Gerd ville tilbake på jobb etter at datteren døde. I stedet ble hun oppfordret til å si opp

Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

Det er en helt vanlig onsdag i 2016 at livet til Gerd snur. Høstmørket er i ferd med å senke seg over Trøndelag, men inne hos venninna til Gerd er det lunt. Der sitter de og drikker te sammen. Ved siden av sitter datteren som er i godt humør denne dagen. Hun skal snart ut og treffe en kamerat, men først beroliger hun moren med å si at hun ikke skal komme senere hjem enn siste buss. Gerd ser henne aldri igjen.

Rett før midnatt dagen etter kommer beskjeden hun har frykta. Datteren har mistet livet av en overdose.

Hele livet blir endret

Alt blir helt tåkete etter den dagen. Og mye er det fortsatt. Gerd har problemer med å huske hendelser både før og etter at datteren mistet livet 21. september. Mye har hun fortrengt. Hverdagen blir ikke mindre vanskelig av at arbeidsgiveren ikke støtter henne.

Gerd, som er barne- og ungdomsarbeider i bunn og senere utdannet barnevernspedagog, er i dag 54 år. Med unntak av noen få skavanker som har satt henne ut av spill i en kort periode, har hun aldri vært lenge borte fra jobb. Dette endrer seg da datteren dør.

Gerd ønsker av hensyn til tidligere og nåværende arbeidsplass å kun bli referert til med fornavn og ikke etternavn.

Etter at datteren døde, tatoverte Gerd ansiktet hennes på armen. – Det var akkurat sånn hun så ut, sier hun.

Hanna Skotheim

Klarer ikke å jobbe på samme sted

Da Gerd blir langtidssykmeldt, har hun jobbet på Kvammen akuttinstitusjon, som er underlagt Bufetat, siden slutten av 1997. Det at hun havner der, er helt tilfeldig. Men hun trives godt med å jobbe med utsatt ungdom som sliter psykisk og med rus. Så hun blir.

Jobben blir vanskeligere når hennes egen datter havner i det samme miljøet som ungdommene hun jobber med. Det blir enda vanskeligere når det samme miljøet ender opp med å ta livet av datteren. Gerd har derfor et tydelig ønske da hun kommer tilbake på jobb etter å ha vært sykemeldt i ni måneder:

– Jeg forlangte ikke full stilling, men jeg ba om å få slippe å jobbe med de samme ungdommene. Jeg sa jeg kunne gjøre hva som helst, servere kaffe om det var det som trengtes. Jeg ville bare jobbe igjen, men et annet sted, sier hun.

Gerd får tilbud om å jobbe hvilende nattevakt eller gå i en helgestilling. Selv mener hun at hun må bort fra Kvammen, og både Nav og fastlegen hennes er enige i at hun vil fungere bedre i en annen jobb. Det kommer fram i et samtalereferat fra Nav som Fontene har fått tilgang til.

Oppfordret til å si opp

Etter over et år med permisjon og ingen andre jobbalternativer i Bufetat, ser Gerd seg nødt til å si opp.

– Jeg følte meg ikke som et menneske, men som en brikke de ikke lenger trengte. Og når Bufetat ikke ville ha meg, kunne jeg likeså godt si opp, tenkte jeg.

Hun mener å ha sett eksempler på at Bufetat driver med forskjellsbehandling ved at de har tilrettelagt for flere ledere, men ikke for de ansatte på gulvet.

– Ble du oppfordret til å si opp?

– Ja. De ville at jeg skulle si opp heller enn at de sa opp meg. De mente det ville se bedre ut for meg.

Gerd har alltid vært en aktiv person, men på det verste klarte hun nesten ikke gå en halv kilometer.

Hanna Skotheim

Et nytt liv et annet sted

23. april 2019, tre år etter at livet blir snudd på hodet, kjører Gerd til det som hadde vært arbeidsplassen hennes i 22 år. Det er en tom kropp som kjører hjem igjen etter at hun har signert oppsigelsen. Da hun går seg en tur senere samme dag, presser tårene seg på. Hva har hun gjort?

Hun har ikke lenger en jobb å gå til og hun har ingen tro på at hun vil få en ny. Og en jobbsøknad, det har hun aldri skrevet. Da det dukker opp en ledig stilling i en annen kommune i Norge hvor hennes andre datter bor, tar hun sats og søker. Det at stillingen befinner seg et sted så langt unna, gjør det enklere.

