Hodejegeren

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Einar Ingebrigtsen (65) balanserer et brett med kaffekopper og twist ned korridoren i Bergen bosenter. Her er han vernepleier for mennesker med psykiske lidelser. Det er ingen behandlingsinstitusjon, jobben går ut på å skape en god hverdag for beboerne. Arbeidsdagen hans kan handle om å sitte tre timer med dem i dagligstuen og bla i aviser, se TV, høre på praten deres, gi klem, lage formiddagsmat.

Einar Ingebrigtsen har vært lastebilsjåfør og medlem av AKP, Arbeidernes kommunistparti, og pensjoneres i høst fra jobben som vernepleier. Nå leder han valgkomiteen foran landsmøtet i FO.

Helge Skodvin

– Det er en minutt for minutt-jobb. Det skjer ikke så mye, så man må ha tålmodighet. Det nytter ikke å bli irritert. Jeg er nok en lun og hyggelig fyr, men sterk i meningene, sier Ingebrigtsen og humrer.

Han mener det er egenskaper som kommer godt med når han skal finne toppledere til FO. Han leder valgkomiteen i FO - Fellesorganisasjonen.

To ledige toppjobber

Nå er det to ledige toppjobber i forbundet. Det letes etter en barnevernspedagog og en sosionom til å lede hvert sitt profesjonsråd. Før landsmøtet i november skal valgkomiteen være i havn med innstillingene.

I tillegg er det valgkomiteen som innstiller kandidater til ulike råd og utvalg og de tre profesjonsrådene, som det nye landsstyret skal velge. Ingebrigtsen sier han kan bli litt overveldet av alle rollene som skal fylles.

– Har du profesjonell bakgrunn som hodejeger?

– Haha, nei! Jeg har vært leder med personalansvar i en rekke jobber i kommunen og i Bufetat, men utover det har jeg ikke annen kvalifikasjon enn å være engasjert og interessert, sier han og humrer.

Han har blant annet vært leder i en barnevernsinstitusjon, og leder i bofellesskap for utviklingshemmede. De siste åtte årene har han vært i stillingen som miljøterapeut ved Bergen bosenter. Til jul blir han pensjonist, og da skal han gjøre mer av det han liker: kjøre rutebuss i Bergen.

– For meg har det passet godt å jobbe døgnturnus, for da kan jeg kjøre buss i friukene mine, sier han.

Einar Ingebrigtsen har vært i valgkomiteen i til sammen åtte år. De siste fire årene har han vært leder. Denne høsten skal han pensjoneres fra jobben ved Knappen bosenter, for mennesker med psykiske lidelser.

Helge Skodvin

Sykdom førte ham inn i yrket

Ingebrigtsen har 12 år bak seg som lastebilsjåfør. Men la oss spole enda lenger tilbake. Han begynte først å studere historie ved Universitetet i Bergen, og i studietiden på 1970-tallet meldte han seg inn i Arbeidernes kommunistparti (AKP-ml). Partiet var opptatt av at man raskt skulle ut i arbeidslivet og bli del av arbeiderklassen. Derfor forlot han universitetet og valgte yrkesskole med sveis og konstruksjon i stedet. Det ville gjøre ham klar for arbeidslivet i løpet av et år. På tampen av året kjørte han opp til sertifikat klasse 2, og på oppkjøringsdagen tilbød sjåførlæreren ham jobb.

– Allerede dagen etter var jeg blitt lastebilsjåfør for Bergens rørhandel, forteller Ingebrigtsen.

Han jobbet også fire år med utstyrsleveranser til oppdrettsnæringen i inn- og utland. Så ble han alvorlig syk og gjennomgikk behandling i mange år. Det endte med at han måtte på trygdekontoret og ble tilbudt utdanning på attføring. Valget falt på vernepleie.

– Jeg var 42 år da jeg var ferdig vernepleier. Mye skjedde faktisk i livet mitt i voksen alder. Jeg giftet meg da jeg var 39 år og fikk min første sønn da jeg var 43 år, sier han.

De to guttene hans, som begge er adoptert fra Etiopia, er nå 21 og 25 år gamle.

Vervet er ubetalt

– Etiopia er blitt mitt andre fedreland, sier Ingebrigtsen.

Han er opptatt av internasjonal solidaritet. Fagforening for ham er mye mer enn lønnskrav og egne rettigheter. I praksis viser han det selv ved å jobbe frivillig i Palestina-butikken i Bergen, der flere fra fylkesavdelingen FO Hordaland engasjerer seg.

Ingebrigtsen jobber turnus som vernepleier. Når han har fri, jobber han frivillig i Palestina-butikken i Bergen.

Helge Skodvin

– En fagforening må vise et engasjement som går ut over en selv. Hvis ikke FO hadde gjort det, ville jeg ikke vært medlem, sier han.

– Snakker du med de mulige lederkandidatene i FO om dette?

– Ja, jeg spør alltid kandidatene hva de mener FO skal være opptatt av og hva de brenner for.

– Hva betyr det for deg personlig å finne de rette personene til å lede fagforeningen din?

