO-lederen nemlig historiske linjer tilbake til 1. mai 1921. Spanskesyken hadde herjet i Norge fra 1918 til 1920, og året etter var det rekordstort oppmøte i 1. mai-toget.

10.000 mennesker marsjerte i gatene, ifølge avisa Social-Demokraten.

– Det er noe av det vi må ha neste år også, sier FO-lederen.

Annerledes i dag

Den gang var det starten på et tiår med økonomisk nedgangstid, streikebryteri, lockout og flere voldelige arbeidskonflikter, minner Kvisvik om i talen sin.

En gammel arbeiderbolig i Kvisviks nabolag i Notodden var en naturlig kulisse for årets 1. mai-appell.

Simen Aker Grimsrud

– I dag er virkeligheten heldigvis annerledes. Grunnsteinen i den norske modellen, samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten, setter oss i en helt annen situasjon enn i 1921.

– Ulikhet viktigste sak i dag

Men det er nok av problemer å gripe tak i, mener Kvisvik. Så handler det om hvordan man gjør det.

– Vi har en pandemikrise, en klimakrise og en ulikhetskrise. Akkurat som vi bygget landet for 100 år siden, må vi ta ansvar for å bygge videre slik at vi får alle med oss.

– Hva er den viktigste saken i år?

– Det er ulikheten vi ser i samfunnet. En ting er ulikhet i lønn og likelønnssituasjonen, men vi har også den store ulikheten, som blant annet handler om at mange vokser opp i fattigdom.

– Fagbevegelsen en avgjørende kraft

I sin tale snakker hun nettopp om ulikhetene i Norge, og at forskjellene vokser til tross for at alle norske partier sier de er for et samfunn med små forskjeller.

– Her er fagbevegelsen en avgjørende kraft. Gjennom den sentrale lønnsdannelsen sørger vi for en mer rettferdig fordeling av godene i samfunnet, og for at arbeidstakere i kvinnedominerte yrker skal få sin del av velstanden som vi skaper sammen, kommer det fra boksen.

Filmen er spilt inn i Kvisviks hjemby Notodden. Kulissene er en 100 år gammel arbeiderbolig og gamle, ærverdige industribygg.

To av industriarbeiderne som jobbet på Hydros fabrikker, var Anbjørg Aasdalen og Olaf Andreassen. Anbjørg og Olaf ble i 2015 foreviget i Notoddens gater. Mimmi Kvisvik snakker om deres innsats i sin tale.

FO

– Om hundre år, 1. mai 2121, vil våre etterkommere kunne felle dommen over våre valg. De vil kunne felle dommen over hvordan vi håndterte koronakrisen, ulikhetskrisen og klima- og miljøkrisen. Hvilket samfunn nordmenn kan feire 1. mai 2121, bidrar du og jeg til å bestemme.

Ordene strømmer ut av den røde boksen.

– Vi har en pandemikrise, en klimakrise og en ulikhetskrise. Akkurat som vi bygget landet for 100 år siden, må vi ta ansvar for å bygge videre slik at vi får alle med oss.

Adrian Nielsen