Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Det har vært forsket lite på hvordan hjelpetiltak i barnevernet virker. Samtidig er hjelpetiltak det mest utbredte tiltaket barnevernet bruker i arbeidet for å bedre barns omsorgssituasjon, påpeker Inger Oterholm, professor ved Fakultet for sosialvitenskap ved VID vitenskapelige høgskole.

Hun har vært lokal prosjektleder for en nylig avsluttet studie om hjelpetiltak som VID og NTNU Samfunnsforskning har gjort på oppdrag fra Bufdir.

Det er blitt publisert fem rapporter, og sluttrapporten som sammenfatter forskningsprosjektet ble publisert våren 2024.

Hvilke hjelpetiltak har dere forsket på?

– I prosjektet «Virkning av hjelpetiltak i barnevernet» så vi på fire tradisjonelle tiltak: besøkshjem, støttekontakt, foreldreveiledningsprogrammet Circle of Security Parenting (COS-P) og nettverkssamarbeid. Det har vært lite forskning på hvordan disse virker, men vi finner at de bidrar til positive endringer i barns omsorgssituasjon.

Samtidig er det behov for mer systematisk veiledning av besøkshjem og støttekontakter, bedre rekrutteringsarbeid, mer systematisk bruk og opplæring av nettverksmøter. Det er også behov for mer forskning på COS-P for å kunne konkludere hvordan dette programmet virker i barnevernet. I prosjektet så vi også på pålagte hjelpetiltak og tiltak for barn med innvandrerbakgrunn. 

Les: Barnevernet sa nei til terapi i villmarka: – Et for inngripende tiltak

Har kommuner en stor nok meny av hjelpetiltak å tilby?

– Det er veldig forskjellig fra kommune til kommune hva slags hjelpetiltak barnevernet tilbyr. Barnevernstjenester med store fagmiljøer har gjerne ansatte med videreutdanninger og sertifiseringer til å gi foreldreveiledning. Mindre kommuner kan også ha det, men det er nok vanligere at de må kjøpe tiltak eksternt. I noen kommuner kan det være at helsestasjonen tilbyr COS-P og at barnevernet jobber forebyggende på andre måter.

Hvordan skal barnevernet klare å velge riktig tiltak?

– Ansatte må vurdere: Hva er behovet? Og hva kan tiltaket bidra med? Det har vært en tendens til å skille mellom tiltak som er «kompenserende» og «endrende». Besøkshjem er for eksempel blitt definert som et kompenserende tiltak. Noen tjenester har derfor vært tilbakeholdne med å gi dette. Å skille mellom tiltak basert på formål er lite hensiktsmessig. Da underkommuniserer man at et kompenserende tiltak også kan bidra til endring. Ofte vil det være nødvendig med en kombinasjon av tiltak for å hjelpe barnet og familien. For eksempel trenger noen familier økonomisk hjelp i tillegg til andre hjelpetiltak, fordi et strevsomt hverdagsliv kan virke inn på omsorgskompetansen.

Hvor fritt står barnevernet til å velge hjelpetiltak?

– Barnevernet har stort handlingsrom og kan være kreative i hvilke tiltak de setter inn i en familie. Det er ikke noe krav om at man må velge blant hjelpetiltakene som har dokumentert effekt. Å dokumentere virkning av tiltak er vanskelig. Selv om et tiltak har vist seg å ha statistisk effekt, må man evaluere konkret i hver sak hvordan tiltaket bidrar for det enkelte barn. SSB registrerer omfanget av hvilke hjelpetiltak som blir brukt. Sekkebetegnelsen «Andre tiltak» er stor. Det tyder på at barnevernstjenester tar i bruk hjelpetiltak som ikke nødvendigvis er de tradisjonelle.

Hvor langt kan en barnevernstjeneste strekke seg for å innvilge et tiltak familien vil ha?

– Det går nesten ikke an å svare på det. Hva gjør at familien vil ha akkurat dette tiltaket? Hvorfor har familien tro på et bestemt tiltak? Det kan være flere grunner. Men mitt inntrykk er at barnevernstjenester strekker seg langt for å få til et godt samarbeid med familien. Det innebærer å utforske hva familien har behov for, hva de tror vil hjelpe og fortelle hvilke muligheter som er.

Hvordan kan barnevern og helse i en kommune bli enige om hvem som tar ansvar for tiltaket barnet skal få?

– Tjenestene har ulikt mandat, man fagfolkene må snakke sammen. Nettverksmøter virker å være et godt tiltak for å mobilisere ikke bare barnets private nettverk, men også tjenester i kommunen. Da blir både private og profesjonelle nettverk rundt familien invitert med i møter for å diskutere barnets behov. Flere i vår studie pekte på at dette er en arbeidsform som kan styrkes, men at de da har behov for økt kompetanse og møteledelse.

Her er lenke til rapportene i studien:

Besøkshjem

Farstad-Rapport-VVID-2023.pdf (unit.no)

VID+rapport+Nettverksmobilisering+delrapport+3.pdf (unit.no)

Pålagte hjelpetiltak

Hjelpetiltak for barn med innvandrerbakgrunn