– Det betyr mye. Det de svarer, blir del av totalbildet på hvem vi til slutt innstiller, sier han.

Å lede valgkomiteen er et ubetalt verv, og Ingebrigtsen bruker fritiden sin til å rekruttere for FO. Han medgir at det går mye tid. Ikke minst virrer kandidatene rundt i hodet hans, og han må koordinere komiteens møter. Han overværer også alle landsstyremøter for å få med seg hva som rører seg i organisasjonen. Det er et kontinuerlig arbeid, men han har sagt seg villig til å fortsette i fire år.

– Blir du irritert når folk ikke tar gjenvalg eller trekker seg?

– Sjelden irritert, men av og til frustrert over at nå må vi ut igjen og finne folk. Det gir oss mer arbeid, men sånn er det!

Ingebrigtsen har også vært styreleder i Adopsjonsforum, formann i idrettslaget til sønnene, og stiller på dugnad når det trengs.

– Dugnad er noe av det beste som er og mye bedre enn å sitte i sofaen og halvsove og drikke kaffe. Å bidra til fellesskapet med liv og lyst, det setter jeg høyt, men jeg sier nok ja til litt for mye, sier han.

Ingebrigtsen bruker fritiden sin til å betjene Palestina-butikken i Bergen. For ham er det viktig at fagforeningen engasjerer seg i mer enn lønn og rettigheter. - Hvis ikke hadde jeg ikke vært medlem i FO.

Helge Skodvin

Metoden er å snakke med folk

Ingebrigtsen fnyser av konsulentbruk, personlighetstester, og IQ-tester som profesjonelle byråer bruker til å rekruttere ledere. Noen fylkesavdelinger har tatt kontakt med valgkomiteen og spurt etter en mal for intervjuer, men det har de ikke. Samtaler med kandidatene er Ingebrigtsens metode. Det er han som tar de innledende samtalene på telefon. Da ringer han de som er foreslått.

– Jeg kjenner ofte litt sitring og ditto skuffelse hvis kandidaten takker nei med en gang, sier han.

– Hva snakker du med dem om?

– Jeg formidler at det er knallhardt arbeid, at kandidaten må forsake mye, stå stødig når det blåser, være forberedt på å snakke med presse og politikere. Og så spør jeg dem hvordan det vil være å pendle. Vi skal jo ha representasjon fra hele landet og jobben er i Oslo, sier han.

Til ledervervene i arbeidsutvalget på forbundskontoret i Oslo kreves det spesielt mye. Så langt har komiteen rundt ti navn de sjekker ut. Ingebrigtsen skulle ønske tilfanget var større.

– Vi ser etter kandidater som er både gode bedriftsledere og politikere. Alle som følger Mimmi Kvisvik på Facebook, skjønner at det er en krevende jobb!

Opplevde mistillit i fjor

I fjor var det et ledig verv som leder av profesjonsrådet for barnevernspedagogene. Valgkomiteen innstilte sin kandidat, men da hun skulle velges av landsstyret, ble møtet lukket og prosessen utsatt. Noen måneder senere valgte landsstyret Christian Wiik Kynsveen til vervet. Han tar ikke gjenvalg i år.

– Hvordan opplevde du det som skjedde i fjor?

– Det ble stilt spørsmål ved prosessen vår. Jeg ble grådig forundret, for vi hadde hatt en ordinær prosess. Men det syntes ikke landsstyret var godt nok. Det var en mistillit til valgkomiteen, som ikke var ok. Etterpå var min jobb å være en samtalepartner for vår kandidat rundt det som skjedde, sier han.

Han understreker at han ikke kan gå inn på det som foregikk i det lukkede møtet.

– Hva synes du er mest krevende med å være leder av valgkomiteen?

– Det er spennende med prosesser og organisasjonsdrift. Men jeg skulle gjerne kjent flere folk. Vi skal jo fylle så mange verv. Selv om det er landsstyret som skal velge de som sitter i faggrupper, utvalg og profesjonsråd, er det valgkomiteens rolle å se på sammensetningen og sørge for at kabalen går opp med antall sosionomer, vernepleiere, og barnevernspedagoger. Vi må også ta hensyn til kjønnsfordeling og geografisk spredning. Dette er en stor jobb som begynner etter landsmøtet, sier Ingebrigtsen.

– Hva er ditt fremtidsønske for FO?

– En organisasjon som i enda større grad trekker til seg alle innen våre yrkesgrupper, at vi blir et forbund som er attraktivt å være med i, og at vi er opptatt av solidaritet og felles kamp for de svake. Det må være en sentral del av det vi holder på med. Hvis noen sier «FO gjør ikke nok for meg», da blir jeg opprørt. Da kan jeg snakke i timevis om hva som er historien bak fagforeningen!

Ingebrigtsen bruker fritiden sin til å betjene Palestina-butikken i Bergen. For ham er det viktig at fagforeningen engasjerer seg i mer enn lønn og rettigheter. - Hvis ikke hadde jeg ikke vært medlem i FO.

Helge Skodvin