– Jeg kunne sende søknaden av gårde, stikke hodet i jorda og slippe å forholde meg til det.

Hun er sikker på at hun aldri vil få jobben. Men så får hun en telefon. Et nervøst jobbintervju senere venter en ny jobb og helt ny hverdag. I en annen norsk kommune, langt unna hjemstedet Trondheim og den tidligere arbeidsplassen.

– Hvordan føles det at du har måttet endevende hele livet ditt for å få jobbe igjen?

– Det har ikke vært greit.

Ingen andre alternativer

Gerd er ikke alene om å bli bedt om å si opp jobben sin. 13. desember i fjor blir hennes tidligere kollega Lise Sætervik Wingan (52) ufør etter 12 år som ansatt ved Kvammen.

– Først gråt jeg av lettelse. Så følte jeg på sorg. En sorg over å ikke lenger være i jobb og å ikke lenger få være den miljøterapeuten jeg var så stolt av å være, sier Wingan.

Det begynner med smerter i halebeinet. Etter et års tid har Wingan smerter i hele kroppen. En kropp som har vært i alarmberedskap i for lang tid, konkluderer legene. Rett før jula 2013 blir Wingan fulltidssykemeldt i fire uker.

Etter én måned, trapper hun sakte, men sikkert opp og er i løpet av våren tilbake i en 50 prosent stilling som aktiv nattevakt. Det er ingen annen måte å tilrettelegge for Wingan på, er beskjeden fra ledelsen. I stedet råder de henne til å søke på andre ledige stillinger i Bufetat som hun er kvalifisert for.

– Det kan ikke være slik at man allerede som nyansatt miljøterapeut i Bufetat, må begynne å planlegge for aldring og eventuell sykdom. Det blir ikke enklere av at man samtidig må jobbe så mye man kan for å få tilstrekkelig med vakter. Og dette i en så tøff jobb som akuttverdenen i barnevernet kan være, sier 52-åringen.

Lise Sætervik Wingan (52) mener det Bufetat har påført henne av smerte ikke er en statlig IA bedrift verdig.

Marthe A. Vannebo

Ber om forlenget permisjon

Selv om det er tungt, vil Wingan gjerne stå i jobben etter sykemeldingen. Og det gjør hun. I løpet av en periode på fem år går Wingan til behandling og til trening hos fysioterapeut. På privaten velger hun å flytte fra et treetasjes rekkehus til en treroms leilighet i blokk. Alt for å bli frisk. I september 2018 makter hun ikke lenger.

– Det ble så tøft psykisk og fysisk at jeg etter hvert ble redd for å være på jobb. Fordi jeg visste at jeg ikke ville klare å stå i de tøffe situasjonene med utagering slik jeg hadde klart tidligere. Jeg skammet meg. Følelsen av å ha sviktet som arbeidstaker og kollega, var fryktelig.

Wingan får arbeidsavklaringspenger (AAP) og tar motvillig permisjon. Et år senere vil Nav vurdere om hun har arbeidsevne. Vurderer Nav det til at hun kan jobbe i 30 til 40 prosent, kan hun gå ned i stilling og eventuelt jobbe annenhver helg ved institusjonen. Det er bedre enn ingenting, tenker Wingan.

Problemet er at permisjonstiden hennes går ut tre måneder før Nav får vurdert arbeidsevnen hennes. Derfor ber hun om å få forlenget permisjonstiden.

Det kan hun bare glemme, er beskjeden fra lederen. Dessuten skulle hun sagt opp for lenge siden. Wingan knekker sammen og begynner å gråte.

Var det dette hun fikk igjen for å ha jobbet ved Kvammen i 12 år?

Ikke noe klapp på skulderen

52- åringen sier hun var åpen for å jobbe andre steder i Bufetat, men at de ikke hadde noe annet å tilby henne.

Da Wingan, etter å ha følt seg presset til å si opp, leverer oppsigelsen før jul i fjor, får hun ikke noe klapp på skulderen, ikke et ønske om «lykke til» eller et «ha det bra».

Hun sier opp digitalt og drar aldri tilbake på jobb. Siden den gang har hun brukt mye tid og krefter på å komme seg over skammen og å finne seg en identitet i en ny hverdag.

– Det har vært vanskelig å si at jeg er ufør i kroppen. For jeg er fortsatt en vernepleier i hjertet, sier Wingan.

– Jeg fikk klar beskjed fra Nav om ikke å si opp. Da får heller de si opp deg, sa de, sier Wingan. Fontene har spurt ledelsen ved Kvammen hvorfor de ba Wingan si opp, men de har ikke svart på det spørsmålet.

Marthe A. Vannebo

Hun kritiserer ikke Bufetat for å ha gjort noe juridisk feil da de ikke forlenget permisjonen hennes. Men hun er skuffet over at de ikke gjorde mer for å støtte henne i tiden før.

– Den skammen jeg har kjent på de siste årene, bør sitte på den andre siden av bordet. Det jeg har opplevd minner om en bruk-og-kast-mentalitet som ikke bør eksistere i en slik etat.

Wingan mener det i Bufetat forventes at ansatte skal jobbe ved andre institusjoner når etaten har behov for det. Men når ansatte av ulike årsaker har behov for tilrettelegging innenfor organisasjonen, opplever Wingan at alle dører er lukket.

– I stedet må man selv, etter mange års innsats under svært krevende forhold, bare finne seg i å slutte i jobben. Det er ikke alltid like enkelt når man har rundet 50 og ikke lenger klarer å stå i frontlinja for etaten.

Bufetat: Ikke alltid mulig å tilrettelegge

Fontene har tatt kontakt med Kvammen akuttinstitusjon og presentert dem for kritikken. Ettersom sakene til Wingan og Gerd strekker seg over en periode med ulike ledere, henviser de til Bufetat regionalt. Videre informerer de om at de grunnet personvern ikke ønsker å kommentere enkeltsakene.

Avdelingsdirektør for inntak og akutt i Bufetat region Midt-Norge, Sissel Fjelnset, skriver i en epost til Fontene at det er beklagelig om ansatte opplever at de ikke blir godt ivaretatt når de ikke kan stå i jobben sin.

«Vi prøver så godt vi kan å tilrettelegge for at ansatte som ikke kan stå i jobben sin blir omplassert, men i noen tilfeller klarer vi ikke det av ulike grunner», skriver Fjelnset.

Hvis du ikke kan jobbe direkte med ungdommene, kan det være begrenset med muligheter for jobb ved en barnevernsinstitusjon, informerer avdelingslederen. For mange har løsningen derfor vært å flytte til en annen institusjon med en annen målgruppe.

Hvis ansatte er sykemeldte, organiserer Bufetat dialogmøter med Nav og behandler. I disse samtalene kommer det ofte fram hvorvidt vedkommende kan komme tilbake og jobbe med barn og ungdom.

«Om det ikke lar seg gjøre, sjekker vi alltid muligheten for annen stilling i organisasjonen. Klarer vi ikke det, startes en prosess der utfallet kan bli en mulig oppsigelse enten fra den ansatte selv eller arbeidsgiver. Dette er en lang prosess som oftest går over flere år», skriver Fjelnset.

Videre informerer avdelingslederen om at når det gjelder omplassering av ledere, «har de ofte en annen type kompetanse som er mer forenlig med å gå inn i administrative stillinger».

Se resten og hele svaret til Bufetat i egen undersak.

FO: Vil unngå frafall

Regiontillitsvalgt for FO i Bufetat, Solveig Gangås, har vært i kontakt med Lise Sætervik Wingan og sier at hun og flere med henne opplever at det ikke finnes alternative jobber i etaten når de har gitt alt og enda litt til ved institusjonen hvor de har jobbet.

– Dette oppleves som vanskelig og ikke ivaretakende, sier Gangås.

Mens noen er heldige og får jobb i for eksempel fosterhjemstjenesten, er det ikke nok jobber til alle som ønsker det, opplyser Gangås.

– Dette er en av grunnene til at jeg «maser» om at ansatte i medarbeidersamtaler må gjøres bevisst på at det å jobbe på institusjon kan bli krevende med årene, og at de bør holde øynene åpne for andre stillinger i etaten når de er ledige – eller ta videreutdanning slik at de er kvalifisert til andre stillinger, sier Gangås og legger til:

– På den måten kan vi kanskje unngå at såpass mange havner utenfor arbeidslivet. Vi mister mye kompetanse på grunn av frafall, og det er trist.